lokalhistoriewiki.no

Harmonien (Trondheim)

Sideversjon per 2. jun. 2018 kl. 08:41 av PaulVIF (samtale | bidrag) (→‎Taket)

Harmonien i Trondheim, også kalt Mølmanns palé, Møllmanngården og Schmettows palé, lå i Munkegata 22. Bygningen var et større trepalé som ble oppført av av lagmann, stiftamtmann Hans Ulrich Mølmann og hans hustru Gudlov Mølmann (født Hveding) (1722–1799) i perioden 1769–ca. 1773 som bolig for familien. Bygningen var da den ble oppført byens klart største bolighus.

Harmonien
Harmonien, Sør-Trøndelag - Riksantikvaren-T324 02 0306.jpg
Bygningsdata
Byggeår: 1769–ca. 1773
Andre navn: Mølmanns palé, Schmettows palé, Møllmanngården
Første eier: Hans Ulrich Mølmann til 1778
Andre eier: Carl von Schmettow til 1821
Tredje eier: Klubselskapet Harmonien til 1942
Arkitekt: Ukjent, kan være:
Johan Daniel Berlin
Heinrich Kühnemann
Materiale: Tre
Teknikk: laftet, utvendig kledd med stående panel, opprinnelig seteritak
Formål: Bolig, senere klubblokaler
Endringer: Seteritaket fjernet etter bybrannene i 1841/1842, erstattet med et valmtak
Adresse: Munkegata 22
Postnummer: 7013
Sted: Midtbyen
By: Trondheim
Fylke: Trøndelag

Tomten

Mølmann rev den eksisterende bebyggelsen på tomten som lå i Torvets sørvestligste hjørne. Paléet fikk en rettvinklet plan, og trosset at tomten egentlig hadde en stump vinkel mot Torvet, som da ble bebygget og dermed mistet sin regulære form.

Det fremgår av tidligere bykart at huset han fikk revet hadde respektert Torvets reguleringsplan og ligget noenlunde innenfor de regulerte byggelinjene. Omtrent 300 m² av Torvets frie flate ble dekket av Mølmanns nye anlegg.

Bygningen

Bygningen var et godt eksempel på trøndersk panelarkitektur i overgangen mellom barokk og klassisisme. Den var en laftet trebygning, utvendig kledd med stående panel som var 17 cm bredt med staff på kantene. Det gikk fra gesimsen ned til vannbordet og understreket fasadens vertikale preg.

Konstruksjon

Ettersom bygningen var laftet, gjorde konstruksjonen at bjelkehodene måtte stikkr utenfor det ytre vegglivet både i hjørnene og der det var innvendige vegger mellom værelsene. Innkledning av disse bjelkehodene, og av de strukturelt nødvendige strekkfiskene (en vertikal avstivning med bindestolper, på innsiden og utsiden og boltet sammen), ga en pilaster- og liseneinndeling av fasaden, som tilførte den det Guthorm Kavli kaller «et plastisk spill».

Taket

Bygningens seteritak var opprinnelig et spesielt og oppsiktsvekkende trekk med den nye, ruvende bygningen. Denne bygningen hadde da en tredje etasje under seteritaket, også kalt en takertasje. Denne etasjen er nevnt i en branntakst fra 1787, der østfløyen omtales som en husbygning i tre etasjer. Taketasjen må ha hatt en langt lavere takhøyde og mindre areal enn de andre hovedetasjene nedenfor.

Taket gjennomgikk imidlertid en større endring før 1835, men etter bybrannene i 1841 og 1842 ble seteritaket av hensyn til brannfaren fjernet og det erstattet av et høyt, men nøkternt skiferdekket valmtak. Taket var dermed i overensstemmelse med byens nye bygningsforskrifter som var utarbeidet på denne tiden. Da disse ble iverksatt i 1845, ble det ikke tillatt med knekkede tak, som mansardtak og seteritak.

Planløsning

Bygningen var i to fløyer, den 39 meter lange representasjonsfløyen med 14 vindusakser mot Torget i nord, og den 43 lange fløyen mot Munkegaten i øst med den kraftige inngangsportalen på midten. Denne var en gjennomgang til gårdsrommet med hovedinngang til representasjonsfløyen, mens de nedre deler av fløyen mot Munkegaten hadde inngang fra gjennomgangen.

Representasjonsfløyen hadde fem saler på rad i første etasje, fire saler i andre etasje. Dørene mellom salene var plassert på rad og rekke, «en filade», omtrent en alen fra ytterveggen. Dette var et bevisst grep som ga et storslått blikk gjennom salene når dørene var åpne.

Bygningshistorie

 
Byggherren Hans Ulrich Mølmann, etter maleri.

Tidligere bebyggelse

Mølmann kjøpte eiendommen av geheimeråd og oberberghauptmann for Nordafjelske bergamt, Christoffer Schøller.

Ifølge branntakstprotokollen var eiendommen bebygget med en énetasjes hovedbygning med 12 fag dobbelte og sju fag enkelte vinduer. I tillegg til hovedbygningen var det både vognremisse (vognskjul), stall, fjøs og andre uthus på tomten. Det er antatt at anlegget ble bygget rett etter bybrannen i 1708.

Denne bebyggelsen ble revet da Mølmann i 1769 startet oppføringen av den nye bygningen.

Mølmann/Schmettow

Det er ikke kjent akkurat når Mølmanns tok i bruk huset, men de bodde der i hvert fall i 1773 da de tok imot og innlosjerte prins Carl av Hessen da han besøkte byen dette året.

