Ottar Dahl

Ottar Dahl (født 5. januar 1924 i Nannestad, død 4. april 2011 i Bærum) var historiker. Knut Kjeldstadli har kalt han «sin generasjons dominerende norske historieteoretiker».[1] Dahl jobba særlig med historieforskningens historie (historiografi) og teori/metode. Han kalte sjøl sitt historiske grunnsyn for kritisk empirisme, med vekt på kildenær gransking og løsbare problemer, men skepsis til store teoretiske systemer.[2] Ottar Dahl var dosent ved Universitetet i Oslo fra 1960, og professor samme sted 1966-91.

Ottar Dahls gravminne ved Steinsskogen gravlund i Bærum.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Oppvekst på småbruk i mellomkrigsåra

Ottar Dahl ble født i Nannestad, men vokste opp i Vardal nord for Gjøvik. Han var sønn av Alfred Dahl (1894–1968) og Karen Teoline Koll (1899–1973), begge fra jevne bondekår. Faren var nest eldste sønn på garden Dal.[3] I 1938, da Ottar var 14 år, fikk han utskilt jord fra Dal og bygde opp småbruket Nerjordet, der det særlig ble satsa på fruktdyrking og honningproduksjon.[4]

Gjøvik gymnas under krigen

Dahl gikk trolig både middelskolen og gymnaset på Gjøvik. Han tok artium i 1944, og gikk opp etter «gammel ordning».[5]

Gjorde småbrukersønnen Ottar Dahl ei klassereise da han tok høyere utdanning? Få elever på Gjøvik gymnas var barn av småbrukere, men begge foreldrene kom fra et noe mer velstående bondemiljø. Mellomkrigsåra var allikevel ei hard tid hvor høyere utdanning ble sett på som luksus. Dahl hadde imidlertid et forbilde i en onkel som var boklig interessert, slik at han «nesten leste seg fra gard og grunn».[6]

Dahl, som var en sterk motstander av okkupasjonsmakta, skreiv i 1981 ei skildring av skolegangen under krigen:

Mer og mer etter hvert opplevde vi denne tida som en kamp om fundamentale verdier, frihet, menneskerett, kutur. På den ene side ble "den nye tids" idealer markert i vår nære hverdag av skolekamerater med solkors og hirduniform, på den annen side viste vi motstand med stadig nye forbudte symboler, flagg på jakkeslaget, nisseluer og binders, ikke helt uten fare for anmeldelse og utvisning. (...) Noen av oss hadde tilgang til en skjult radio og nyheter fra London, stensilerte ark gikk fra hånd til hånd, mer og mindre holdbare rykter fra munn til munn. Truselen mot ungdommen og skolen, lærernes protest, arrestasjon og deportasjon berørte oss helt direkte og dramatisk, med den lange skolestansen våren 1942.[7]

Knut Kjeldstadli hevder at krigserfaringene skulle prege Ottar Dahl som historiker: «Opplevelsen av at kirken utgjorde en motkraft til nazismen førte ham til et kristent livssyn og en tro på at ideer og idealitet kunne styre handlinger, i en viss opposisjon til den betoningen av skjulte motiver som hans lærer, Jens Arup Seip, stod for. Opplevelsen av nazismens omfattende og destruktive ideologi ble for Dahl et argument for vitenskapelige verdier som logikk, skepsis til store systemer, argumentasjon og ikke minst belegg for utsagn».[8]

Historieteoretisk bibliografi

Lokalhistorisk bibliografi

  • «Elever i krigstid», i Dehli, Martin m.fl. (red.): Fra borgerskole til videregående skole. Gjøvik høyere skole gjennom hundre år, Gjøvik 1981, s. 99-100.
  • «Vestlendinger i Vardal», i Årbok for Gjøvik, 4. årgang 1981, s. 60-70.
  • «Et brev fra 1821», i Årbok for Gjøvik, 5. årgang 1987, s. 110-112.


Referanser

  1. Kjeldstadli (NBL)
  2. Kjeldstadli (NBL)
  3. Folketellinga i 1910 for Vardal.
  4. Norske Gardsbruk 1957.
  5. Se bilde av artiumskullet 1944 i Dehli m.fl. 1981 s. 79.
  6. Kjeldstadli (NBL)
  7. Dahl 1981, s. 99-100.
  8. Kjeldstadli i NBL

Kilder og litteratur