Schibbyeslaget
Schibbyeslaget var et arbeideropprør 19.–21. mai 1880 på Ensjø i Aker/Kampen i Kristiania for høyere lønninger ved teglverkene i Aker. For at dette skulle skje, satte teglverkseiere som premiss at en slik lønnsøkning måtte gjelde alle teglverkene slik at de fikk de samme rammebetingelsene. Dette gikk eieren av Ensjø teglverk, Lauritz Benedictus Schibbye, sterkt imot, og teglverksarbeidernes sinne og aggresjon rettet seg dermed mot ham. Schibbyes teglverk og hjem ble åstedet for opprøret.
Bakgrunn
Bakgrunnen var et krav fra arbeiderne var en økningen av dagslønnen på grunn av prisstigningen som hadde vært de siste årene. Noen teglverkseiere var positive til dette og sagt seg ville under forutsetning av at alle teglverkene i Aker gjorde det samme.
Schibbye avviste kravet blankt, og hevdet han heller ville legge ned enn å øke lønningene. Dette førte til at arbeiderne ved teglverkene i Aker gikk ut i streik 19. mai 1880. En del av disse dro da ned til teglverkene på Normannsløkka og Ensjø for å få arbeiderne der med på streiken og gå i dialog med Schibbye som blokkerte for lønnskravet.
Arbeidsgivernes holdninger og totale avvisning av arbeidernes krav og myndighetens harde, nådeløse og ekskalerende reaksjoner på de tumultene som oppsto må sees på bakgrunn av den vedvarende politiske konflikten på nasjonalt plan, kalt statsrådssaken, samt den enorme sosiale avstanden og klassedelingen som eksisterte i den tids samfunn hvor kun 30 % av mennene hadde stemmerett, som hovedsakelig var formuende, selveiende bønder eller offiserer, noe som skapte en sterk avmakt og ydmykende situasjon for arbeiderne som sto i et sterkt avhengighetsforhold til arbeidsgiverne.
Opprør
19. mai
Da Schibbye ankom teglverket rundt kl 12:00 ble han raskt omringet av rundt 200 personer og forskanset seg da opp på ovnen bak en lukket dør, men fikk ikke stengt av trappen. En folkemengde som var utstyrt med stokker og steiner, og Schibbye bevæpnet seg da med en øks og sa han ville hugge ned den første som kom. En mann gikk fram og Schibbye hugget etter ham, som imidlertid hoppet tilbake og ble ikke truffet.
For å kunne flykte videre, prøvde Schibbye å legge ut en lem, men det oppsto en 15 minutters kamp om denne. I løpet av denne tiden ble lensmann Hans Jensenius Hiorth tilkalt, og da han kom sammen med noen av sine menn, fikk de befridd Schibbye og gemyttene roet seg ned.
I løpet av ettermiddagen samlet det seg en del mennesker utenfor hans bolig på Ensjø i Malerhaugveien 8. Det ble ropt og skreket, situasjonen ble opplevd som truende og det ble tilkalt store politistyrker. Men innen disse ankom, hadde folkemengden forflyttet seg til Brinken 34 på Kampen hvor det hadde brudt ut en stor brann.
20. mai
Den neste dagen kom fogd Carl Emanuel Kierulf til teglverket. Han snakket med de streikende arbeiderne og fikk dem til å love at de ikke skulle gjøre noe alvorlig. Kierulf forsøkte å få igang forhandlinger, med arbeiderne hadde ingen valgte representanter, slik at den enkelte ikke hadde noen fullmakt på vegne av de andre.
Kierulf fikk med noen arbeidere opp til Schibbye og de hadde en samtale på gårdsplassen mens de øvrige arbeiderne sto avventende utenfor gjerdet. Schibbye hadde imidlertid ingenting å gi, og hevdet han heller ville legge ned teglverket enn å øke lønningene. Han forlangte også å få oppgitt navnene på de streikende, og da han ikke fikk det, var all samtale over.
Utover kvelden samlet det seg stadig flere personer rundt Schibbyes eiendom. Noen av disse var arbeidere som sluttet seg til de streikende, men de fleste var skuelystne. Kierulf oppholdt seg hele dagen med Schibbye og hans familie i boligen, og det var noen tilløpt til steinkasting mot boligen. Schibbye maste på mer politi, men Kierulf hevdet det ikke var grunnlag for dette da det ikke hadde kommet til noen vesentlige ulovligheter. Kierulf fryktet at et stort oppbud av uniformert politi ville kunne provosere fram en mer opphisset stemning.
Da Kierulf gikk ut for å snakke med folkemengden, ble han møtt av noe steinkasting, men mente at dette var noen guttunger som sto bak, ikke de streikende arbeiderne. Men denne steinkastingen utløste den sterke aggresjonen blant arbeiderne og et voldsomt raseri ble rettet mot Schibbyes bolig. Mens fogden, Schibbye og hans familie barrikaderte seg i andre etasje, ble både første etasje og hagen rasert av den rasende folkemengden. Vinduer og sprosser ble knust, også alt av møbler, herunder bord og et piano, speil, bilder og fotografier ble knust. Likedan dueslaget i hagen, og alle duene var borte. Noen kalkunkyllinger lå med halsen vridd om under et tre. Et marmorbord i hagen var omhyggelig knust, verandaen, et springvann og prydbusker ble ødelagt.
