Qmð og det nordligste Hálogaland

Qmð og det nordligste Hálogaland er lyssatt av Reidar Bertelsen, mye basert på Peter Andreas Munchs forskning tidlig på 1850-tallet.

Nausttufter til store skip, som ble brukt i forskjellige former for maktutøvelse, finnes både på Trondenes, i Tjeldsundet, på Bjarkøya, Andøya, Stonglandet og Tranøya. Dette bildet er fra Bjarkøya. Foto:Reidar Bertelsen.

Professor og harstadgutt, Reidar Bertelsen er en pensjonert og pasjonert arkeolog og lokalhistoriker som liker å grave seg ned - i lag på lag med historie.

Dertil kommer at han graver i all verdens litteratur om tema som opptar ham. I tillegg er han en anerkjent formidler av den viten han til en hver tid kommer opp med. Forskerkarrieren startet han 27 år gammel da han i 1973 skrev magisteravhandlingen Gårdshaugene i Harstad kommune. Et bidrag til områdets økonomiske historie i middelalderen. Bertelsen er en utpreget lokalt fundert arkeolog med sterke føringer til Europeisk arkeologi og historie. Med det menes at hans største arbeider handler om Sør-Troms og Lofoten, der de historiske røtter og forutsetninger fort leder oss ut i Europa. Her skal vi se på hva han skriver om det myteomspunne og for historikere på alle nivå, forunderlige som problemkomplekset Qmð utgjør. De mange forskningsarbeider og populærvitenskapelige arbeider har alle sett på referansene som isolerte utfordringer. Enten det har vært lokalisering av «Ottars Gård», relasjonen mellom Bjarkøya og Trondenes eller de mer presise muligheter for geografisk plassering av Qmð, har alle blitt til separate debatter.

Gravminner på Kjeøya. Foto: Reidar Bertelsen

Ny-gammel vinkling

 
Reidar Bertelsen på foredrag i Harstad ikledd «den finaste genseren æ har», som skapte den rette stemning og god kommunikasjon. Foto:Gunnar E. Kristiansen.

Forskere innen flere fagfelt har ulike forståelser av navnet Qmð, derfor startet Bertelsen søket etter sammenhenger som kan gi et tydeligere bilde. Med støtte i Peter Andreas Munch vil han se på hva Qmð egentlig betyr. I 1852 skrev Munch bind 1 av Det Norske Folks Historie, der han i en av hovedtesene fra Hålogaland sier at «(…) det fornemste Punkt i Landskabet Umd eller Omd, som hele dette Distrikt synes at have være kaldt» omfattet «Vaagsfjord, hvor Throndenes med sit Tempel allerede i den fjerneste Oldtid var de ældste haalogalandske Kongers Sæde». Herav drar Bertelsen den slutning at Munch så på Bjarkøy-Trondenes som et hele, - ikke som to konkurrerende maktsentra: Munch så på området Qmð som et landskapsnavn, avgrenset av Vågsfjordens omkransende kyster.

 
Slik er det som regel når Reidar Bertelsen holder foredrag – her for Pensjonistuniversitetet i Harstad – på Harstad folkehøgskole som enda het Trondarnes Folkehøgskole. Foto: Gunnar E. Kristiansen.

