Johan Ulrik Olsen

Johan Ulrik Olsen taler ved åpningen av rådhuset i Kristiansund i 1953. (Foto: Monge)

Johan Ulrik Olsen (f. 2. august 1885 i Hitra, d. 4. oktober 1963 i Kristiansund), kjøpmann og politiker som representerte Arbeiderpartiet på Stortinget fra 1934 til 1961. Olsen ble statsråd i det nyopprettede Kommunal- og arbeidsdepartementet i 1948, og han satt deretter som sjef for departementet gjennom tre regjeringer fram til 1958. Tre av Olsens sentrale merkesaker var gjennomføringen av den store kommuneinndelingsreformen i 1960-årene, gjenreisningen av Nord-Norge og etableringen av den sosialdemokratiske boligpolitikken etter annen verdenskrig. Dette var komplekse og kontroversielle politiske saker, og Olsen ble også oppfattet som en kontroversiell, men kanskje ikke kompleks politiker. Han var imidlertid kjent for sin store arbeidskraft og sin ukuelige praktiske gjennomføringsevne, som inkluderte et bredt register av politiske virkemidler, noen i ytterkanten av hva både meningsfeller og meningsmotstandere anså som korrekt. Særlig kom dette til uttrykk, hevdet mange, i hans måte å løse en rekke problematiske arbeidskonflikter som kunne havne på hans bord i egenskap av arbeidsminister. Denne uortodokse stilen og taktiske dyktigheten gjorde at han i pressekretser fikk tilnavnet «Lurik», et navn som fanget inn noe av tvetydigheten i Olsens omdømme i årene som statsråd. Etter at Ulrik Olsen gikk av som statsråd, vendte han tilbake til Stortinget, der han tok plass i samferdselskomiteen. Olsen var Stortingets eldste representant, og da han rundet 75 år i 1960 oppsummerte Dagbladet på denne måten sitt syn på Olsens år i rikspolitikken:

Politisk har vi for vår del vært særlig uenig med ham når det gjelder boligbyggingen og hans måte å løse arbeidskonflikter på, og vi har angrepet ham kraftig. Det forhindrer ikke at vi også har måttet beundre hans irriterende måte å få sine synspunkter igjennom på, og hvordan han ved rundhet og lirking har greid å få enstemmighet om de mest omstridte saker. Hans innsats som formann i Stortingets kommunalkomité er blitt legendarisk i så henseende. Det samme gjelder hans evne til å la være å svare når det ikke har passet ham.

Oppvekst og kommunalpolitisk virke

Ulrik Olsen vokste opp på Hitra, som sønn av gårdbrukerparet Peder Olsen (1847-1933) og Dorothea Hesnes (1848-1931). Årene på øya langs kysten av Sør-Trøndelag preget ham resten av livet. Olsen utviklet en sterk tilhørighet til stedet Hitra og landskapet der. Familien flyttet imidlertid til Kristiansund da Ulrik var åtte år gammel, og her begynte han i snekkerlære i 1899, fjorten år gammel. Ulrik Olsen avla svenneprøve og fikk arbeid som møbelsnekker i hjembyen. Han ble fagorganisert og politisk engasjert, og i 1905 meldte han seg inn i Det Norske Arbeiderparti. Olsen opparbeidet seg i løpet av noen år en sterk posisjon i den lokale arbeiderbevegelsen, og i 1913 ble han første gang valgt inn i bystyret i Kristiansund. Dette ble begynnelsen på en meget lang kommunalpolitisk karriere, som først sluttet i 1951. Ulrik Olsen ble medlem av byens formannskap allerede i 1916 og satt sammenhengende i formannskapet til 1951. Fra 1934 til 1940, og deretter fra 1945 til 1947 var han også byens ordfører. Olsen engasjerte seg særlig på det skolepolitiske område i lokalpolitikken, og han var medlem av skolestyret fra 1920 til 1933, og styrets formann mellom 1928 og 1933.

