Olav den hellige
Olav Haraldsson, også kalt Olav den hellige eller Olav digre, (født ca. 995, død 1030 i slaget på Stiklestad), var norsk konge fra omkring 1015 til 1028. Etter sin død ble Olav opphøyet til helgen. Han var den viktigste norske helgenen i katolsk tid, og mange sagn og under er knyttet til ham. Myten regner han som den kongen som kristnet Norge, og seinere konger legitimerte sin makt ved å si at de hadde riket i len av St. Olav. Han ble beskytter av lov og rett, Norges store kongehelgen. Seinere lovgivere måtte forholde seg til ham og det som ble oppfattet som hans arv i lovtekstene[1].
Olav var etterkommer etter Harald Hårfagre og var sønn av konge over Viken, Harald Grenske. Man mener han vokste opp på Ringerike. Han dro tidlig ut i viking, og ble døpt i Normandie omkring 1013[2].
I slaget ved Nesjar i 1016 vant Olav en avgjørende seier over Svein jarl, og han ble tatt til konge på Øretinget ved Nidaros. Han stilte krav til småkongene om at de måtte omvende seg til kristendommen, og skaffet seg mange fiender - til slutt måtte han flykte til svogeren Jaroslav i Kiev. Han døde bare 35 år gammel under et siste forsøk på å ta makten tilbake, under slaget på Stiklestad mot Kong Knut og hans menn.[3].
Slekt og familie
Olav var sønn av Harald Grenske og Åsta Gudbrandsdotter. Faren var småkonge i Vestfold, og døde omtrent på samme tid som Olav ble født. Mora gifta seg på nytt med Sigurd Syr. De fikk sønnen Harald Sigurdsson, som senere ble konge med tilnavnet «Hardråde».
I 1019 ble han gift med Astrid Olavsdotter, som var datter av svenske Olof Skötkonung. De fikk sønnen Magnus Olavsson, som ble konge i 1035 etter at jarlestyret falt og som fikk tilnavnet «den gode». De hadde også datteren Ulvhild Olavsdotter. Gjennom henne var de senere kongene Eirik II Magnusson og Håkon V Magnusson i slekt med helgenkongen.
I viking
Allerede som tolvåring skal Olav ha reist i viking, og mennene han dro med ga ham kongsnavn. De dro først i austerveg, og herja i noen år i Østersjøområdet. Olav slo seg sammen med en jomsviking kalt Torkjell Høye, og de dro vestover til England. Et forsøk på å ta London lyktes ikke, men de dro innover i landet helt til Oxford. I 1011 plyndra de erkebispesetet Canterbury. Et forsøk på å bruke erkebiskop Elphege som gissel for å få betalt danegjelden lyktes ikke helt, for noen fulle vikinger slo ihjel erkebiskopen. De skal allikevel ha fått utbetalt 48 000 pund i gull og sølv noe senere.
Etter plyndringa i England reiste Olav til Normandie, der han gikk i hertugens tjeneste; dette var omkring et halvt århundre før hertug Vilhelm av Normandie erobra England. Olav dro etter en tur videre, og herja spanskekysten med Middelhavet som mål. Det var på dette tidspunktet han ifølge sagaen hadde en drøm, der han fikk bud om å fra tilbake til Norge for å kreve sin odelsrett som konge. Olav regnes som tipp-oldebarn av Harald Hårfagre gjennom farens ætt. Haralds rikssamling hadde, i den grad den noen gang hadde vært særlig reell, smuldra opp. Landet ble styrt av småkonger, slik Harald Grenske hadde vært, og av jarler og høvdinger. I dette virvaret hadde konger fra andre land stor innflytelse. Olav mente at det lå på ham å samle riket på nytt og være dets konge.
