Frederik Prytz (1878–1945)
Frederik Prytz, fullt navn Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz (født 14. februar 1878 i Kristiania, død 19. februar 1945 i Oslo) var offiser, foretningsmann, godseier og politiker for Nasjonal Samling.
Bakgrunn
Prytz var sønn av senere prost Anton Frederik Winter Jakhelln Prytz (1853–1937) og Milda Dorothea Olsen Bjeldaanes (1846–1937). Han var bror av gullsmed Eiler Hagerup Krog Prytz (1883–1963) og kjemiker og forsker Milda Dorothea Prytz (1891–1977). Han var nevø av arkitekt, gullsmed og statsråd Torolf Prytz (1858–1938) (fars bror) og «Nordlandsbanens far» Ole Tobias Olsen (1830–1924) (mors bror).
I 1887 flyttet familien til Skottland da faren var sjømannsprest i Leith. Prytz fikk sin tidligere skolegang og venner i Skottland og lærte her sosiale ferdigheter som ga ham en sikker form og en elskverdig «britisk» framferd. Familien flyttet tilbake til Norge i 1893, og Frederik Prytz tok examen artium i Bergen i 1897 og tok deretter Krigsskolen. Han var i Paris i et år i 1902 til 1903, og gikk deretter på øverste avdeling på Den militære Høiskole i tiden 1903 til 1905, før han vinteren 1905–1906 tjenestegjorde ved et garderegiment i Potsdam sørvest for Berlin.
Russland
Tilbake i Norge – Storfosen
Prytz vendte tilbae til Norge med sin familie i 1928 etter at de sovjetiske myndighetene for den mer liberale økonomiske politikken, kalt NEP, og sa da opp konsesjonen som Prytz hadde arbeidet innenfor.
Han mistet sin høye direktørlønn fra Russland, og forsøkte seg med investeringer og få stillinger innen næringslivet. Investeringene ga imidlertid mindre avkastning enn forventet. Han forsøkte å komme inn i ledelsen av det svenske Tändsticksbolaget etter Ivar Kreugers død i 1932, og året etter søkte han generaldirektørstillingen i Borregaard, hvor to av styrets fem medlemmer skal ha vært innstilt på å ansette ham.
Han vendte blikket mot landbruket. Etter et forgjeves forsøk på å kjøpe Stein gård i Hole på Ringerike, kjøpte han i 1933 Storfosen gods på øya Storfosna i Ørland kommune for 55 000 kr (2020= ca 2,3 millioner). Sammen med sin hustru og fem døtre opparbeidet han den falleferdige gården til et mønsterbruk med 200 kyr og produksjon av frukt og grønnsaker. Han dyret opp 400 dekar jord og anla et skikkelig gartneri.
Oppbygging av Quising som politiker
Prytz var en viktig bak- og medspiller i å kjøre fram Quislings politiske karriere i Norge etter at de begge hadde vendt tilbake til Norge etter tiden i Russland. Prytz introduserte Quisling i hele sitt omfattende nettverk. Han kjente også redaktøren i Tidens Tegn, og bidro til at Quislings artikkel «Politiske tanker ved Fridtjof Nansens død» ble avisens hovedoppslag lørdag 24. mai 1930. Her fikk Quisling anledning til å presentere sin politiske plattform som krevde ny forfatning, økonomiske reformer, kamp mot marxismen og innføring av en bevisst rasepolitikk i Norge. Prytz sørget også for at Tidens Tegn trykket Quislings omfattende manuskript Russland og vi som en serie på 13 store artikler utover høsten, samtidig som at dette også ble gitt ut i bokform.
Den del sentrale personer i dette politiske miljøet begynte å møtes hjemme hos Prytz i Hafrsfjordsgata 7 fra våren 1930. Med utgangspunkt i dette miljøet inviterte Prytz og Quisling i mars 1931 til dannelse av organisasjonen Nordisk Folkereisning i Norge, dette var tenkt å skulle være en lukket og elitepreget nettverk av lukkede klubber i næringsliv, administrasjon, hæren og marinen. Disse skulle forberede en ny forfatning og i en gitt situasjon skulle kunne springe frem som ny maktstruktur i Norge. Etter et par måneder hadde organisasjonen rundt 100 medlemmer.
