Sofie i Bukken

Sofie i Bukken (født Steingrimsen 10. november 1887, død 16. november 1956) eller Sofie Borgersen var fra Solbergelva i Nedre Eiker. Hun ble gift med Rudolf Borgersen. Han druknet på en fisketur på fjorden i 1939, og Sofie overtok da jobben som sundmann i Bukkesundet i Storelva, eller Drammenselva, som elva også kalles. Artikkelen er basert på et intervju ved Bengt Arne Røine i 1979-80, på nettstedene til Eiker Arkiv. Den ble tilrettelagt av Einar Stueflaten i 2003.

Sofie i Bukken/Sofie Borgersen Foto: Fra DT&BB/Eiker Arkiv

Sofie hadde ofte lange arbeidsdager. Fra halv seks om morgenen til over midnatt var vanlig. For vanlig oversetting kostet det 25 øre per person. For arbeidere og andre «faste» reisende som hadde «kort», kostet det 15 øre. Kirkefolk hadde gratis skyss. Turen over elva tok cirka 10 minutter når strømmen ikke var for stri. Om høsten og vinteren når snøen la seg, kunne en tur over elva ta en halv time.

Det sies at sundet ved Osbakken i Mjøndalen en gang i tiden var så smalt at en geitebukk kunne hoppe tørrbeint over det. Slik ble det kalt for Bukkesundet og derav fikk fru Sofie Borgersen sitt kjente kjælenavn, Sofia i Bukken.

Hun kom til Sundet i 1907 og ble gift med sundmannen Rudolf, som var født på plassen nede ved elva. Sammen fikk de ti barn, hvorav ni vokste opp. Tidlig fikk ungene lære seg å ro og manøvrere båter.

«Vi lærte å svømme nesten før vi kunne gå», sier datteren Alvilde Olsen, som sammen med ektemannen Erling bor i Bukken Sundet nå, begge to er i femtiårene.

Vi barna måtte sette over når mor Sofie var opptatt med andre viktigere gjøremål. Opprinnelig sto hovedbølet der jernbanen går i dag. Da den ble anlagt i 1864 ble huset flyttet slik at det kom til å ligge bare 15 - 20 meter fra vannkanten. Eiendommen her var på flere mål. Papyrus ligger på en tomt som en gang var i familiens eie. Her i nærheten, på gårdstomten, lå det også en kalkfabrikk. Da far gikk bort i 1939, ble mor alene med den mindreårige barneflokken, og hun overtok roingen i Sundet. Slik maktet hun å brødfø oss. Sosial støtte a la morstrygd var den gang ukjent. Tre prammer lå nede ved brygga, så det var naturlig å fortsette der far slapp. Årehandtak, blankslitte av mannfolknever, ble grepet av en kvinne med ukuelig livskraft. I sorg og savn rodde hun sin manns minne med seg over elva. I sundet fra Osbakken, over Drammenselva til Nedre Eiker kirke var det ikke faste båttider. Folk bare kom ned til Bukken, når de hadde ærende over. Fra kirkesiden ble det hoiet eller plystret etter båtskyss. 20 øre kostet det for enkeltpersoner. Noen hadde ikke to tiører og ble satt over gratis. Om det banket på døra midt på natta, sto Sofie opp og rodde over elva, selv i tjukkeste tåke. Mellom 25 - 30 skiftarbeidere fra Solbergmoen og Solbergelva, ansatte på Mjøndalen Cellulose, hadde elva som arbeidsvei. De første kom ved halv sekstiden. Mor Sofie tok nattskiftfolket i retur klokka seks, og så var det over igjen med "halv-sju-karene". Og slik fortsatte det også med ettermiddagsskiftet. Per mann betalte de en krone i uka, tur retur.

Alvilde og Erling sitter i sofakroken og ser ut på elva. For sitt indre øye ser de kjølvannet etter Sofie Bukken ute på elva.

«Mor ble født 10/11 - 1887», forklarer Alvilde, «og hun forlot oss 16/11- 1956». Videre forteller hun at morens armer etter hvert ble så sterke og utrettelige som hennes vilje.