Forskere har kommet til at Munch tok feil når han hevdet at Trondenes lå på eller i Qmð. Disse støtter seg til storverket Norske Gaardsnavne. Bakgrunnen for dette er at Qmð av språkhistoriske grunner blir oppfattet som et eldre navn på Andøya. Dette er en forståelse som brødrene Rygh og Sophus Bugge har fått stort gjennomslag for i historisk litteratur, sier Bertelsen som nokså nonchalant føyer til: «uten at det har blitt reist spørsmål ved den». Så viser han til den amerikanske språkforskeren Kemp Malone som i 1965 skrev «Qmð and Hinn.» Islenzk tunga. Timarit um islenzka og almenna malfrædi, hvor han blant annet sier at «det er stor sannsynlighet for at Qmð og Hinn har samme språklige rot (Inn) og kan ha vært oppfattet som ett landskap i to deler, ytre og indre, der den eldre formen har blitt hengende ved Hinnøya og at ei yngre avledning etterhvert blei et navn på Andøya». Bertelsen trekker videre på Malone, som antok at stammen Amothingum, nevnt i det gammelengelske diktet «Widsith», er folk fra Qmð. Widsith nevner også Finnum og Scridefinnum. Når Bertelsen i neste omgang finner interesse i artiklene Finn Myrvang skrev, der hovedtesen var at navnet like gjerne kan være bygd på det nordsamiske Omuth eller Omudh; som i sump eller gjørmehol, så ser vi mannen så å si i helfigur: Bertelsen er ikke den som avviser slike innspill. Han tar dem svært seriøst og vurderer dem i sammenheng med at i Nord-Norge må vi ha for øye at landskapet ble brukt av to etniske grupper i jernalderen. Det må også tas i betraktning at de hadde hvert sitt språk, hvor de fleste kan ha vært i stand til å forstå begge språk og slik kunne forholde seg til og handtere hverandres stedsnavn. Derfor må vi også holde øynene åpne for at norske navn kan ha samisk opphav og omvendt. Bertelsen tok for seg deler av denne kompleksiteten i boka Lofoten og Vesterålens historie allerede i 1985. Men nå viser han til Sigve Hansens artikkel i årboka for Øksnes i 1999, der Hansen også inkluderer nåværende Øksnes kommune i fortidens Qmð i tillegg til Andøya, samtidig som han minner om at landskapene må sees i lys av at kommunikasjonen mellom de lokale samfunn for det meste foregikk sjøveien. Så får vi vite at det i Alf Ragnar Nielssens bok Landnåm fra nord. Utvandringa fra det nordlige Norge til Island i Vikingtid hevdes at Qmð kan være en region som omfattet Bjarkøy, Trondenes og Andøya, som er begrunnet med at i ”Landnámabók” omtales området som «i Qmð».

Betydning

Både Rygh og Myrvang møter motbør hos Bertelsen når han søker å analysere hva som ligger til grunn for stedsnavns oppkomst. Bertelsen viser oss igjen at det kan være lurt å tenke nytt, når han forsøksvis legger havstykker til grunn for sin forståelse av landskapet. Kan det ha vært havet som ga navn til øyene og landet, motsatt den gjengse oppfatning. Idet han viser til en artikkel av Karen Morin:«Landscape and environment. Representing and Interpreting the World», begriper vi snart at sånn kan det da faktisk godt være! Samvirket mellom stedsnavn, sosiale relasjoner og andre forhold gir en god forståelse av hvordan endringer skjer, og da skjønner vi òg at vi ikke kan tillate oss å tro at stedsnavn beholder samme betydning gjennom historien, samtidig som vi må innrømme at minnet om fortidas forhold alltid vil spille en rolle.

For arkeologen faller det da naturlig å se på de synlige minner fra fortiden vi har rundt oss, derfor ser han på hvor våre forfedre begravde sine døde. Forholdet mellom grav og boplass lenger sør i landet viser oss at det er ei kobling mellom «gård» og nærliggende graver. Bertelsen tar oss igjen med på en ny-tenkning; han viser hvordan fiskarbondens økonomi og levesett satte sine avtrykk i det nord-norske kystfolket opp gjennom jernalderen. Her var det viktig å ha kontroll og hevd på bruken av hele landskapet, både på land og til havs. På Kjeøya viser han oss en imponerende samling av gravminner fra jernalderen. Beliggenheten er øst i Toppsundet, som forbinder Andfjorden med Vågsfjorden. Her kan ikke gravene knyttes til en bestemt boplass. For vi vet ikke når eiendomsrett til landskap oppsto, og vi vet slett ikke når eiendomsretten ble regulert med grenser mellom gårdene. Ergo; ingen kan si hvor de som ble gravlagt på Kjeøya, hørte heime. Inger Marie Olsrud har i sin hovedoppgave i arkeologi argumentert for at Kjeøya var et viktig kultsted i regionen, etter som det også er bergkunst der. Hva Bertelsen finner påfallende er at store konsentrasjoner av gravminner ligger på øyer, holmer eller nes ved trange adganger inn i og ut av regionen. Går man så ut fra at det bare var et fåtall av de levende som ble lagt i ei synlig grav på land, gjør det at gravene bevarer sin «kraft» som markering over lang tid fordi den døde må antas å være en minneverdig person. Bertelsen fant allerede i arbeidet med magisteravhandlinga i 1973 at konsentrasjonen av jernaldergraver rundt den nordlige munningen av Tjeldsundet og vestenden av Toppsundet er markert større enn en skulle vente ut fra befolknings- og bosettingstettheten i mellomalderen. Når han i dag ser Andfjorden og Vågsfjorden under ett, peker han på tre trange passasjer inn i området; Solbergfjorden fra nordøst, Tjeldsundet fra sør og Risøysundet fra sørvest, der Risøysundet har den mest markerte samling av graver. Her ligger gravene godt synlig på nes og holmer. Tjeldsundets nordlige munning har en påfallende konsentrasjon av graver på Vollstad, Kvitnes og Leikvikholmen. Den nordlige passasjen har ikke så tydelige «voktere» som de mot sør og vest. Se på sørvestenden av Dyrøya, østenden av Stonglandet og Tranøya under ett, og gravene framtrer som ei markering lik den ved nordenden av Tjeldsundet.