Mns herjingene pågikk, hadde en av Schibbyes tjenestegutter klart å snike seg ut og løp ned til politivakten på Vålerenga, og denne varslet den militære kommandanten. Store mengder politi og soldater ble sendt opp til Ensjø. Innen disse kom fram, var imidlertid raseringen avtatt og mengden sredte seg da de første politifolkene kom, og det var rolig innen soldatene rykket inn.
21. mai
Den neste dagen var soldatene på plass allerede fram kl 05:00 om morgenen. Etter hvert kom folk til og det ble ståk og rop, og da fogd Kierulf ville tale til forsamlingen ble han møtte med hånlatter og steinkasting.
Straffeloven av 1842, kap. 10 (Om Forbrydelser imod den offentlige Myndighed) § 9 - 11 måtte bli lest opp tre ganger før det kunne brukes militære styrker mot en folkegruppe. Første opplesning gjorde ikke noe inntrykk for folkegruppen og da andre gangs opplesning ble begynt, ble dette stadig avbrudt av steinkasting. Det endte med at opplesningen ble foretatt bak et gjerde og bare en militær leder hørte det. Tredje gangs opplesning ble aldri noe av, da styrkene gikk til aksjon før det ble tid til opplesing. Men siden Opprørsloven hadde blitt lest tre ganger, var det fortsatt de sivile myndigheter som hadde kommandoen, og fogden la ned forbud mot bruk av bajonetter og skarpe sverd, noe han fikk kritikk for i ettertid.
De militære styrkene drev folkemengden over Hovinbekken og Normannsløkka opp mot Kampen park. Her kom ikke kavaleristene opp, da det haglet med stein over dem. Da soldatene trakk seg tilbake, kom menneskemengden etter, men ble raskt slått tilbake da de var nede på sletta og ble drevet opp igjen. Da kom det militære forsterkninger i form av artillerister og de lyktes da med å få spredt folkemengden. To underoffiserer og 11 menige ble skadet. Antall skadet blant opprørerne er ikke kjent, bortsett fra en av de arresterte som ble sendt til Rikshospitalet på grunn av store sår i bakhodet.
De følgende dagene
Soldatene var til stede dagen etter fra tidlig om morgenen. En del folk samlet seg, men soldatene var på offensiven og fikk spredt folkene så snart noe steinkasting ble påbegynt. Siden dette også var en lørdag og lønningsdag, var det fleste mer opptatt av å få hentet lønnen sin.
Dag etter, søndag, møttes teglverkseierne som ble enige om å slutte rekkene og heller legge ned enn å gå med på kravene. På mandagen begynte arbeiderne å komme tilbake, på onsdagen var 400 kommet tilbake og i løpet av uka var det meste tilbake til det normale.
De involverte
Totalt var 14 teglverk berørt av streiken, og mellom 800 og 900 arbeidere hadde vært i streik. Det er anslått av 200 kvinner og menn, samt en del barn var med i opprøret. Det er imidlertid ikke kjent hvor mange av disse som faktisk var streikende teglverksarbeidere, mange av de 41 tiltalte var i hvert fall ikke det.
Det er ikke kjent om noen av Schibbyes arbeidere deltok i slaget. Det hevdes at de ikke var med. Det var ihvert fall ingen av de arresterte som var blant Schibbyes ansatte.
Men de deltakende hadde en ting til felles, de var fra området og det hele framstår som et lokalt oppgjør. De fleste av de tiltalte bodde på Kampen, Vålerenga eller Rodeløkka, og bare noen få fra andre arbeiderstøk på Østkanten.
Både øyenvitneskildringer fra både arbeidere og fra øvrighetspersonene, samt også de dømte tyder på at de pågående og aktive primært ikke var teglverksarbeidere, men særlig unge gutter, og også noen unge jenter. Guttene blir omtalt som gategutter og «ungdommelig Pøbel» i alderen 12 til 20 år.
Av de dømte var halvparten under 20 år, særlig i 15–16 års alderen, den yngste bare 12 år. I forhørsprotokollene var den aller yngste steinkasteren, en gutt med kallenavnet «Labben» bare sju år.