Omvendelsen
På vei mot Norge overvintra Olav 1013/1014 i Rouen i Normandie, der han var gjest hos hertug Richard II. Normannerne var ætlinger av norske og danske vikinger. De hadde latt seg kristne, og ivra sterkt for denne troen. Hertugen og Olav tilbrakte mye tid sammen, og Olav fikk nå høre om kristendommen og ble tatt med i domkirken. Olavs slekt hadde fulgt åsatroen, men under sine reiser hadde dette nok kommet på avstand. Selv om vikingene tok med seg sin tro var utøvelsen av den sterkt knytta til hovet på ættegården, så de som var i viking hadde en begrensa religiøs praksis. Den gamle troen kan dermed ha stått svakere hos Olav enn den ville gjort om han hadde holdt seg i hjemlandet.
Det er mange faktorer som kan ha ført til at Olav tok imot den nye troen. Den var ikke helt fremmed i Norge; Olav Tryggvasson hadde forsøkt å innføre kristendommen, og misjonærer hadde vært i landet. Prakten i domkirken i Rouen, den gregorianske sangen og røkelsen kan ha gitt ham en åndelig opplevelse, slik mange andre har opplevd. Og kristendommens syn på tilværelsen etter døden ser ut til å ha vært viktig for mange av de som tidlig lot seg omvende. Uansett hva hans beveggrunner var, lot Olav seg etter en tid døpe i Rouen, og hans menn fulgte hans eksempel.
Omvendelsen førte med seg mer enn bare det religiøse aspektet. Olav fikk i Rouen høre om Karl den store, som hadde samla Frankerriket, og han lot seg inspirere av dette. Samlingen av Norge som han hadde tenkt seg, skulle nå ikke bare være en gjentagelse av Harald Hårfagres rikssamling. Det skulle også være en kristningsferd som kunne legge grunnlag for et sterkt, samla rike med et nettverk av kirker og klostre.
Nysamling og kristning
Etter at vinteren var overstått la Olav veien om England. Langskipene ble lagt igjen, og han reiste videre mot Norge høsten 1015 med to knarrer med 220 mann. De skal ha gått i land ved Selja, nær stedet St. Sunniva bare noen årtier før hadde dødd.
Landet hadde siden år 1000 vært styrt av ladejarlene. I realiteten hadde de kontroll over Trøndelag og Nordvestlandet. På Sørvestlandet og i Agder styrte Erling Skjalgsson, i Hålogaland styrte høvdingene på Tjøtta og Bjarkøy, og i Opplanda og Viken satt de østlandske småkongene. Svenskekongen og danskekongen var sterkt involvert i styret av landet, for de forskjellige lokale herskerne var ikke nødvendigvis lojale mot ladejarlene. I dagliglivet var også ætten en viktig maktfaktor; det fantes ingen sterk stat som grep inn i tvister eller sikra rettsvern. Mye av det som senere ble statens oppgaver var fortsatt knytta til ætten, så makta i landet var svært fragmentert. Prinsippet om blodhevn kunne også føre til at disse ættene lå i langvarige konflikter, slik at det var vanskelig å finne noen enhet blant folket. Dermed var det ikke uten videre åpning for å innføre et sterkt riksdekkende monarki. Men utviklinga hadde vært til Olavs fordel; tingene hadde blitt viktigere, og flere av de lokale makthaverne så fordelen i en rikskonge som kunne stå imot svenske og danske interesser.
I området hvor Olav gikk i land var det ladejarlene som styrte, og i 1015 dreide det seg om brødrene Eirik og Svein Håkonsson. Eirik utgjorde ingen trussel, for han var i England. Hans sønn Håkon Eiriksson måtte derimot nøytraliseres. Olav fikk vite at han var ute med bare ett skip, og ved krigslist fikk han velta dette skipet og tok Håkon til fange. Han fikk grid mot at han reiste til faren i England. Dermed kunne Olav fokusere på Svein Håkonsson og på småkongene ellers i landet. For å møte dem trengte han flere menn enn de drøyt 200 han hadde med fra England.
