John Larsen Rudi
[[Bilde:Barokkstol fra 1620.jpg |thumb|right|400x400px| Rudi deltok i restaureringen av Trondenes kirke omkring 1800. Som delbetaling for dette fikk han beholde en kannikstol i barokkstil fra ca. 1620. Stolen eies i dag av oslomannen Harald Jacobsen. Den er vurdert av museet på Trondenes, og Jacobsen har håp om at den en gang kan tilbakeføres til kirka.
]]
John Larsen Rudi (1745-1824) kom fra Nedre Rudi gård i Ringebu og bosatte seg som husmann på «Møkkeland plass» (også benevnt «Gammelheimen») under fogd Jens Holmboe (1752-1804) i Ervik. Siden ble han eier av hele Tennvassåsen og ryddet gårdsbruk der. I dag regner man ham som stamfar til ca. 4000 etterkommere, mange av dem i Harstad-regionen. Han gikk under navnet Stor-Jo, selv om han ikke var stor av vekst, men etter sigende kjempesterk. Og dette går det frasagn om ennå, f. eks. ryktes det at når hesten ga opp, spente han den fra og dro lasset selv.
Han var enkemann da han ca. 1783 kom nordover. Hans avdøde kone, Lisbeth Mortensdtr. Nordrum, skal ha vært barnebarn til en fut. Her nord ble han gift med den 20 år yngre Karen Pedersdatter fra Berg (1766-1844) og de fikk fire barn: Hans (f. 1796) overtok gårdsbruket i Tennvassåsen, Elisabeth (f. 1798) og Maren (f. 1805) ble begge gift på Voktor, mens Andreas (1807-1895) bosatte seg på Ringberg og er stamfar til slekten Ringberg. Han var gift to ganger og hadde til sammen 16 barn.
Vakt ved henrettelse i København
Som ung ble Stor-Jo utkommandert til soldat i 16 år ved livgarden til den sinnssyke kong Christian VII, og var en av vaktene da kongens formynder (og dronningens elsker) Johann Struensee og kammerherre, grev Enevold Brandt ble henrettet ved halshugging og partering 28. april 1772. "Fy, det var stygt", skal Stor-Jo ha sagt om den berømte henrettelsen. I København ble han kjent med Jens Holmboe, som også var gudbrandsdøl og ansatt ved det kongelige rentekammer (datidens finansdepartement).
Heltedåd ga skattefritak
Siden var han en tid postfrakter i Gudbrandsdalen, og det heter at han en gang ble overfalt av en røvergjeng som ville tilrane seg verdiene i postvogna. Men Stor-Jo skal ha hektet av en av skjækene og stått tre av bandittene ihjel mens resten ble jaget vekk. Som statlig godtgjørelse for denne heltedåden heter det at han skulle slippe å betale skatt så lenge han levde.
I håndgemeng med selveste fogden
Stor-Jo skal ha hatt sønnene Peder, Kristian og Jens med seg nordover, og begrunnelsen for denne lange reisen skal ha vært at han ville at sønnene skulle slippe militærtjeneste. Her nord ble han husmann under Jens Holmboe, som nå var fogd og bodde i Ervik. Men forholdet til Holmboe skal ikke ha vært det beste, og bedre ble det ikke da de beilet til samme dame og Stor-Jo vant. Som hevnstraff for dette ble han satt til å hugge ved til seint på selveste julekvelden 1794. Denne ydmykelsen fra fogdens side og tanken på et friere liv gjorde at Stor-Jo begynte å rydde sin egen gård i Tennvassåsen. Det oppsto en episode da fogden sendte tjenestefolk med fogdens husdyr på beite i Stor-Jos rydning. Da Stor-Jo jaget både husdyrene og fogdens tjenere, kom fogden personlig i all sin ridestas til Tennvassåsen for å forhandle. Enighet ble det ikke, og det hele skal ha endt med at Stor-Jo lempet fogden i møkkhaugen. I sinne og fornedrelse vrengte den høye herre av seg den skitne skinnridebuksa og slengte den til en av Stor-Jos drenger, som forærte den videre til sin husbond, hvorpå fogden forlot Tennvassåsen – æreløs og bukseløs.
Kilde
- Reppen, Gunnar: «Han Stor-Jo i Tennvassåsen». Årbok for Harstad 2011.