Rikard Nordraak

Rikard Nordraak (født 12. juni 1842 på Fødselsstiftelsen i Christiania, død 20. mars 1866 i Berlin) var komponist og en sentral skikkelse ved inngangen til det som gjerne kalles gullalderen i norsk musikk. Fordi han døde allerede før han hadde fylt 24 år, fikk han ikke skape mange og store verker, som sine samtidige Edvard Grieg og Johan Svendsen, men ble imidlertid en vesentlig inspirasjonskilde for særlig Grieg. Han er mest kjent som sangkomponist, og framfor alt som tonesetter til Norges nasjonalsang, «Ja, vi elsker dette landet», med tekst av hans fetter, Bjørnstjerne Bjørnson (faren var bror av Bjørnstjerne Bjørnsons mor).

Rikard Nordraak

Bakgrunn

 
Gustav Vigelands minnesmerke fra 1911 over Rikard Nordraak på Nordraaks plass i Oslo.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012)

Han fikk ved fødselen navnet Richard Georg Nordraach, men fornorsket selv senere navnet. Slekten kom fra en husmannsplass under gården Nordråk ved Randsfjorden i Land. Familien flyttet til Kragerø, hvor faren Georg Marcus Nordraach ble født 14. august 1811. Moren var Carine Tang, født i Danmark 21. februar 1809.

Familien bodde da i Pilestredet 9c i Grændsen, hvor de ble boende til han var fem år. Familien flyttet i 1847 til Kongens gate 12, i en gård som faren kjøpte. Da fetteren Bjørnstjerne Bjørnson flyttet til Christiania i 1850 for å begynne på Henrik Heltbergs toårlige latinskole, flyttet han inn her hos sine slektninger.

Etter to år i Sande i Vestfold flyttet familien i 1857 til det kjente bygget i dagens St. Olavs gate 27, som faren lot oppføre mellom 1846 og 1853. Det er litt usikkert når bygningen var ferdig, men han skal ha kjøpt tomten i 1844/1845, og de første leieboerne er registert i Christiania Skattemandtal fra 1853. Nordraach skal selv ha tegnet den 114 rom store bygningen i senempire. Den gang hadde bygget adressen Nye Slots Gade 5, og var en del av Linstows byplan for området rundt Slottet for å knytte dette til byen.

Personlige forhold

 
Familiens bolig fra 1857 i St. Olavs gate hvor Nordraak kan ha skrevet «Ja, vi elsker dette landet» (1863) og fetteren Bjørnstjerne Bjørnson skrev Synnøve Solbakken (1857).
Foto: Chris Nyborg (2013).

Den fregnede og rødhårige Nordraak er ikke karakterisert som noen vakker mann, og er beskrevet som «ranglet, knoklet og spissneset». Men i følge fetteren Bjørnstjerne hadde han en stor tiltrekningskraft på kvinner, og fetteren skal ikke ha kjent noen som var forlovet så mange ganger som ham. I Nordraaks dagbok fra 1860 er det også en lengre fortegnelse over alle hans forloveder, men han giftet seg aldri, kanskje dels fordi han døde så ung, men også fordi han fryktet at et ekteskap kunne komme i veien for hans kunstneriske utvikling.

En annen årsak kan også være at Rikard Nordraak alltid hadde en svak helse og skal i barndommen holdt sesg mest innendørs enn å leke ute med andre barn. Mye av hans senere korrespondanse handler også om hans helseproblemer og hva disse innebar. Korrespondansen viser også at Nordraak hadde en fornemmelse om at han ikke ville bli så gammel.

I utlandet

 
Ludvig Mathias Lindeman og Ole Bull var viktige i å introdusere Nordraak til den norske folkemusikken og fremme denne i den samtidige kunstmusikken.

Samme år som familien flyttet til dagens St. Olavs gate, reiste Nordraak til København for å ta handelsutdannelse, men tok samtidig også musikkundervisning, blant annet tok han timer i sang hos Carl Ludvig Gerlach ved Det kongelige Teater. Han skal etter dette kun ha bodd i tilsammen i underkant av tre år i denne familieboligen, i de periodene han var hjemme fra utlandet, første perioden var i de to årene mellom august 1859 og september 1861, og deretter fra høsten 1863 til han forlot Norge for siste gang i 1864.

28. februar 1859 reiser han fra København til Berlin for å studere klaver hos professor Theodor Kullak. Tilbake i Christiania studerte han med organisten i Garnisonskriken, Rudolph Magnus. Under dette oppholdet hjemme framførte han også egne komposisjoner i Det norske Selskap, og akkompagnerer Ole Bull på konserter i Halden og Fredrikstad i september og oktober 1860. Bull karakteriserte Nordraak som «et Talent, men doven». Det er ikke kjent om Nordraak noen gang møtte levende norsk folkemusikk, han fikk sannsynligvis sine viktigste inntrykk av folkemusikken gjennom Ole Bull og Ludvig Mathias Lindeman, som hadde gitt ut sin store samling Ældre og nyere norske Fjeldmelodier. Samlede og bearbeidede for Pianoforte i årene 1853–1867.