Makt og minner

Ringtunet på SandmælingenBjarkøya og det tilsvarende på Åse på Andøya har begge likhetstrekk med tingsteder som vi kjenner dem fra vikingetida og mellomalderen. Forskjellen er at mens tunet på Åse var relativt lite, bevarte Sandmælingen sin storhet gjennom hele jernalderen, hvilket kan tolkes som at ting-funksjonen for hele området rundt Andfjorden ble konsentrert til Bjarkøya fram mot vikingtid. Knyttes dette opp mot de funn av nausttufter som er gjort, blir det virkelig interessant. Nausttufter til store skip, som ble brukt i forskjellige former for maktutøvelse, finnes både på Trondenes, i Tjeldsundet, på Bjarkøya, Andøya, Stonglandet og Tranøya. Sjøen var veien som bandt stedene sammen. Det lå stor makt i dette området fordi her var store skip som kunne romme et stort mannskap.

Bertelsen viser oss også sammenfallet med konsentrasjonen av graver. Skipene kunne ha stasjon både i ytterkantene og i den sentrale delen av området. Ringtunenes plassering passer godt i bildet av en samfunnsstruktur som var preget av mobil maktutøvelse slik også nausttuftene indikerer. Endringene i Qmð (og Hadsel) fra eldre til yngre jernalder, kan muligens settes i forbindelse med introduksjonen av seil og den økte mobiliteten dette framskrittet førte med seg. Kontroll med skipsleia mellom nord og sør var nok viktigere i yngre enn i eldre jernalder.

Ikke bare Andøya

Bertelsen vil ha en stor og bred kritisk analyse av alt arkeologisk materialet som kan belyse maktforholdene gjennom jernalderen fram mot vikingtid i denne nordlige delen av Hálogaland. Om Qmð var et regionsnavn skapt av samfunnsforholdene omkring Andfjorden og Vågsfjorden, må det også tas høyde for at samfunnsforholdene i yngre jernalder ikke var de samme som eksisterte tidligere og som fulgte seinere. Maktutfoldelse i mellomalderen ble konsentrert til steder som tjente kongemakt og erkebispens interesser, motsatt jernalderens høvdingedømmer. Men hvorfor skulle nå egentlig høvdingen kun være knyttet til ett sted? Maktutfoldelsen krevde høg grad av mobilitet. De store skipene som lå i nausta på Trondenes og Bjarkøya, var også den viktigste infrastrukturen makthaverne kunne bruke for å holde kontroll i regionen. Bertelsen har gitt oss en forståelse av hva Qmð var i yngre jernalder som rimer godt med synet på de samfunnsendringene i Hálogaland som forgikk fra eldre jernalder til mellomalder. Videre peker Bertelsen på at det er mulig å finne plass for både ladejarlenes opphav, Ottars heimstavn òg bjarkøyætta uten å måtte ty til de mange forestillingene om konkurrerende maktsentra. Den framtredende plassen i norgeshistoria rimer da også godt med den størrelsen Qmð må ha hatt. Bertelsen medgir at det gjenstår en god del strev før denne oppfatninga kan få status som noe annet enn en hypotese. Den bør imidlertid kunne rangere over idéen om at Qmð er identisk med Andøya alene. Derfor er det at Reidar Bertelsen velger seg Peter Andreas Munch som veiviser foran brødrene Rygh - i dette stykket.

Kilde

  • Bertelsen, Reidar: «Qmð og det nordligste Hálogaland – et nytt blikk på P.A. Munchs tanker», særtrykk fra Alhaug, Bull og Pedersen (red), Endreboka. Postfestumskrift til Endre Mørck. Novus Forlag 2014.