Mellom politikk og næringsliv

Parallelt med den politiske karrieren bygde Ulrik Olsen opp en ganske betydelig forretningsdrift. Allerede i 1914 startet han sitt eget firma som handlet med sild, fisk og tran. I 1930 etablerte han et filtreranlegg for tran og startet med industriell tranproduksjon. Senere utvidet han virksomheten med trålfiske og bygde opp en liten havfiskerflåte. Kristiansund var en typisk nettverksby, sterkt avhengig av internasjonale konjunkturer og med en meget svak integrasjon i forhold til sitt potensielle omland. Næringslivet i byen var også ganske ensidig. Klippfiskeksport var hovednæringen. Under første verdenskrig gjennomlevde næringen en glanstid, men den internasjonale økonomiske krisen etter krigen reduserte i betydelig grad det økonomiske utbytte. Flere av klippfiskeksportørene gikk konkurs. Arbeidsløsheten var høy. Kommunens økonomiske situasjon var meget vanskelig. Høsten 1932 ble kommunen satt under offentlig administrasjon. Olsen ble medlem av administrasjonsstyret. Både i kraft av sitt politiske engasjement og sin betydelige forretningsvirksomhet hadde han på denne tiden opparbeidet seg en sterk, men også ambivalent posisjon i byen. Ulrik Olsen var sosialist, men også en av byens fremste kapitaleiere. Han var Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens selvskrevne lederskikkelse, men også en betydelig næringslivsmann og en representant for viktige kapitalinteresser. De mange rollene gjorde ham omstridt, også etter at han ble byens ordfører i 1935. Allerede året før ble han valgt inn på Stortinget, der han nettopp arbeidet mest konsentrert med å etablere en gjeldsordning for kommunene. Olsen engasjerte seg også i en mer langsiktig politisk linje med sikte på å utvikle en skatteutjamningspolitikk som kunne bidra til å minske forskjellene mellom rike og fattige kommuner.

Okkupasjonstiden - motstandsarbeid

Ordfører Johan Ulrik Olsen og Kong Haakon paraderer gata i Kristiansund etter frigjøringen i 1945. (Foto: Jan Engvig)

Annen verdenskrig ble viktig for Ulrik Olsens omdømme og videre karriere etter krigen. Som ordfører opptrådte han meget tydelig og konsekvent i sin motstand mot okkupasjonsstyret. Det verserer flere historier om hans klare, men av og til også underfundige språkbruk i møte med tyske militære myndigheter etter bombingen av Kristiansund i slutten av april 1940. Noen av fortellingene har nærmest karakter av vandrehistorier, slik som denne dialogen, som angivelig fant sted da Olsen ble kommandert av en tysk offiser til å ledsage seg gjennom ruinene av byen:

- Er det ikke forferdelig, sa den tyske offiseren, hvordan engelskmennene har ødelagt for dere. - Jo, svarte Olsen, så troskyldig ut, og sa: - Og så frekke de er. De hadde til og med malt hakekors på flyene sine.

Offiseren skal ha valgt å bytte tema etter dette, ifølge historien, som er vanskelig å verifisere. Men holdningene som reflekteres i denne fortellingen, peker på dokumenterte ytringer som var så provoserende at Joseph Terboven personlig dro til Kristiansund i juli 1940 for å forhøre ham. Forhøret endte med avskjed som ordfører. Men han videreførte likevel den politiske motstanden innenfor de trange rammene som okkupasjonsstyret fortsatt tillot. Under stortingsforhandlingene i september 1940 gikk han avgjort og aktivt imot de tyske forslagene og stemte nei i alle voteringer. Ulrik Olsen engasjerte seg aktivt i motstandskampen. I januar 1944 ble han arrestert sammen med en del stortingskolleger og plassert på Vollan i Trondheim. Han slapp ut etter et par måneder, men ble arrestert igjen i september 1944 og satt på Falstad til kapitulasjonen.

Etter krigen: Kommunal- og arbeidsminister

Fra 1945 til 1948 var Ulrik Olsen formann i Stortingets kommunalkomité. Han var også saksordfører da Stortinget behandlet spørsmålet om opprettelse av et Kommunal- og arbeidsdepartement. Men Olsen var visstnok ikke tiltenkt stillingen som statsråd, men da han ga uttrykk for at han kunne tenke seg statsrådsposten, valgte Einar Gerhardsen å satse på Ulrik Olsen. Olsen ble utnevnt til statsråd den 20. desember 1948 under Gerhardsens annen regjering. Han satt også under Torps regjering fra 1951 til 1955, og ble også en periode medlem av Gerhardsens tredje regjering fra 22. januar 1955. Den 1. september 1958 fratrådte han stillingen. I 1963 døde Olsen, 78 år gammel. I en nekrolog skrev Trygve Bratteli en oppsummerende karakteristikk av Ulrik Olsens særpregede politiske stil:

…Kontoret var aldri hans ideelle arbeidsplass. I sin store form var han når han – utstyrt med de nødvendige fullmakter som han ofte tolket særdeles liberalt – pakket sin koffert og reiste omkring og ordnet saker og ting.