Olsok
Olsok markeres på Olav den helliges dødsdag 29. juli. Olav den hellige falt denne dagen under slaget på Stiklestad i 1030, ble regnet som martyr og etterhvert helgenkåret. Navnet kommer av det norrøne "Ólafsvaka", altså Olavs våke eller våkenatt for Olav. Olav den hellige har hatt en særdeles sterk stilling i Norge, og helligdagen til minne om ham ble den viktigste av våre kirkelige høytider. Opprinnelig ble den (som andre helgendager) feiret natt til den 29., men man har etterhvert kommet til å feire selve dødsdagen.
På olsok holdt man tidebønner, og man brant bål på samme måte som skikken ellers er ved Sankthans.
Selv om kirken etter reformasjonen forbød helgendyrking, holdt olsokfeiringen stand lenge etterpå. I de nasjonalt glødende tiårene fra slutten av 1800-tallet fram til andre verdenskrig, ble olsokfeiringen tatt opp og gitt et nytt religiøst-nasjonalt innhold. Det gjaldt f.eks. i Trondheim fra og med byjubileet i 1897, med venstremannen Henrik Mathiesen som primus motor, på Tolga fra 1912 under ledelse av dikteren og bondehøvdingen Ivar Sæter og i Lom fra 1920-tallet på initiativ av lyrikeren Olav Aukrust og sokneprest Peter Lorenz Smith. I dag feires olsok årvisst i form av bygdefestivaler etc. flere steder. Spelet om Heilag Olav framføres på denne tiden på Stiklestad, første gang i 1954. Dagen markeres også i Nidarosdomen, og selvfølgelig av katolske og ortodokse menigheter. På Færøyene feires olsok som nasjonaldag.
Olsok har mange steder tradisjonelt vært værvarslingsdag for høsten. Regna det på olsok ble det en våt høst, og omvendt. Brynjulf Alver skriver at et rim fra Frosta lyder at
Er Olavsdagen våt,
skal bonden hauste med gråt[1]
Tilsvarende mente man i Salten at en kald olsok betydde en kald høst, der kornet kunne fryse på åkeren[2].
Fotnoter
Kilder
- Alver, Brynjulf 1981: Dag og merke, Universitetsforlaget