Sydspissen, Krøkebærsletta og Isrenna fangeleire i Tromsø
Sydspissen, Krøkebærsletta og Isrenna var tre større fangeleire som ble etablert i Tromsø under andre verdenskrig. Sydspissen fangeleir, helt sør på Tromsøya, kom først, i juni 1941. Den ble erstattet av den langt større Krøkebærsletta fangeleir i Tromsdalen, i juli 1942. I disse leirene satt det norske menn, i hovedsak politiske fanger. Leirene ble brukt som gjennomgangsleire for fanger fra Lofoten til Kirkenes som skulle videre til leire sørpå eller til Tyskland. I november 1942 ble det etablert en leir for russiske krigsfanger ved Isrenna, nord på Tromsøya. Både Krøkebærsletta og Isrenna var i drift til krigens slutt.
Sydspissen
Sydspissen ble etablert som leir for politiske fanger våren 1941. De første fangene kom til leiren 17. og 18. juni da vel 100 personer i Nord-Norge ble arrestert, deriblant alle de mannlige jødene i Tromsø. Ingen av de arresterte, hvorav flere var tillitsvalgte i kommunistpartiet, Arbeiderpartiet eller fagbevegelsen, var anklaget for å ha forbrutt seg mot noen forordninger. Det var rent forebyggende for å hindre uro da tyskerne gikk til angrep på Sovjetunionen noen dager senere, den 22. juni. I begynnelsen av 1942 ble de fleste lærerne på folkeskolen og gymnaset internert i leiren.
Leiren var ennå ikke ferdigbygd da de første kom og fangene ble brukt som bygningsarbeidere, senere også til å bære stein til vei- og kaibygging. Brakkene hadde en lang gang i midten med «kabiner» på hver side med trang liggeplass til fire mann. Vaktene var hensynsløse, særlig i den første tiden da det mest var unge folk som tok seg av vaktholdet. Det var også dårlig med mat inntil folk på Tromsøya fikk organisert en hjelpetjeneste som leverte mat til fangene.
Leiren hadde status som Polizeihäftlingslager under Sipo u. SD i Tromsø. Belegget var 100-120 mann. De fleste oppholdt seg relativt kort tid på stedet, Sydspissen fungerte som oppsamlings- og gjennomgangsleir for området nord for Lofoten. Det er ikke kjent hvor mange fanger som totalt var innom Sydspissen før juli 1942, da ble alle overført til Krøkebærsletta.
Krøkebærsletta
Da tyskerne i 1942 begynte å bygge militære anlegg på Sydspissen, og leiren dessuten var blitt for liten, ble det bygget en ny og større leir på Krøkebærsletta i Tromsdalen. Leiren blir derfor også kalt Tromsdalen fangeleir. Den var en av fire Sipo og SD-leire, sammen med Espeland, Falstad og Grini.
Også her var det hard behandling; en liten forglemmelse fra en enkelt fange kunne medføre at alle måtte ut i straffearbeid eller eksersis til langt ut på natten. Boforholdene var dårlige, særlig den siste vinteren, da leiren var overfylt. Men selv om det var hardt for de politiske fangene, ble de som var tatt for å ha vært med i militært motstandsarbeid mye verre behandlet. De som ble dømt i Arnøysaken, fikk en grusom behandling. Flere av dem ble nærmest slått helseløs før de ble skutt. Hver gang de kom til leiren, etter å ha vært i forhør i Gestapos hovedkvarter, var de synlig forslått. Det hendte også at Gestapo var i leiren i cellene og banket disse fangene så ropene kunne høres langt utover. Den 20. oktober 1943 ble åtte av fangene dømt til døden. De ble skutt den 23. oktober og gravlagt i ei myr i Kroken, et stykke nord for Krøkebærsletta.
Sent i 1943 ble det noe lettere soningsforhold da mannskaper fra det tyske ordenspolitiet, Orpo, overtok det daglige vaktholdansvaret fra SS-soldatene. Sanitetstilbudet fortsatte imidlertid å holde et lavt nivå. Verken leger eller sykebrakker fantes, og bare alvorlig syke fanger kunne forvente å havne på sykehus. Hverdagene var fylt med arbeid, enten på anlegg innenfor leirområdet, på gårder i nærområdet eller i skogen. Fanger ble også lånt ut som arbeidskraft for Organisation Todt, Kriegsmarine og Luftwaffe.