Olavs beste sjanse lå på Opplanda, og han reiste til mora og stefaren. Der fikk han løfter om støtte fra slekta, og han la fram sin sak for høvdingene. Mye tyder på at det var realpolitiske hensyn som førte til at de valgte å hylle ham som konge, og ikke noen egentlig begeistring over Olav som person eller rikskongedømmet som institusjon. Det eksisterende styresettet sto for fall, og landet lå stadig mer åpent for svensk og dansk innflytelse, så høvdingene må ha sett skriften på veggen. Olav tok et taktisk valg, og lot kristninga vente.
Etter å ha fått de menn og skip han trengte dro han vestover igjen, og i 1016 møtte han Svein jarl i slaget ved Nesjar. Det endte i en avgjørende seier til Olav. Svein måtte flykte til Sverige, og døde der kort tid senere. Dermed kunne Olav øke sin maktbase, og han sørga for å bli hylla som konge i Viken og Agder. Trøndelag sto også for fall etter at ladejarlen var borte. Olav ble derfor raskt hylla også på Øretinget, og slo seg ned på Nidarneset. Her lot han bygge Klemenskirken, det første synlige tegnet på hans kristningsoppdrag. Han ble tatt til konge også i Inntrøndelag. Etter å ha sikra seg Trøndelag reiste Olav sørover, og ble hylla på det ene tinget etter det andre. Den siste bøygen var Sola, der Erling Skjalgsson satt. De to inngikk forlik på Kvitsøy, men uvennskapen mellom dem ble sittende i.
Da Midt- og Sør-Norge var under Olavs kontroll vendte han seg mot Olof Skötkonung, som var konge av svearne. Etter lange og harde forhandlinger fikk Olav kontroll over Ranrike, og Olav skulle gifte seg med kongsdatteren Ragnhild. Det ser ut til at Olav virkelig ville gifte seg med henne, men han ble holdt for narr. Bryllupet skulle stå på norsk område, men bruden kom aldri. Faren hadde i stedet gifta henne bort til fyrst Jaroslav av Novgorod. I stedet fikk Olav ei uekte datter av Olof Skötkonung, Astrid. Det skal ikke ha vært kong Olof som sto bak dette; Astrid rømte for å gjøre bot for farens svik. Olav tok imot tilbudet hennes, og de ble gift i 1019.
Etter at giftemålet var inngått reiste Olav nordover for å ta kontroll over den siste delen av landet, Hålogaland. Også der ble han hylla som konge, og han hadde dermed oppnådd sitt mål om å bli rikskonge i et samla Norge.
Kristninga
Olav hadde som nevnt latt kristninga vente, av taktiske årsaker. Men etter å ha tatt kontroll over riket kunne han sette i gang neste fase av sitt verk. På denne tida hadde kristendommen allerede slått rot i deler av landet. Særlig sto den sterkt langs kysten, fra Viken til de ytre delen av Trøndelag. Mange av stormennene hadde allerede latt seg omvende, inkludert de som senere skulle kjempe mot Olav. De områdene hvor åsatroen sto sterkest var i innlandet, både på Østlandet og i Trøndelag. Her skjedde kristningen dels gjennom tvangskristning, og dels gjennom at folk ble overbevist på forskjelige måter. Ikke minst ble det gjort demonstrasjoner av de gamle gudenes avmakt, ved at gudebilder ble slått i stykker uten at Olav ble ramma av noen guddommelig straff. Andre ganger kunne det være trusler om vold som ble brukt, noe Snorre forteller om flere tilfeller av. Olav ser ut til å ha vært inspirert av Karl den store, som drev en tilsvarende sverdmisjon overfor sakserne.
