Bergensbanen - planlegging, utbygging og tidlig drift: Forskjell mellom sideversjoner

== STASJONENE ==

I likhet med andre enkeltsporede linjer måtte Bergensbanen ha stasjoner med relativt korte innbyrdes avstander for å gi fleksible muligheter for togmøte.  Det kunne heller ikke være for langt mellom innretninger til å etterfylle vann og kull på damplokomotivene.  Om antall og lokalisering av stasjoner kan man litt forenklet si at linjeføring og driftshensyn trumfet markedsgrunnlag. Men i flere tilfeller var det sammenfallende grunner til lokaliseringsvalget.  Steder som Nesbyen, [[Gol]], Ål og [[Geilo]] ble etter hvert stasjonsbyer med et oppland som tilførte jernbanen både person- og godstrafikk. Tilgjengeligheten til stasjonen var neppe noe stort problem på den tiden jernbanen kom til Hallingdal.  Litt avstand fikk ikke kundene til å velge bort toget. Det var ingen reelle konkurrenter å velge mellom.   

Stasjonens utearealer var også en viktig del av jernbanens ansikt mot omgivelsene. Stasjonsparker ble anlagt og stelt med mye flid og sans for detaljer.  Denne profileringen av stasjonsområdet ga gode bidrag til stedets forskjønnelse.

På Vossebanen var flesteparten av stasjonene tegnet av [[Balthazar Lange]] og dimensjonert for smalsportidens trafikk. Med omleggingen til normalspor og fullføringen av Bergensbanen var det forventet betydelig økning i passasjertrafikken, især på knutepunktene. Det ble derfor besluttet å sette opp nye stasjonsbygninger i Bergen og på Voss.   

Banens opprinnelige endepunkt i Bergen – stasjon og verksted – lå ved Lille Lungegårdsvann.  Med normalspor ble linjen inn mot sentrum lagt om og en ny endestasjon opprettet. Stasjonsbygningen var tegnet av byens daværende fremste arkitekt, Jens Zetlitz Monrad Kielland, og ble innviet i [[1913]]. Utformingen er blitt sammenlignet med en middelalderkatedral. Planløsningen hadde likhetstrekk, om enn i mindre skala, fra store buttstasjoner på kontinentet og i [[England]]. Til beskyttelse mot heftig bergensvær ble plattformområdet overdekket med et hvelvet tak av stål og glass. Lokalene til billettsalg, trafikkinformasjon og andre servicefunksjoner var rommelige.  Dessuten fikk terminalen skrittavstand til Grand Hotel med det passende tilnavnet Terminus.  I tillegg til å romme stasjonens publikumsfasiliteter ga nybygget også plass til statsbanenes stedlige distriktsadministrasjon.  Det nye jernbaneverkstedet ble lokalisert på Kronstad, i gunstig nærhet til Bergen stasjon.

I høyfjellet ble stasjonsbygningene spesielt tilpasset terreng og klima. De ble bygget med en og en halv etasje, hvor første etasje hadde gråsteinsmur og resten var bindingsverk.  Hallingskeid stasjonsbygning fikk i tillegg en ekstra skjerming mot vær og vind – den ble plassert inne i et snøoverbygg. En annen interessant variant er Uppsete, hvor et kontorbygg fra anlegget ble tatt i bruk som stasjonsbygning. Flere av stasjonene fikk i tillegg til trafikkfunksjonene en viktig rolle som beredskapsbaser.  Myrdal, Finse og Ål hadde alle lokstall og dreieskive, slik at lokomotiver og roterende snøploger til enhver tid kunne stå oppfyrt og klar til aksjon i begge retninger.

== ARBEIDSMILJØET ==