Mølmanns eide også lystgårdene Nedre Rotvoll og Arildsløkken, så bypaléet var i hovedsak deres vinter- og representasjonsbolig. Paléet var mye mer enn en bolig for familien, og var ment for representasjon og festligheter, og det var en manifestasjon av familiens velstand. Mølmann innredet et praktfullt dekorert rom som lagtingssal i hjørneværelset i første etasje i huset. I årene før hadde lagtingets møter blitt holdt i Domkirkens søndre langskip.

Ekteparet Mølmann hadde et barn, datteren Christiane («Stinchen») Anna Catharina Mølmann ble gift med general og riksgreve Carl Jacob Waldemar Schmettow tre måneder etter farens død, og det nye ekteparet overtok eiendommene.

Av deres fem barn, overlevde bare to døtre foreldrene, og den eldste Marie Georgine von Schmettow ble gift med bankskriver, magasinforvalter og hoffråd Hans Collin (1784–1861).

Klubselskapet Harmonien

Da Schmettow døde 21. april 1921, leide Klubselskapet Harmonien lokaler i første etasje til venstre for porten fra juli 1821. De disponerte også den store hjørnesalen «Lagthingstuen», senere kalt «Børssalen» på høyre siden av porten, og de tre nærmeste værelser. Dessuten størhus, brenneskur og kjeller, samt rom til selskapets vertinne og selskapets tjener. I 1825 ble huset kjøpt fra Collin for 4 000 spesiedaler.

Til huset tilhørte også en stor grunneiendom med hage på tomtearealet sør for hovedbygningen. Hagen ble i 1827 leid bort til husets vert, Søren Devold, hvor selskapet samtidig bygget en kjeglebane. Deler av huset ble leid bort til Det Musikalske Selskab.

Badeinnretning

I 1830 byglset et interesseselskap en tomt på 23 x 16 alen i det nordvestlige hjørnet av hagen for oppføring av en varmbadeinnretning. Samtidig ble det da besluttet å selge kjeglebanen som var oppført bare tre år tidligere. Også vognremissen som fulgte med da klubselskapet kjøpte paleet ble solgt, til en av byens vognmenn.

Varmbadeinnretningen ble åpnet for publikum i 1831, og var i drift til 1906. Da ble bygningen solgt, og innredet til dampvaskeri. Bygselforholdet til Harmoniens grunn ble opprettholdt. Bygningen ble revet i 1964.

Kongekroninger

Handelsbasarer

Bygningen hadde en høy grunnmur, og i 1860-årene foreslo stadsineniør Carl Adolf Dahl å grave ut masser langs grunnmuren mot øst og nord og anlegge basarboder for torghandelen i kjelleren. Dermed ville man frigjøre grunnmuren i rundt to meters høyde, og samtidig bli kvitt problemet med vannansamling i deler av kjelleren. Dette ble drøftet i flere år, og først i 1873 ble det enighet om vilkårene for anlegget: Selskabet skulle bekoste anlegget, mot å få leieinntektene.

Den kompakte gråsteinsmuren ble gjennom disse arbeidene omgjort til en arkade, en sokkel med bueganger. De fem vestre buegangene mot Torvet fikk vinduer og ble beholdt som del av bygningens kjeller. Til sammen ble det laget 20 boder, ti mot nord og ti i vestfløyen. Bodene og arkaden var klare våren 1875 og ble tatt i bruk. Etterhvert ble det det en mangfoldig blanding av virksomheter i basarbodene. Noen drev kafé, det ble solgt ferskvarer og andre matvarer; én bod ble utleid til en buntmaker, en annen til Mineralvandfabrik Løven.

Brannen

 
Bygningen fullstendig overtent, sett fra Torvet.

Under andre verdenskrig ble virksomheten og medlemmene i klubbselskapet ble registrert og fulgt med på av okkupasjonsmakten, og mange av Wehrmachts folk oppfattet selskapet som utpreget antitysk, og derfor lite ønskelig og overflødig. Det var tidlig på tale å bruke bygningen til offisersklubb/messe (kalt «kasino» på tysk) og andre lokaler for okkupasjonsmyndigheten, men bygningen ble aldri rekvirert. Inntil høsten 1941 var rekvirering avverget grunnet «inntrengende forestillinger i motsatt retning», men nå ble det satt som betingelse for å unngå rekvirering at selskapet skulle gjøres mer «partibetonet», direksjonens flertall skulle bestå av medlemmer fra Nasjonal Samling. 18. desember 1941 avsatte NS-fylkesfører for Sør-Trøndelag Henrik Rogstad direkrsjonen og innsatte med øyeblikkelig virkning en ny med egne folk. Dette nye «kommisariske styret» bestemte at selskapets stiftelsesdag, 1. februar, skulle som vanlig feires med en fest.

Imidlertid brant bygningen før dette. Natten mellom 27. og 28. januar 1942 ble bygningen totalskadet. Brannårsaken lot seg ikke påvise, men det sannsynlige var at kulden (–26°C), stormen om natten og sterk fyring i vedovnene over lang tid som medførte at hele bygningen tok fyr. Mangel på koks og elektrisitet gjorde at disse fyringalternativene var uaktuelle, som man ellers var gått over til før krigen, og vedfyringen krevde mange offer. Da denne brannalarmen gikk, var dette nummer 60 som var registrert av brannvesenet i Trondheim siden 1. januar.

Bygningsrestene ble revet og fjernet, bortsett fra den høye, murte sokkelen. Okkupasjonsmakten beslagla tomten og oppførte de et stort garasjeanlegg, bygget på bygningens grunnmur.

I 1958 ble eiendommen solgt til Trondheim kommune, i 1965 ble garasjene og uthus revet, og i 1968 ble et nytt bygg for forsikringsselskapet Forenede Liv oppført her.

Kilder

Koordinater: 63.4300085° N 10.3947168° Ø

Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Harmonien_(Trondheim)&oldid=1089183»