Fra kirkelig hold fikk han ikke ubetinga støtte for denne måten å gå fram på. Kirken lærte at ingen hedning måtte tvinges til dåpen, den måtte skje av fri vilje. Nå må dette sees i sammenheng med datidas begrep om fri vilje. Ideen om en reell trosfrihet er av langt nyere dato, og folks frie vilje var sterkt begrensa av kravet om lojalitet mot kongen. Årsaken til at biskopene gikk med på sverdmisjonen og fulgte Olav på hans kristningsferd, kan henge sammen med en oppfatning av at det lå demoniske krefter bak den gamle troen. Her hadde man gamle tradisjoner å støtte seg på; heksekunster og svart magi kunne man fare hardt fram mot. Det er grunn til å anta at Olav som sin navnebror Olav Tryggvasson ble kritisert av biskopene for sin framferd, men de kunne ikke stanse ham og inntok nok en pragmatisk holdning til metodene.
Av de fire biskopene som ble med fra England er det Grimkjell som er den mest framtredende i kildene. Han kan antas å være hovedmannen bak kirkemøtet på Moster i 1020-åra, som la grunnlaget for opprettelsen av en organisert kirke i Norge og innføringa av kristenretten. Denne medførte en del endringer i samfunnet. Det ble ikke lenger tillatt å sette ut barn, treller fikk rett til frikjøp hvert år, flerkoneri ble forbudt, voldtekt og bruderov skulle straffes strengt, fasteregler ble innført, ekteskap med slektning nærmere enn tremenninger ble forbudt, hauglegging av døde ble erstatta av begravelse i vigsla jord og det kom økonomiske forpliktelser til bygging og vedlikehold av kirker.
Innføringa av kristenretten var ikke uproblematisk. Den medførte brudd med lange tradisjoner, og i enkelte tilfeller store floker for enkeltpersoner. En mann som var gift med flere kvinner måtte sende fra seg ei eller flere koner, trelleiere måtte se at trellene ble frikjøpt og forsvant, arbeidsfolk måtte gis fri på søn- og helligdager og så videre. Olav var kontant i sitt svar der noen åpent motsatte seg kristenrettens påbud. Tross ble møtt med trusler om voldsbruk. Disse truslene om å håndheve loven med makt ser ut til å ha holdt, men det la også grunnlaget for hans fall på Stiklestad etter at stormenn hadde vendt seg mot ham.
For å blidgjøre stormennene utnevnte Olav dem til lendmenn og lot dem råde over store jordeiendommer. Etterhvert satte han også inn årmenn på kongsgårdene. Årmennene var av lavere ætt enn stormennene og hadde derfor større grunn til å være takknemlige overfor kongen for sin status. De fikk blant annet i oppdrag å holde øye med lendmennene og rapportere til kongen. Det var et tveegga sverd; på den ene side fikk Olav viktig informasjon om hva som foregikk rundt om i landet, men på den annen side tirret det stormennene kraftig.
Dansk erobring
Da Knut den store av Danmark og England gjorde krav på den norske tronen oppsto en farlig situasjon for Olav. Knuts store rikdom gjorde ham i stand til å kjøpe stormenn i Norge. Han sendte sine menn med dyrebare gaver og løfter om rikdom og makt når Olav hadde falt, og fikk til gjengjeld løfter om at stormennene ville kjempe på hans side. Olav gikk hardt til verks mot de som brøt sin troskapsed. Hos Snorre, som står på Olavs side i beskrivelsen av hendelsene, skinner det gjennom at sagaforfatteren også hadde en viss sympati for stormennene. De hadde lenge følt seg krenka, og hadde et behov for å ta hevn. Dette behovet var ikke grunna i personlig smålighet, men i ættesamfunnets gamle tradisjoner, og må ha vært en sterk drivkraft når de valgte å bryte sin ed - edsbrudd var i utgangspunktet ansett for å være nidingsverk som man måtte holde seg for god til.