Mye takket være Prytz' arbeid i kulissene ble Quisling forsvarsminister i Peder Kolstads regjering, utgått fra Bondepartiet i mai 1931, og arbeidet med Nordisk Folkereisniing gikk da i stå. Peder Kolstad døde i 5. mars 1931, men Bonderpartiet videreførte regjeringsarbeidet, denne gang med Jens Hunseid som statsminister og Quisling fortsatte som forsvarsminister.
Nasjonal Samling
Utdypende artikkel: Nasjonal Samling
Da Quisling måtte ga av 3. mars 1933 sammen med resten av Bondepartiregjeringen, dannet han sammen med Prytz og andre partiet Nasjonal Samling (NS), og hoveddelen av kretsen rundt Nasjonal Folkereisning ble med som støttespillere også her. Den offentlige lanseringen av NS var for eksempel planlagt og gjennomført av Nordisk Folkereisnings politiske komité.
Men etter at partiet var stiftet, deltok ikke Prytz aktivt i partiarbeidet, da han på denne tiden flyttet fra Oslo til Storfosen gods. Han deltok ved tillitsmannsmøter i NS når han var i Oslo. Da krigen brøt i i begynnelsen av september 1939 tok han kontakt med Quisling for et felles fredsfremstøt. Men han var ikke orientert om at Quisling samme høst dro til Berlin og hadde samtaler med Hitler.
Han var heller ikke orientert eller forespurt da han ble utnevnt til finansminister i Quislings kuppregjering 9. april 1940 og krigshandlingene gjorde det umulig for ham å komme til Oslo. Men allerede etter en uke var Administrasjonsrådet på plass og han var ute av en regjering som aldri kom i virksomhet. Da de kommissariske statsråder ble utnevnt 25. september 1940, ble han utnevnt til fylkesmann i Sør-Trøndelag. I denne funksjonen arbeidet han for å styrke fylkesmannenfunksjonen, i tråd med NS' program. Han holdt en viss avstand til NS' fylkesfører Henrik Rogstad som tilhørte med mest tysk-vennlige fraksjonen innen NS. Til domprost Arne Fjellbu hevdet han at han var imot jødeforfølgelsene da tyske soldater i 1941 skjendet synagogen i Arkitekt Christies gate i Trondheim.
I januar 1942 fikk han melding om at han skule bli finansminister i en ny «nasjonal regjering» med Vidkun Quisling som såkalt ministerpresident, utnevnt ved statsakten på Akershus 1. februar. Prytz fikk her den vanskelige oppgaven med å bremse det enorme tyske forbruk i Norge, som ble trukket direkte på Norges Bank og som medførte en farlig undergraving av norsk økonomi.
Men Prytz var lojal mot sitt valg på å satse på nasjonalsosialismen og tysk seier, og opptrådte derfor som tyskernes venn og forbundsfelle. Han stilte i uniform på tyske og norske NS-stevner, hilste «Heil og Sæl» og formulerte de nødvendige floskler om Hitler og den germanske seier, til og med bevegelsens antisemittiske tirader. Innad tilhørte han den opposisjon i Quislings regjering som gjentatte ganger, senest september 1944, fremførte flengende kritikk av det tyske overherredømmet og innstendig anbefalte separatfred for Norge, om nødvendig med trussel om at NS-styret ville trekke seg om de ikke fikk det sånn.
Prytz hadde hele livet vært plaget med dårlig helse. Han fikk også kreft og måtte i realiteten gå ut av regjeringen høsten 1944 og erstattet med Per von Hirsch. Prytz døde før krigen sluttet og hans sak ble aldri en del av rettsoppgjøret, med Storfosen med utstyr og innbo ble inndratt av staten.