Anders Venger
Anders Venger (født 5. januar 1872 på Øgarden Tønsåk i Eidsvoll, død 23. februar 1935 i Oslo) var gardbruker, bruksforvalter og politiker (H). Han var fra 1913 til 1934 ordfører i Eidsvoll. Venger var sentral i rikspolitikken på 1920-tallet, da han var både stortingsmann og statsråd.
Oppvekst og yrkesliv
Han vokste opp på Venjerbakken, en av Eidsvolls beste eiendommer. Garden ligger på vestsida av Vorma, i nærheten av Eidsvoll Verk og industristedet Bøn. Anders Venger var sønn av Marte Olava Aas (1848-1907) og Johan A. Venger (1846-1921). Faren, som hadde kjøpt Venjerbakken i 1873, var aktiv i kommunepolitikken i bygda.
Anders Venger var elev ved Sem landbruksskole i Asker 1890-1892. Deretter begynte ei lang karriere som forvalter av jord- og skogeiendommer. Først var Venger i Trøndelag, i Hommelvika (1893-96), men i 1896 vendte han tilbake til hjembygda Eidsvoll. Han ble da forvalter for Eidsvoll Verks svære gardsbruk, og bestyrte seinere (1902-1927) Berger Bruk, en annen av kammerherre Haaken L. Mathiesens mange virksomheter.
I 1917 tok han over farsgarden, men fortsatte ennå i ti år å bestyre Berger. Anders Venger eide og dreiv Venjerbakken til sin død i 1935.
Lokalpolitikeren
I 1907 ble Venger valgt inn i herredsstyret i Eidsvoll. Her satt han sammenhengende i 27 år, til 1934. Fra 1913 til 1934 var han bygdas ordfører. Venger var formann i Eidsvoll Høyre 1921–1933, etter mange år som viseformann. I Eidsvoll var han ellers formann i forliksrådet og styremedlem for elektrisitetsverket. Som for mange andre politikere skulle lokalpolitikken bli springbrettet til karriere på storting og i regjering.
Rikspolitiker og organisasjonsmann
I 1919 kom han inn på Stortinget, som Høyre-representant fra Øvre Romerike. I sin første periode satt han som medlem av veikomiteen. I 1922 hadde Akershus fylke blitt valgdistrikt, og Venger ble innvalgt herfra. Han avanserte nå til formann i post- og telegrafkomiteen, men ble i mars 1923 utnevnt til landbruksminister i Otto B. Halvorsens andre regjering. Halvorsen døde i mai samme år, men Venger fortsatte som landbruksminister under den nye statsministeren, Abraham Berge.
I mellomkrigstida var det mange regjeringsskifter, og i juli 1924 gikk Berges regjering av. I 1926 ble imidlertid Venger statsråd på nytt, nå som arbeidsminister i regjeringa Lykke. Han gikk av som statsråd da Odelstinget reiste riksrettiltale mot han og andre medlemmer av Berges regjering fra 1923/1924. Tiltalen gjaldt statsstøtten til Den Norske Handelsbank. Venger og de andre tiltalte ble imidlertid frikjent da saken kom opp i 1927.[1]
Venger var mangeårig medlem av Høyres sentralstyre, inkludert fem år som nestformann (1920-25). Som bonde og bygdemann tilhørte han partiets agrarfløy, som på 1920-tallet ofte lå i konflikt med de byliberale, blant annet om landbrukspolitikken. Som landbruksminister (i 1923) la Venger blant annet fram en bondevennlig proposisjon til kornordning.[2]
Som en av bøndenes fremste tillitsvalgte i mellomkrigsåra var han dessuten styremedlem i Felleskjøpet, Selskapet for Norges Vel og Bøndernes Bank.
Venger-familien
Anders Venger var gift med Dagny Hilsen (1873-?) fra Lier. Eldstesønnen deres, Hans (1901-) tok over Venjerbakken. En yngre sønn, Johan (f. 1902), kjøpte storgarden Kise på Østre Toten.[3]
Referanser
Kilder og litteratur
- Aschehougs konversationsleksikon, anden utgave, supplementsbindet, Oslo 1932 (artikkelen om Venger).
- Danielsen, Rolf: Høyres historie 2. Borgerlig oppdemmingspolitikk 1918-1940, Oslo 1984.
- Folketellinga i 1875 for Eidsvoll
- Folketellinga i 1900 for Eidsvoll
- Folketellinga i 1910 for Eidsvoll
- Norsk Samfunnsvitenskapelig Datatjeneste
- Store norske leksikon
- Wikipedia på bokmål og riksmål