Da Knut i 1028 kom med sin store hær sto Olav nesten uten venner. Knut kunne la seg hylle på tingene, og ble konge i Norge uten kamp. Han satte inn Håkon Eiriksson ladejarl som riksstyrer. Olav måtte flykte fra landet. Han var på Sunnmøre da han ga opp, og han la igjen skipene sine der. Deretter vandra han over fjellet, kryssa Gudbrandsdalen og Opplanda og dro til Sverige. Biskop Grimkjell ble igjen på Stange for å styre kirken. Dronning Astrid ble med til Sverige, og hun ble igjen der mens Olav reiste videre til Gardarike. I Novgorod ble han tatt godt imot av Jaroslav og hans kone Ragnhild, hun som Olav egentlig skulle ha vært gift med.
Snorre forteller at Olav hadde en åndelig utvikling mens han var i Gardarike. Igjen fortelles det om en drøm. Denne gang er det Olav Tryggvasson som viser seg for Olav i drømme, og ber ham dra tilbake til sitt rike. Olav bestemte seg for å følge denne drømmen, og mennene hans ble oppglødd. Da ryktene kom fra Norge om at Håkon jarl hadde drukna - ryktet viste seg å være sant - lå alt klart for å ta riket tilbake.
Veien mot Stiklestad
Knut den store satt inn sin frillesønn Svein Alfivasson som jarl i Norge. Det sier mye om den mangel på respekt han hadde at han ikke fikk navn etter sin far, men i stedet fikk navn etter mora Alfiva.
Hos Snorre er det en påtagelig stemningsendring når Olav og hans menn bryter opp for å reise mot Norge. Olav, som under oppholdet i Novgorod har vært taus og inneslutta, åpna seg og ble pratsom. Vi kan ikke vite hvor mye av dette som er reellt, og hvor mye som er skrevet ut fra Snorres kjennskap til utfallet. Men bildet som gis er av en flokk som er sikre på at de har Gud på sin side, og vet at det står mellom seier eller martyrdøden. Alle advarsler ble trossa, og kampgløden var stor.
På veien mot Stiklestad ville Olavs menn brenne gårdene i Verdalen, men kongen nekta dem å gjøre det. Her gjør Snorre det tydelig at kongen er klar over at han kan komme til å tape slaget, for han skal ha begrunna dette med at dersom de falt i kamp, var det best å ikke gå dit med rana gods. Snorre antyder også at mennene har en sterk tro på at de er på Guds side i kampen, for Olav betalte for sjelemesser for de falne i bondehæren, men ikke for messer for sine egne menn. De trengte ikke sjelemesser, men ville komme rett til himmelen. Kort tid før slaget sov kongen en stund med hode i fanget til Finn Arnesson. Han drømte ifølge legenden at han klatra oppover en stige som nådde opp til himmelen. Olav fortalte om drømmen til Finn, som mente at den betydde at kongen ville falle i slaget.
Olav fikk et hogg i venstre bein, og lente seg da opp mot en stein og kasta fra seg sverdet. Dette er noe som er helt utypisk for tida han levde i, hvor skaldene lovpriste menn som kjempa til døden. Muligens er det helgenlegenden som ikke er helt sannferdig, men det kan også være Olavs måte å avvise det hedenske - det å dø med våpen i hånd for å komme til Valhall - og i stedet legge sitt liv i Guds hender. Etter dette ble Olav raskt påført flere alvorlige sår. Sigvat skald hevder at det var Tore Hund som påførte ham banesåret.
Helligkåret
I følge Passio Olavi skjedde det under ved Olavs døde legeme allerede like etter. Den døde kroppen ble lagt i et skur, og en blind mann fikk synet igjen da han gned øynene med vannet Olav hadde blitt vasket i. Liket ble etterhvert begravd på en sandbanke ved Nidelva, og da kista ble gravet opp igjen hadde negler og hår vokst.
Bare et år etter sin død ble Olav lyst hellig av sin biskop, Grimkjell. Allerede på 1100-tallet var graven hans i Nidaros et yndet pilgrimsmål, og han beholdt sin sterke stilling til og med etter reformasjonen. Han ble helgenkåret av pave Aleksander III i 1164.
