Anders Poulsen (d. 1692)

Anders Poulsen (født omkring 1600 i Torne lappmark, død 1692 i Vadsø) var en av mange samer som under trolldomsprosessene ble tiltalt for å ha utøvd samisk religion. Hans bruk av ei runebomme som ble av myndighetene definert som ugudelig trolldomskunst. Poulsen ble aldri dømt for dette, da han ble slått i hjel mens han satt i varetekt.

Vi vet lite om personen Anders Poulsen, aller Poala-Ánde som er den samiske formen av navnet. Han ble i 1692 omtalt som en hundreåring. Oftest er en slik aldersbestemmelse noe overdrevet, men det er ikke urimelig å anta at han kan ha blitt født omkring år 1600. Fødestedet ble ikke angitt nærmere enn Torne lappmark, men det er sannsynlig at det kan snevres inn til Utsjok. Han bosatte seg i Norge i voksen alder, og levde som flyttsame langs kysten av Troms og Finnmark. Oppføringa i samemanntallet fra 1690 tyder på at han da var i Porsanger. Han var gift og hadde flere barn. Kona skal ikke ha fått vite hva som skjedde med ham.

Rettssak

Anders Poulsen ble pågrepet den 7. desember 1691, og runebomma hans ble beslaglagt. Allerede dagen etter ble hans tilståelse skrevet ned.

Retten ble samla i Vadsø den 9. februar 1692. Sorenskriver Niels Tygesen Knag skulle avsi dom sammen med lokale representanter. Elleve personer - tre samer og åtte nordmenn - ble tatt i ed for det formålet. Samelensmannen Poul Iversen fungerte som tolk; det er nevnt at Anders var avhengig av dette. Amtmann Hans Hansen Lillienskiold d.y. var interessert i saken, og var derfor også til stede. Underfogd Olle Andersen fungerte som aktor. Det var, i tråd med vanlig skikk, ingen forsvarer.

I retten forklarte han at han hadde lært å bruke runebomma av sin mor og av en Anders Pedersen fra Torne lappmark. Han mente også at Gud hadde lovet ham lykke i livet, og at han hadde helbrendende evner. Han demonstrerte bruken av runebomma i retten. Anders forklarte også at han ikke hadde forstått kristendommen helt, men at når han henvendte seg til sine guder var dette det samme som Gud i himmelen. Retten mente at alt dette var Djevelens innskytelser, og at hans handlinger var ugudelige. I det som ble notert er det svært tydelig at det gikk mot dødsstraff - bål og brann.

Fire av barna var til stede, og vitna til fordel for Anders. De forklarte at han ikke hadde gjort onde kunster med runebomma. Anders beskrev sønnen Christian Andersen som en som også kunne helbrede, men som ikke beherska runebomma.

Knag og Lillienskiold var svært interessert i runebomma. Anders ga flere forskjellige forklaringer. Han hevda først at han hadde laget den selv, og at han hadde malt symbolene med eget blod. Noe senere sa han at det var læremesteren Anders Pedersen som hadde gitt den til ham. Han forklarte av han var vill og gal i tre år mens han lærte kunsten; trolig refererer dette til at han gikk i transe og foretok reiser i underverdenen, noe vitnemål i andre saker forteller om. Men etter dette satte han seg ikke lenger i transe når han brukte runebomma. Anders forklarte også hvordan han brukte den, og betydningen av symbolene på runebomma. Dette er en av de mest omfattende beretninger vi har fra denne perioden om praksis omkring runebommer.

I og med at dødsstraff var aktuelt, ville Knag ha en uttalelse om lovtolkning fra København før han felte dom. Anders ble kjent skyldig, men selve dommen ble utsatt. Det eneste som ble bestemt var at hans jordiske gods skulle tilfalle staten, uavhengig av resten av dommen. Dette gjaldt åtte reiner og noen gjenstander. Anders ble satt i varetekt i påvente av svar fra Danmark.

Drapet

Den 11. februar 1692, dagen etter det siste avhøret med Anders, tok Willum Gundersen seg inn i arresten - i realiteten ei gamme de hadde plassert Anders i - og slo ham i hjel med tre økseslag mot hodet. Da Willum ble pågrepet holdt han på å skade eller drepe flere andre.

Willum Gundersen var fra Jølster, og var i amtmann Lillienskiolds tjeneste - sistnevnte hadde noen gårder i Jølster, så da de traff hverandre i Vadsø i 1689 var det nok enkelt å få jobb. Lillienskiold forklarte at Willum ikke var i mental balanse, og at han siden 1691 hadde vist villskap og raseri. Han hadde også løpt rundt i fiskeværet naken. Ved noen tilfeller måtte han bindes fast siden han ble voldelig.

I retten, som ble satt i Vadsø 22. og 24. februar 1692, forklarte Willum at han hadde hørt at Anders hadde forgjort folk og forulykket båter. En slik ond trollmann måtte dø. Muligens førte utsettelsen av dommen til at han fikk det for seg at Anders kunne bli frikjent.

Retten kom fra til at Willum ikke var ved sin sunne fornuft, og dermed ikke var strafferettslig tilregnelig. Anders' barn mente at Willum måtte bøte med livet, men slik ble det altså ikke. Han ble kun dømt til å betale mannbot, og denne gikk til kongen, ikke til Anders' arvinger. Underfogd Olle Andersen mente at det mest alvorlige ikke var at Anders var drept, men at en rettmessig henrettelse var forhindra.

Etterspill

En av tingene han etterlot seg var runebomma. Denne havna i København i 1694, og etter hvert i Nasjonalmuseets samlinger. I 1979 ble den utlånt til de samiske samlingene i Karasjok. I forbindelse med at lånetida utløper i desember 2021 er det satt i gang en prosess for repatriering av runebomma til Sapmi. Per 10. november 2021 er status at Nasjonalmuseet har tilrådd dette, og en avgjørelse fra den danske kulturministeren avventes.[1] Kulturhistorisk museum i Oslo har en kopi av runebomma.

Referanser

  1. Dansk museum vil gi tilbake sjamantrommen til samene, VG. Publ. 2010-11-10, lest samme dag.

Litteratur og kilder