Folk fra Ytterkollen, Dahler og Åsendammen, samt mjøndølinger som skulle til kirken i gudstjeneste, barnedåp, konfirmasjon, begravelse eller brudeferd, ble rodd i de tre båtene samtidig. Svartkledde mennesker satt ubevegelige. Båtene hadde fribord på en halv tomme. Alle skulle med. Av og til syntes ikke esinga fra land Det var som om brura gikk på vannet. Det hvite sløret vaiet over flosshatter, og vinden stjal rosenblad fra blomsterbuketten og landet på elva. Fløterkarene, som hadde landligge, fomlet etter lueskyggen og trakk seg tilbake i krattet ved elvebredden.

Erling ruller en røyk, klyper av tobakkskjegget. «Jo, det er som det var i går alt sammen». Han har sjøl rodd over utallige ganger.

Mor Sofie fikk lønn av kommunen, 700 kroner i året hadde hun for Kirkesundet. Det hendte at arbeidsmenn sjøl tok en av båtene over, som nestemann rodde tilbake. Båtene og vedlikeholdet bekostet hun sjøl - kokt tjære, olje og lakk, kaustisk soda og bekk til sømmene. Ved å se hendene hennes forsto en et hun slet hardt. Men fra de glade øynene skinte vennlige og medfølende blikk.

«Hun var i sannhet det største menneske jeg har møtt», sier svigersønnen, og ser inntrengende på meg. Han riper av en fyrstikk og tenner sin sigarett.

Da isen la seg var kravinga verst. Flakene lå som pakket i stabler. En av robåtene lå ute ved dampbåtrenna. Der ble folk staket over mellom råkene, som lå svarte, og frostrøyken drev nedover i grådige kast. Sofie, kledd i saueskinn, støtte fra, styrte og hogg seg fram gjennom den tykke isen med båtshakan. Av og til ble det lagt ut klopper over råka. Likevel mente hun at ny-isen ga den strieste tørn. Klar som glass la den seg fra land til land. En halv tomme tjukk satte den stopp for årene. Men Sundtrafikken måtte fortsette. Da sto hun med langhakan, staket og gynget på båten så isen brast. Om det ikke nyttet, jumpet hun ut nå isen, som svaiet og "sang" under den lette kroppen hennes. Hun hogg råk og sprekker foran baugen og dro løs båten. I blodslitet merket hun knapt sin angst. Dessuten kunne hun ikke svømme. Alltid hadde det vært nok for henne å beskjeftige seg over vann enn i vann. Arbeidsfolka skulle og måtte komme i tide på jobben. Isen var hennes problem. Ja, slik så hun det. Et slikt hinder fikk en ta som en utfordring, og den ble løst uten at noen egentlig ga seg tid til å prøve å forstå omfanget av hennes innsats. Far Rudolf arbeidet også ute på ny-isen da den åpnet seg under ham, han søkk som en sekk. Iskald var han alltid. Derfor sanset han seg, svømte på rygg og fikk syn på råket og kom opp igjen. Nediset og stiv, banket han forsiktig på kammersvinduet. Jeg åpnet, sier Alvilde, - og- far krøp inn.- Stille sa han: «Mor Sofie skal ikke se dette. -Hu' kan bli skremt». Jeg var stum. Det var julaften. Etter en stund satt vi til bords over møljebrødet. Jeg så på far og hvisket en bordbønn som minnet om Fadervår. Du skal hedre din far og din mor.

«Vi "så" at kulda var kommet før vi merket den beit i nesa». Alvilde husker at kjøkkenet var fullt av tofter, båtbunner og plitter. Mor Sofie varmet den der inne, sa at folk ikke skulle sitte blærekatarr på seg.