Fordi Olav døde før det store skismaet i 1054, der den universelle kirka ble delt i den katolske og de ortodokse kirkene, æres han som helgen både i vestlig og østlig tradisjon.
Olavstradisjonen
Som følge av at kong Christian III innførte reformasjonen i 1537, betydde dette slutten på det offisielle Norges dyrking av Hellig Olav, men i folketradisjonen holdt han stand. Den folkelige videreføringen av katolisismen i det som kalles Motreformasjonen artet dette seg ved at folk gjorde korsets tegn, falt på kne, kysset hverandre, framførte bønner og sanger til jomfru Maria og Olav den hellige. Det ble fortalt heltehistorier om St. Olav og feiret kyrmesse.[4]
Utallige steder i Norge har navn etter Olav, og i de traktene som han ferdedes finnes det for eksempel mange kilder, hellige steiner og lovekirker som minner om hans status. Olsokfeiring har holdt stand mange steder, og dødsdagen har uansett vært notert på primstaver og i almanakker, blant annet som en dag for å ta værtegn. I følge Olav Bø går det en ubrutt tradisjon om messedagene fra middelalderen til 1800-tallets almanakker[5], selv om olsok mange steder raskt ble mindre viktig enn jonsok - som var er og er den store sommerfesten.
Det finnes fortellinger om Hellig Olav som vinner over troll og tusser, og om at han får dem til å bygge kirker for ham - til og med spiret på Domkirken i Trondheim skal ha blitt satt der av et troll som Olav hadde lovt solen til[6]. Opphavssagn knytter også Olav til en mengde jettegryter og andre naturformasjoner mange steder i Norge. Olav Bø skriver i innledningen til sin bok Heilag-Olav i norsk folketradisjon at
| Folketradisjonen om Heilag-Olav er merkeleg ved det at han spenner over så langt tidsrom og ved at han er så uvanleg omfattande og mangslungen både når det gjeld utbreiing og rikdom på variantar og omlagingar av hovudsegntypane[7]. | ||
Svært ofte handler tradisjonen om at Hellig-Olav har dratt forbi over akkurat den-og-den veien, gården eller fjellet (på Vestlandet, der tradisjonen er sterkt til stede i fiskere og reisendes merker langs kysten, dreier det seg rimeligvis om at Olav kom forbi med båt på vei til Danmark). Et eksempel på dette er følgende nedtegning fra Eidskog:
| Da Olav den hellige rømde til Gardarike over Värmland, så tok han vegen over Matrand. Vestan der den gamle kjerka sto, var det ei open grasslette. Og på denne sletta slo kongen seg ned med mennene sine. Han sette seg på ein stein og kvilde, for han kjende seg både trøtt, svolten og tyrst. Som han satt der og grunda, sprang det fram ei ile ved føtene hans. Olav og menne drakk av denne ila før dei dro vidare. Denne ila fekk sidan namnet Olavs-ila[8]. | ||
Det følgende er en liste over artikler på lokalhistoriewiki som omhandler Olavstradisjoner ulike steder i Norge:
Olavskilder
- Olavskilden (Lørenskog)
- Olskjelda (Verdal)
- Olavskjelda (Gulen)
- Olavskilda ved Breidablikk i Leirskogen, Sør-Aurdal kommune
- Løvøy kapell med St. Olavs kilde i Horten.
