Den daværende
Haslum stasjon på
Bærumsbanen i 1920-årene. Stasjonsbygningen med seteritak. Haslum var dengang banens endestasjon, og enkeltsporet videre gikk bort til verkstedsområdet på
Avløs stasjon. I 1930 ble dette enkeltsporet forlenget ut til
Kolsås stasjon.
(1924-1929)
er i dag en del av
Oslo og omegns T-banenett. Banen var før oppgraderingen i årene 2008-2014 en av
A/S Oslo Sporveiers fire vestlige
forstadsbaner som samles i fellestunnelen Majorstuen–Nationaltheatret–Stortinget. Strekningen fra
Stortinget til
Kolsås i Bærum er 17,45 km lang og hadde før stengningen i 2006 25 stasjoner. Den har felles trasé med
Røabanen til den tidligere
holdeplassen Sørbyhaugen, og krysser grensen til Bærum ved
Lysakerelva. En rekke av holdeplassene hadde opprinnelig små ekspedisjonsbygninger, dette gjaldt Jar, Tjernsrud, Ringstabekk, Egne Hjem, Bekkestua og Haslum, alle disse er nå revet. Bygningstypen er bevart på
Kolsås stasjon og er flyttet og rehabilitert i forbindelse med oppgradering av stasjonen til T-banestandard. Bygningstypen som var utformet i
nybarokk med såkalt
seteritak, og var tegnet av driftsingeniør Jan Bernhard Greve (1877–1940) ved
Kristiania Elektriske Sporvei. Han brukte sannsynligvis tilsvarende bygninger på
Ekebergbanen som forbilde. Disse var tegnet av arkitekt
Erik Glosimodt.
Les mer …
Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er
Brunkollen.
(1945)
Grini fangeleir (ty:, Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur Polizeihäftlingslager Grini) var den største tyske fangeleiren i Norge under andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under Nordby gård i Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra 1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Krøkebærsletta, Falstad og Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for Sipo og SD i Norge, Heinrich Fehlis
Staten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte Aftenposten at entreprenørfirmaet Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra 1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.Fra 1941 og fram til freden i 1945 ble totalt benyttet 19 788 fangenumre, men dette er ikke en nøyaktig indikasjon på hvor mange som var innsatt i løpet av krigen. Noen fanger fikk ikke nummer, totalt kan dette dreie seg om rundt 180 kvinner og menn, mens andre, som ble satt inn flere ganger, fikk nytt nummer hver gang,
Tilsammen 786 grinifanger døde under krigen, enten mens de satt på Grini eller i forlengelsen av Grinioppholdet. Av de registerte innsatte ble 3402 deportert til fengsler og konsentrasjonsleire i Tyskland og tyskokkuperte områder.
På det meste, ved krigens slutt var det på Grini, inklusive utekommandoene over 5 400 innsatte, hvorav 600 kvinner. Flertallet var nordmenn, men også atten andre nasjoner var representert i løpet av krigsårene. Det utenlandske innslaget var med på å prege leiren, selv om disse aldri ble en stor gruppe, i mars 1945 var det 223, hvorav 82 fra Polen. Særlig polakkene fikk særlig dårlig behandling, som alle jøder fikk.
Etter hvert fungerte leiren også som et tradisjonelt fengsel for regulære kriminelle også ble plassert, blant disse var det også medlemmer og sympatisører av Nasjonal Samling eller Hirden. Disse kunne rapportere regelbrudd til leirledelsen og var en trussel mor det illegale arbeidet i leiren. Det ble også satt inn folk som skulle spionere på de andre fangene og fungere som angivere.
Samtidig som at antallet fanger økte utover mot slutten av 1943, ble samholdet mellom dem stadig svekket. Den enkelte søkte sammen med andre fanger med bakgrunn tilsvarende sin egen, det være seg alder, bosted og yrke. Det utviklet seg et visst fangearistokrati, med lang ansiennitet og kjennskap til systemene og særlig til å skaffe seg mer mat. I mars 1944 var det lite igjen av samholdet, og nye fanger ble overlatt til seg selv, blant annet uten ekstra mattilførsel.
Les mer …
