Represalier
Represalier er en betegnelse på straffereaksjoner mot sivilbefolkning etter krigshandlinger. I norsk historie er bruken av represalier særlig knyttet til okkupasjonen 1940–1945. Tyske okkupasjonsmyndigheter brukte denne metoden i alle områder de styrte. I Norge var represaliene nokså moderate i forhold til hva man opplevde i andre land, fordi den nazistiske ideologien definerte nordmenn som «gode germanere». De var allikevel svært brutale for de som ble rammet, og dette påvirket måten motstandskampen ble drevet på.
Vanlige former for represalier var henrettelser av gisler, det vil si mer eller mindre tilfeldige personer som ble holdt internert, eller ødeleggelse av hus, båter eller andre eiendeler. Også andre reaksjoner, som økonomisk straff, kunne brukes. I enkelte tilfeller kunne ofrene for represalier ha en eller annen tilknytning til det de ble straffet for, som at lokalbefolkningen hadde skjult motstandsfolk, men regelen er at represaliene skulle gå ut over tilfeldige ofre.
Folkerettslig var bruken av represalier akseptert innenfor visse uklart definerte grenser. Dersom den annen part hadde begått en rettsstridig handling kunne man straffe sivilbefolkningen for dette. Krigsfanger kunne ikke straffes som represalier. Tyske represalier ble allikevel et tema under Nürnbergprosessene, fordi de gikk langt utover hva som kunne anses som en rimelig gjengjeldelse og fordi det som utløste dem i flere tilfeller var regulære krigshandlinger utført av nordmenn i britisk tjeneste.
Blant represaliene i Norge under andre verdenskrig finner man:
- Etter Svolværraidet i 1941: Brenning av hus, straffeskatt, internering og domfellelse av tilfeldige innbyggere. Represaliene fikk Inger Hagerup til å skrive diktet «Aust-Vågøy».
- Etter melkestreiken i Oslo i 1941: Unntakstilstand, to henrettelser, flere tukthusdommer.
- Etter trefning i Telavåg i 1942: Brenningen av Telavåg, 72 menn sendt til Sachsenhausen og resten av befolkningen internert i Norge, atten menn henrettet.
- Under unntakstilstanden i Trøndelag oktober 1942: Ti henrettelser av gisler, flere dødsdommer.
- Etter Mjøndalen-sabotasjen i 1943: Fem henrettelser av gisler.
- Etter Aula-brannen i 1943: Tilfeldige studenter arrestert.
- Etter mordet på Karl Marthinsen i 1945: Henrettelser av 42 gisler.
I tillegg til slike klare tilfeller hadde mange av dødsdommene som ble avsagt i SS- und Polizeigericht Nord tydelig preg av å være represalier. Det ble også gjennomført et betydelig antall arrestasjoner av helt tilfeldige mennesker på steder hvor det hadde blitt utført sabotasjeaksjoner.
Josef Terboven var en sterk tilhenger av å bruke represalier. De brutale reaksjonene etter Kompani Linges raid i 1941 førte til at Milorg lenge var negative til sabotasjeaksjoner. Først i 1944 endret dette seg. Max Manus forteller i boken Det vil helst gå godt at de først ønsket å slutte å bruke sabotasje på grunn av represaliene, men at motstandsbevegelsen etterhvert kom fram til at den sterkeste effekten av represaliene var frykten for dem. Ledelsen i Tyskland kom også til denne konklusjonen, da de så at represaliene ikke lenger skremte noen fra å utføre sabotasje men at henrettelsen styrket hatet mot okkupasjonsmakten. I krigens siste år ble det derfor ikke gjennomført så mange represalieaksjoner. I stedet gjennomførte man razziaer, massearrestasjoner og utenomrettslige henrettelser (likvideringer) av kjente motstandsfolk. Et unntak er reaksjonene etter mordet på politigeneral Karl Marthinsen.
Litteratur
- «Represalier» i Norsk krigsleksikon