Noen kirker knyttet til Hellig Olav
- Eidsvoll kirke
- Nidarosdomen
- Olavskirken i Oslo (ruiner)
- Olavskirken i Tønsberg (ruiner)
- Stiklestad kirke
- St. Olave's Church Hart Street, London
Andre steder knyttet til Hellig Olav
Olav den hellige i den katolske kirke
Olav den hellige regnes av Den katolske kirke som Norges nasjonalhelgen. Da den første katolske menigheten i landet etter reformasjonen ble oppretta i 1843 var det naturlig at dens første samlingssted fikk navnet Olavskapellet. Det lå i Storgata 27 i Christiania. Da man i 1856 kunne innvie den første kirken, ble den hetende St. Olavs kirke, siden 1953 St. Olav domkirke. Da det i 1872 kom en menighet i Trondheim, var det selvsagt at den også skulle ha navn etter Olav. Den heter nå St. Olav domkirke etter at Trondheim katolske stift ble oppretta i 1979. I 1930 etablerte menigheten i Trondheim også Olavskapellet på Stiklestad. Kapellet ligger nå under St. Torfinn menighet i Levanger.
I 1929 kom det også en St. Olav kirke i Tønsberg. Der hadde man i middelalderen hatt Olavsklosteret og klosterkirken, så Olavstradisjonen hadde røtter i byen. St. Olav kapell på Voss har også blitt tilegna helgenkongen.
I St. Olav domkirke i Oslo finnes Helligdomsarmen, som antas å være en Olavsrelikvie i et relikviegjemme forma som en arm. Det dreier seg om et leggbein; formen på relikviegjemmet er ikke knytta til hva slags bein det er, men er forma som en arm fordi den brukes til å velsigne menigheten med. Det er en kopi av en original fra middelalderen som står i Nationalmuseum i København. Beinet ble i 2011/2012 undersøkt av religionshistoriker Øystein Morten og rettsmedisiner Per Holck, og karbondatering plasserte det i perioden 980-1040, pluss/minus 30 år[9], altså innenfor riktig periode for at det skal kunne dreie seg om en levning etter Olav den hellige.
Galleri
Steinkors der Olav skal ha satt merke, Eivindvik.Foto: John Erling Blad (2008).
Flere gater i landet har navn etter Olav, her fra St. Olavs gate i Oslo.Foto: Chris Nyborg
St. Olav pryder inngangen til Norway House i London, tidligere et kjent samlingssted for nordmenn i verdensbyen.Foto: Stig Rune Pedersen
St. Olav minnet på vegg på St. Olaf House i Tooley Street i London, der det tidligere sto en Olavskirke; St. Olave's Church Southwark.Foto: Stig Rune Pedersen
Inskripsjon på vegg på St. Olaf House i Tooley Street i London, som forteller om Olav og den tidligere Olavskirken som sto her.Foto: Stig Rune Pedersen
Fotnoter
Kilder
- Berg, Ellen Steffensen 2009: Helig Olav - tradisjon og kulturarv, Master i RLE, Det teologiske menighetsfakultet
- Blindheim, Martin 1981: Hellig Olav - en skandinavisk overhelgen, St. Olavs forlag
- Bø, Olav 1955: Heilag-Olav i norsk folketradisjon, Det norske samlaget, Oslo
- Bø, Olav 1993: "Heilag Olav slik folket har sett han", i: Hellig Olav i kunst og kultur, foredrag ved "Stiklestads venners Olsok-seminar 1992
- Dingstad, Andreas: «På sporet av Hellig-Olav» på Den katolske kirkes hjemmeside (publ. 2013-03-18).
- Fjellstad, Lars 1966: I grendom, Norsk folkeminnelags skrifter nummer 98, Universitetsforlaget
- Henriksen, Vera 1985: Hellig Olav, Aschehoug
- Krag, Claus: «Olav 2 Haraldsson Den Hellige» i Norsk biografisk leksikon
- Snorre Sturlasson: Heimskringla, Olav den helliges saga
- UNKF: Olav den hellige, 1993
Videre lesing
- Morten, Øystein 2013: Jakten på Olav den Hellige, Spartacus. ISBN 9788243005655.
- Skeie, Tore 2018: Hvitekrist : Om Olav Haraldsson og hans tid, Gyldendal. ISBN/EAN: 9788205485273.
| Forgjenger: Håkon Eiriksson Ladejarl |
Konge av Norge |
Etterfølger: Håkon Eiriksson Ladejarl |