I september 1861 vendte han tilbake til Berlin og studerte med Edmund Neupert. Her ble han også forlovet med Erika Lie som han tilegner Scherzo Capriccio, også kalt «Fjeldbækken».

Etter å ha fått attest og anbefalinger fra Kullak og Meyerbeer, studerte han fra oktober 1862 harmonilære med komponisten Heinrich Urban og komposisjon og kontrapunkt med professor Friedrich Kiel. I juni 1863 reiste han via København til Christiania. I København møtte han Edvard Grieg for første gang. Hjemme i Christiania komponerte han da melodien til «Ja, vi elsker dette landet».

I juni 1864 forlot han Christiania og reiste til København, og hadde konsertvirksomhet der og fornyet vennskapet med Grieg. Den følgende vinteren grunnla Grieg og Nordraak, sammen med noen danske venner musikkselskapet Euterpe, som skulle fremme ung, nordisk tonekunst. På åpningskonserten 18. mars 1865 dirigerte Nordraak sitt nyeste verk, «Kaares Sang» for barytonsolo, mannskor og orkester til tekst fra Bjørnsons skuespill Sigurd Slembe. Vennskapet med Nordraak ble viktig for Griegs utvikling som komponist. Nordraaks mål om å skape norsk kunstmusikk på folkemusikkens grunn falt i smak hos Grieg, og han fikk ny inspirasjon fra dette.

I mai 1865 vendte Nordraak tilbake til Berlin, men ble samme høst syk.

Komposisjoner

Nordraak komponerte sannsynligvis nasjonalsangen høsten 1863 mens han studerte i Berlin, eventuelt i hjemmet i St. Olavs gate. Sangen ble første gang offentlig framført 17. mai 1864 på Eidsvoll i forbindelse med 50-års jubileet for 1814 av et mannskor av 20 sangere fra Den Norske Studentersangforening, dirigert av Johan Didrik Behrens. Framføringen ble gjentatt samme kveld ved en stor konsert i Christiania i universitetets vestibyle.

Blant Nordraaks viktigste komposisjoner er:

For mannskor

  • Norsk Fædrelandssang (Ja, vi elsker dette landet, tekst B. Bjørnson), 1863–64
  • Nordmandssang (Der ligger et land, tekst B. Bjørnson), 1863
  • Olav Trygvason (Brede sejl over Nordsjø gaar, tekst B. Bjørnson, 1865)

For klaver

  • Troubadour-Vals, 1861
  • Valse Caprice (uten år, også instrumentert for orkester til Bjørnsons skuespill Maria Stuart i Skotland, 1865)
  • Scherzo Capriccio (= Fjeldbækken), 1863

Romanser

  • 6 Romancer og Sange, opus 1, 1860–61: Jeg har søgt (tekst M. Thoresen); Romance (= Ingerid Sletten, tekst B. Bjørnson); Holder du av mig (tekst B. Bjørnson); Romance (= Liden Gunvor, tekst J. Ewald); Over de høie fjelde (tekst B. Bjørnson); Nu tak for alt (tekst B. Bjørnson)
  • 5 Norske Digte, opus 2, 1864: Tonen (tekst B. Bjørnson), Træet (tekst B. Bjørnson), Solvejg (tekst J. Lie); En underlig vise (tekst B. Bjørnson); Killebukken (tekst B. Bjørnson)

Scenemusikk

  • «Kaares Sang», fra Sigurd Slembe (tekst B. Bjørnson), 1863
  • Maria Stuart i Skotland (tekst B. Bjørnson), 1864–65, deriblant «Purpose» og «Taylors Sang»

Død

 
Fra gravferden på Vår Frelsers gravlund 27. september 1925.
Foto: Oslo museum

Rikard Nordraak døde i Berlin av tuberkulose, kun 23 år gammel etter fem måneders sykeleie. Han ble da gravlagt på Jerusalemer Kirchhof i Kreuzberg i Berlin under en beskjeden seremoni, og gravfølget besto bare av hans vert og en bekjent. Ingen fra Norge fulgte ham til graven.

Først 17. mai 1906 ble det reist en 4,5 meter høy bauta på graven hans i Berlin, hvor Bjørnson holdt en av sine store taler foran et stort fremmøte. 28. april samme år ble det etter initiativ fra Edvard Grieg holdt en stor festkonsert i Kristiania til inntekt for et minnemerke over Nordraak i hans hjemby. Denne ble utført av Gustav Vigeland i kleberstein og avduket 17. mai 1911 nedenfor Grotten.

I 1925 ble imidlertid levningene flyttet til Vår Frelsers gravlund i Oslo, og satt ned her 27. september samme år.

Minne

I Oslo ligger Nordraaks plass, med Gustav Vigelands Nordraak-statue fra 1911, i krysset WergelandsveienHolbergs gate, tilstøtende til Kristian IVs gate. På Frogner i Oslo ligger Nordraaks gate. Også ellers i landet finnes gater oppkalt etter Nordraak, for eksempel Nordraaks vei i Bærum og Rikard Nordraaks vei i Lørenskog og Nordre Follo.

Galleri

Kilder og referanser