Denne periooden fikk en brå slutt da den tidligere nestkommanderende i Grini fangeleir, Julius Denzer overtok som kommandant i august 1944, og innførte sine fra GRini velkjente straffeeksersiser for den miste bagatell han måtte bli irritert over, og skapte et fryktregime med sin aggressive og truende omgangsform overfor fangene.
Vel 2000 politiske fanger regnes å ha passert Krøkebærsletta, på vei til Falstad, Grini eller Tyskland. Fanger med kortere soningstid enn ett år ble vanligvis ikke sendt sørover.
Kvinnelige fanger ble ikke plassert i disse leirene; de ble holdt i forvaring i lokale arrestrom eller fengsler inntil de eventuelt ble transportert sørover.
Antallet fanger var på det meste rundt 250.
Den siste fangen ble innsatt 2. mai 1945 som nr. 2487 og løslatt to dager senere, den 4. mai. Av årsaker vi ikke kjenner til idag, ble leoren evakuert natten til 6. mai 1945 etter ordre fra Sipo og SD og fangene flyttet sjøveien til Narvik og en fangeleir nær Ofotbanen ved Rombakfjorden. Meningen var å sette dem i arbeid der. Tysklands kapitulasjon umiddelbart etterpå satte en stopper for slike planer. Fangene ble løslatt om formiddagen den 8. mai.
Isrenna
Etter angrepet på Sovjetunionen i 1941 ble det opprettet fangeleire for russiske krigsfanger mange steder i landet. På Tromsøya var det fra november 1942 en leir ved Isrenna hvor det på slutten av krigen satt 735 fanger. Fra oktober 1943 ble om lag 40 russere plassert i den gamle leiren på Sydspissen. Ellers var det i kortere eller lengre tid mindre leire flere steder på Tromsøya (bl.a. på Lærfabrikken og Skriverplassen), ved de tyske anleggene i Tønsvika, på Berg, på Håkøya og flere steder i distriktet. Og ble de norske fangene dårlig behandlet så hadde russerne det atskillig verre. Bo- og matforhold var elendige. En liten hjelp var det at fangene ofte arbeidet i nærheten av sivile som – under trussel om dødsstraff – kunne stikke til dem litt mat.
Fangehjelp
Etter hvert som antallet fanger i leirene økte ble det organisert grupper som arbeidet for å hjelpe fangene. Kaare Moursund, som også ledet en illegal motstandsgruppe, engasjerte seg i å skaffe mat og klær til fangene på Sydspissen. Også rådmann Lars Thøring, som fikk offisiell tillatelse til å besøke leiren høsten 1941, organiserte en innsamling av melk, tran, tøy, tobakk, med mer.
Kjøpmennene i Tromsø fikk mye ros etter krigen. De hadde bidratt til å hjelpe fanger både i Tromsø, på Bardufoss og på Kvænangsfjellet med store mengder mat og klær gjennom store deler av krigen. Holms bakeri sendte for eksempel opptil 150-200 brød ukentlig til Bardufoss fangeleir.
Etter krigen
Etter krigsavslutningen ble Krøkebærsletta brukt til internering av tidligere Gestapofolk og som kvarter for engelske soldater. Fra oktober 1945 ble navnet endret til Sletta tvangsarbeidsleir og huset dømte i landssvikoppgjøret. I avisa Tromsø for 19. sept. 1945 opplyses det at landssvikleiren på Sandvikeidet skulle flyttes til Krøkebærsletta. Der satt det 146 menn og 37 kvinner.
To år senere, den 3. september 1947, flyttet Tromsøysund framhaldsskole inn i brakkene.
Også Sydspissen ble tatt i bruk i landssviksaker etter krigen, den 9. juni 1945 ble 25 fanger overført dit fra kretsfengselet. Fangebehandlingen var ikke særlig human nå heller. [1] [2] [3]
Kilder
- NOU 1998 nr. 12: Alta bataljon.
- Pedersen, Gunnar: Tromsø gjennom 10.000 år. B. 3. Fra kapittelet «Krig og okkupasjon». 1994
- Ytreberg Nils A.: Tromsø bys historie. B. 3. 1971
- Avisen «Tromsø», 4., 7. og 14. april 2009.
- Hatlehol, Gunnar D.: Tromsdalen fangeleir i Store norske leksikon
Referanser
- ↑ NS-folk grovt mishandlet etter krigen, Dagbladet
- ↑ – Lite å være stolt av, Budstikka, 3. juni 2014
- ↑ Kapitelet «Glimt fra fangeleiren på 'Sydspissen' sommeren 1945» av Wilhelm Martinsen, i boka Frimodige ytringer Marta Steinsvik 1946