Bystatus

Bystatus innebærer at en kommune, et tettsted, et område e.l. kan kalles for «by». Det formelle innholdet som følger med bystatus varierer fra land til land, og gjennom historien. At et sted har status som by betyr historisk sett at det har oppnådd denne status gjennom en allmenn aksept (sedvane) (i de fleste land frem til renessansen), eller at det fikk det som en fyrstelig/kongelig gunstbevisning/markedsplan.

For middelalderbyene er bystatus ofte ukjent.

I enevoldstiden fra 1660 ble bystatus gitt av Kongen i form av kjøpstadsrettigheter, til tettsteder som gjerne lå ved havner hvor trelast og fiskeprodukter ble utskipet. Stedene fikk navn som ladested eller kjøpsted. Kjøpstadsrettigheter innebar utvidet selvstyre, med rettsvesen og forvaltning, og enerett (monopol) til å drive næringsvirksomhet i det omkringliggende området. En viktig hensikt med å regulere næringslivet på denne måten var kontroll med skatteoppkreving til staten.

Fra ca. 1850 er denne reguleringen av næringslivet mer og mer opphevet, og med det fikk også kjøpstadsrettigheter og formell bystatus knyttet til dette redusert verdi.

Fra og med 1993 kan et kommunestyre selv vedta at hele kommunen eller ett eller flere tettsteder i kommunen skal kalles for by. Fra kommuneloven kan vi lese i § 3, 5.ledd:

Kommuner med over 5000 innbyggere kan ta i bruk benevnelsen by, dersom kommunen har bymessig tettsted med handels- og servicefunksjoner og konsentrert bebyggelse.

Det er ikke lenger knyttet spesielle rettigheter eller privilegier til bystatus.

---