Dømte
De fleste ble tiltalt for forbrytelse mot offentlig myndighet, noe som i de fleste tilfeller var steinksting. Det var også tiltale for oppvigleri og fem ble tiltalt for tyveri under angrepet på Schibbyes bolig og åtte ble tiltalt for hærrverk.
| Tiltaltnr. | Navn | Straff |
|---|---|---|
| Fengsel «paa sedvanlig Fangekost» | ||
| 4 | Andrea Mathilde Rytter | 40 Dage |
| 7 | Carl Thuesen | 40 Dage |
| 10 | Carl Johan Fredrik «Tullik» Hansen | 40 Dage |
| 11 | Casper Thorsen Rolland | 40 Dage |
| 13 | Emil Henrik «Glassmestern» Nilsen | 16 Dage |
| 24 | Herman Christiansen | 24 Dage |
| 29 | Marius Thorvald «Katten» Andersen | 120 Dage |
| 32 | Ole Christian «Rekken» Petersen | 24 Dage |
| Fengsel «paa Vand og Brød» | ||
| 23 | Hans Christiansen | 8 Dage |
| 31 | Ole Arnesen Vinger | 10 Dage |
| 38 | Johannes Johannessen Ballerud | 8 Dage |
| 39 | Ole Larsen | 15 Dage |
| Straffearbeid | ||
| 14 | Edvard Andersen | 8 Maaneder |
| 16 | Engebret Halvorsen | 6 Maaneder |
| 36 | Theodor Amundsen | 7 Maaneder |
| 37 | Theodor Johannessen | 1 Aar |
| Korporlig straff | ||
| 9 | Carl Johan «Smeden» Hansen | 20 Slag Ris |
| 20 | Wilhelm Gullik Olsen | 16 Slag Ris |
| 25 | Bernt Johan «Tollepinden» Thorkildsen | 10 Slag Ris |
| 26 | Johan Thorvald «Tornebusken» Andersen | 20 Slag Ris |
| 41 | Christian Martinius Rod | 10 Slag Ris |
Disse 21 dømte måtte kollektivt betale omkostninger som en del av dem hadde blitt ilagt ved arrestasjonen, mens de øvrige 19 tiltalte ble frikjent. Det kan synes som at de som ble dømt for steinkasting på soldatene fikk de strengeste straffene.
Eneste dømt kvinne, eller jente, var 14 år gamle Andrea Mathilde Rytter som innrømmet at «hun og Lava Rasmussen . . . Torsdag Aften var med under Optrinene paa Ensjø Gaard, idet de begge baade kastede Sten og Vedtrær paa og ind igjennem Vinduerne i vaaningshuset, ligesom de ogsaa begge vare ivrige i at bære sammen saadanne Ting frem paa Gaarden til Benyttelse for Hoben»
Korporlig straff ble bare gitt gutter mellom 10 og 15 år, jenter mellom 10 og 12 år. Strafferammene var da mellom 10 og 25 slag. I særlige tilfeller kunne flere slag ideles, men da ble dette gjennomført over to dager med 25 slag pr dag.
Fire av sakene ble anket, og etter ankebehandling i Stiftsoverretten og Høyesterett fikk dette følgende sluttresultat:
- Nr. 7: Carl Thuesen, 18 år gammel malergutt – halvert straff til 20 dager på vanlig fengselskost
- Nr. 31: Ole Arnesen Vinger, teglverksarbeider – straff opprettholdt
- Nr. 14: Edvard Arnesen, 21 år gammel bryggeriarbeider – redusert straff til 6 måneder
- Nr. 37: Theodor Johannessen, 25 år gammel teglverksarbeider – først redusert straff til 8 måneder i Stiftsoverretten, i Høyesterett økt tilbake til ett år, samt lagt til 20 dager på vann og brød.
Theodor Johannesen fikk altså den strengeste straffen, han var født i Enebakk, var ugift og uten barn. Han hadde arbeidet ved fyrstikkfabrikken om vinteren og på ulike teglverk i Aker om sommerne. Han sonet sin straff på arbeid ulike steder, og da han ble løslatt 17. mai 1882 fikk han svært gode skussmål, han var flink og flittig i arbeidet, og direktøren kommenterte: «Jeg synes han er en brav Gut». Etter soning fikk han arbeid ved Bryn Tændstikfabrik. Ved senere folketellinger er han ute av folkeregisterne, men kan passe til beskrivelsen av en Theodor Johansen som utvandret til Amerika i 1885.
Det kan synes som at de fleste kom tilbake i vanlig arbeidsliv etter straffene. Men nr 11. Casper Thorsen som fikk 40 dagers fengsel som 13 åring, finnes også i forbryteralbumet i 1884. Han flyttet senere til Trøgstad hos en fosterbror og var veiarbeider. Han giftet seg og fikk et barn, før han og kona flyttet til hennes hjemsted i Nittedal.
Verre er det med nr. 25 Bernt Johan «Tollepinden» Thorkildsen (født 12. september 1867 i Drøbak, oppvokst i Kristiania), som var en av de yngste av de domfelte, bare 12 år gammel ble dømt til 10 slag ris. Dette hadde nok liten preventiv virkning da han i de neste 20 årene befinner seg både i Botsfengselet på på Slaveriet på Akershus for tyveri og innbrudd. Da han ble løslatt i 1901 hadde han sont seks ganger. Hva den da rundt 33 år gamle mannen gjorde videre etter en slik ungdomstid er ikke kjent, men er ikke i srafferegisterne.
Kilder
- Heidi C. Huitfeldt: Fra Berg til Kampen – Hvordan en gård ble en bydel, side 84–106, Oslo 2018, ISBN 978-82-303-3864-3
- Finn Olstad: «En blind og desperat reisning», Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie, 1–1981, side 73–98