Bredo Morstøl på 1930-tallet.
Foto: Norske hagebruksfunksjonærer og hagebrukskandidater, 1936.
(født 28. februar 1900 i
Hen i
Rauma kommune, død 1989 i
Bærum kommune) var en kjent hagearkitekt og parksjef i Bærum. Han hadde bakgrunn fra
Staup gartnerskole i
Levanger i 1919 og var assistent hos fylkesgartner A. Moen i
Askim 1920-1922. Videre tok han forberedelseskurset til landbrukshøgskolen ved
Volda gymnas i 1923 og eksamen ved
Landbrukshøgskolen i Ås, hagebruksavdelingens linje for hagekunst i 1926. Etter endt utdannelse ble han ansatt i hagearkitekt- og anleggsgartnerfirmaet til Ellef Grobstok i Oslo hvor han også etter hvert ble medeier
Les mer …
Blommenholm stasjon.
Foto: Arnfinn Kjelland
(2013)
Blommenholm stasjon er en stasjon på Drammenbanen ved km 11,27, 24 moh., opprettet som stoppested i 1910, oppgradert til stasjon i 1934. Nedgradert til stoppested igjen i 1969 og til ubetjent holdeplass i 1970.
Fra 1910 hadde Blommenholm en mindre ekspedisjonsbygning, som i 1919 ble erstattet av en ny stasjonsbygning i tre, tegnet av
Eivind Gleditsch ved
NSBs arkitektkontor.
Les mer …
Portrett av Philip Pedersen, 1930-tallet.
Foto: Oslo Museum, Byhistorisk samling
(født 11. mai 1889 i
Kristiania, død 4. mai 1951 i
Bærum) var lærer og seinere direktør på yrkesskole, og direktør ved
Norsk Teknisk Museum. Han var
Arbeiderparti-politiker og dypt religiøs. Han var sønn av handelsborger og salmaker Justus Pedersen (1860–1928) og Elisabeth Andersson (1862–); begge svenskfødte. I hjemmet (
Bjergstien 4c) lærte han om kristendommen, og «lyste [seinere] opp når han talte om mor og far og barndomshjemmet». Han begynte på
Kristiania tekniske skole og etter å ha blitt ferdig her i 1912, ble han ansatt som lærer i maskinfag ved KTS i 1914. I 1915 gifta han seg med Elin f. Blom (1888–1971). Ekteparet bosatte seg på
Lysaker og hadde to døtre.
Les mer …
Minnesmerket over Øyvinn Øi på Kalbakken i Oslo ble reist 9. april 1996, like ved der han ble drept.
(født 19. juni 1901 i
Hadsel i
Nordland, død 9. april 1940) var hæroffiser med solid militær utdanning fra både Norge og Frankrike. Han gjorde seg bemerket da han i 1939 advarte i et foredrag i
Oslo Militære Samfund om hvordan et eventuelt angrep på Norge ville kunne foregå. Den 9. april 1940 ble han selv den første norske hæroffiser som ble drept i kamp med tyskerne. Øyvinn Øi var sønn av prest, senere lektor
Gunnar Larssen Øi (1874–1966) og Thora Elise Lind (1878–1969), og ble gift i 1925 med farmasøyt Aagot Hesselberg (1899–1976). Han var far til økonomen
Tor Hesselberg Øi (1939-2012).
Les mer …
Siste appell før frigivelse 8. mai 1945. Bildet er nok tatt fra fjerde etasje i den originale fengselsbygningen mot nordvest og den store appellplassen. Den tverrstilte brakka helt til høyre i bildet er Magasinet, brakka langsmed appellplassen er kjøkkenbrakka, og den parallelle og noe mindre bak denne er en vaskebrakke. Brakka ved enden av appellplassen er kantinebrakka, de øvrige brakkene er fangebrakker. Tre av vakttårnene sees i bakgrunnen. Åsen i bakgrunnen er
Brunkollen.
(1945)
(
ty:,
Gefangenlager Grini, brukt av ledelsen på dokumenter og skriv under krigen, i senere litteratur
Polizeihäftlingslager Grini) var
den største tyske fangeleiren i Norge under
andre verdenskrig. Leiren er ikke oppført på grunnen til den nærliggende gården
Grini, men på plassene Nedre og Øvre Ilen under
Nordby gård i
Østre Bærum. Anlegget var opprinnelig tiltenkt som kvinnefengsel, men ble fra
1940 tatt i bruk som interneringsleir for norske offiserer, senere som fangeleir for politiske fanger og kriminelle som en av fire
Sipo og
SD-leire, sammen med
Krøkebærsletta,
Falstad og
Espeland. Som Sipo/SD-leir var øverstkommanderende for disse sjefen for
Sipo og
SD i Norge,
Heinrich FehlisStaten eksproprierte i 1930-årene begge Ilenplassene for oppføring av et nytt kvinnefengsel kalt
Grini, trolig med navn etter «Grini hjem for voksne kvinner som hadde stelt sig galt» på gården
Grini i Vestre Bærum. 16. september 1938 meldte
Aftenposten at entreprenørfirmaet
Brødrene Vister hadde fått oppdraget med å bygge kvinnefengelset, og at dette skulle ta et år. Anlegget skulle bestå av en bygning på fire etasjer med plass til 60 innsatte, samt en mindre bygning 60 meter fra hovedbygningen som skulle være isolat med ni celler.
Et år senere ble det meldt om at anlegget snart var ferdig, i fire etasjer med en grunnflate på 1000 m², betydelig utvidet med plass til 100 innsatte i store, lyse rom uten gitter, gymnastikksal, dusjrom i hvert ende, skolekjøkken, kirke og forsamlingslokale. I kjelleren var det sentralvarmeanlegg, kjøkken med tre dampkjeler på 150 liter hver, kjølerom, vaskeri og desinfeksjonssrom. De tre nederste etasjene hadde celler i sideflløyene, på hver side av en midtgang. Disse målte 3X2,6 meter og hadde innlagt kaldt vann. Hver fløy hadde også et eller to større rom, toalttrom og skyllerom. Midtfløyen hadde større rom, beregnet på kontorer, legekontor, sykestuer etc. Disse ble senere tatt i bruk som rom for vaktmannskapene,som personalkontor for administering av fanger og som kalfaktori (matfordeling]. Dette skulle ferdigstilles og klar til innflytting i mars/april 1940.
Allerede den 24. april 1940 ble Grini tatt i bruk som krigsfangeleir for rundt 700 fanger, og etter felttoget i 1940 brukte tyskerne Grini som interneringsleir for norske offisersfanger. Etter at disse ble løslatt i juni samme sommer, ble bygningsmassen brukt til innlosjering av Wehrmacht-soldater det neste året.Åpningen som sivil fangeleir skjedde 12. juni 1941, da 115 fanger ble overført fra Åneby fangeleir som da ble lagt ned. Grini fangeleir ble den største leiren i Norge.
I det første krigsåret var formålet med leiren kortvarige interneringer. Fra
1941 ble leiren hovedsakelig brukt for oppbevaring av politiske fanger brakt inn fra hele landet.
Les mer …