Før gikk storflommen, elva vokste, ble uhemmet og rasende. I takt med den vokste også Sofia i Bukkens energi. En periode våren 1927 sto tause arbeidere inne på kirkegårds-landet. Vannmassene hindret dem i å komme over. Da gråt Sofie. Ektemannen Rudolf stirret hardt opp mot værgudene. Etter en tid avtok strømmen en del. Sofie satte båten på vannet som var grått. Gjennom stokker og kvist som fløt forbi dro hun båten oppover mot strømmen, beregnet avstand og vannføring. Med stor skikkelighet førte hun farkosten over mot Stensetøya, som ligger midt i sundet. Klokt og utstudert maktet hun å tukte strømmen og havnet som forutsett i en oppevje innved øya. Hun nyttet høvet til samle nye krefter, og hogg tak på ny, over halve elva var til ende. Så støtte hun til lands der hun alltid pleide å gjøre det. Sofie kjente elva, dens luner og nykker. Da flommen var forbi, lå åkermark tilbake i en ynkverdig forfatning. Leirete mannfolkstøvler stampet i båtbunnen og på plittene. Nå var det virkelig mye å ta fatt på. Sofie passet alltid på at hun ikke drev inn mot Stryket - Hella - utenfor Papyrus, hvor steinene lå i dagen ved lavvann. Hun hadde en merkelig respekt for dette stedet.

Stensetøya ligger vakker og fruktbar, høsten har dog avkledd den dens løvdrakt. Vi sitter bare og ser ut, stille uten ord.

Som gutt badet jeg der ute på vestsiden og tåtet ål fra tømmerflåtene. Lange, varme og lykkelige ettermiddager sprang jeg barfotet i barndomsglede etter villkaniner. En fortryllende tid og solbrent hud. Sofie rodde søndagsturer ut til øya. Badebuksefolket gikk i land på "idyllen". Fuglekoret lød fra trekronene, og over alt skinte solen. På øya danset stormforelskede og gifte i Sankt Hans-natta. Svettedråper dryppet ut i dugg. Det dagedes over fuktige etternølere. Solrenninga tok til og Sankt Hans-moroa var over. Nattefriere svømte over og lånte en pram av Sofie. Jentene fra sommerdansen skulle komme tørrskodde hjem. Trekkspellet lå igjen bak en stein. Før ble laksen halt om bord. Vannet klukket fredelig i kveldssola. Fløterne var på vei hjem fra dagsøkta. Kjerringer skyldte tøy innved land. Gubbene myste bak sure og fresne snadder, og folk pratet og ropte til hverandre, hilste og lo. Nå er det over. Elva er stille, driver mest for seg sjøl. De fleste trebåtene er råtne.

Mens vi sitter slik og lar blikket gå ute på vannet oppdager jeg rester etter lensestokker fra. Steinberg hengsle komme drivende. Vissent gras, som grått hår, henger ende ned i vannet. Gamle tradisjoner går i oppløsning.

Omsider bryter Alvilde stillheten. Med lav stemme forteller hun at mor Sofie selv var en dansesprale. Ingen kunne danse mazurka som nettopp hun, når hun tok seg tid på landjorda. Bukken var samlingssted for båtfolk i vide kretser, og på grasvolden her ute har mange lært å danse. De ser på hverandre, Alvilde og Erling.

Mor Sofie satte alltid et juletre og talglys på sin førstefødtes grav - datteren som gikk bort, kun ni år gammel i 1918. I julehøytider sto vi søsken i vinduet, kikket over elva mot lyset der på kirkegårdsbredden. Nå har tradisjonen med levende lys fått stort omfang, og er et vakkert syn hver jul. Sofia i Bukken hadde en eneste last. Alltid hadde hun havregryn i den høyre forklelomma. Hun ristet gryna i hendene så mjølet ble borte - hvorpå hun tygde dem. Da krigen kom, ble lomma tom. Nå har vi bare en skarve robåt her i Bukken-Sundet. Vi ror i mors kjølvann over til hennes hvilested med blomster og kranser. Snart er det jul, og hun skal som sedvanlig få julegran og stearinlys på sin grav.

Ute på trappa tar vi farvel. Alvilde og Erling går inn i huset sitt ved elva. Jeg står en stund bortpå veien, som går lang stranda. Utpå øya sitter en skjære. Den tier. Det er stille. Med minnet om de to rustne båtshakene, som står i uthuset på Bukke-Sundet, forlater jeg det siste sundstedet i Eikerbygdene, hvor Sofia i Bukken la på land sin siste åre en vanlig høstkveld i året 1950. Hennes navn og aktede minne huskes av mange. Elvens dronning er borte.

Litteratur og kilder

• Sofie i Bukken i Historisk befolkningsregister.