Kjeldearkiv:Fornminner på Ekeberg

Fornminner på Ekeberg

I 1993 fikk jeg en uttalelse om fornminnene på Ekeberg fra Byantikvaren i Oslo, i 2002 er det bekreftet at beskrivelsen opprettholdes. Teksten er litt forkortet: Ekeberg er Oslos største og viktigste fornminneområde. Ved Universitetets Oldsaksamlings registrering i 1972 ble nærmere ett hundre fortidsminner dokumentert innenfor friarealet. Foruten gravhauger finner en her helleristninger, skålgroper, steinlegninger, steinsetninger, oldtidsveier, diabasbrudd, rydningsrøyser og andre dyrkningsspor. Til sammen inngår disse fornminnene i et enestående kulturlandskap i sentrumsnære omgivelser som hovedstaden Oslo er alene om i Europa. Ekebergs nasjonale og regionale verneverdi er fra før tilstrekkelig avklart på grunnlag av de fredete objekter alene. Ekebergåsen tilhører det sørøstre grunnfjellområdet og er geologisk meget interessant med svart alunskifer og eruptivganger av lys bergart.

Gården

Ekeberg tilhørte i middelalderen Oslo bispestol. Det er antatt at gården ble ryddet i vikingtiden. Gravfeltet antyder imidlertid at den er langt eldre. Hvor gammel den er, vet vi ikke. I ”Den Røde Bok” – en fortegnelse over kirkelig jordegods opptatt av Eystein Aslaksson på slutten av 1300-tallet – står det at Oslo Bispestol eiet 8 hæfssældre i to gårder på Ekeberg.

Gravfeltet

På Ekeberg ligger Oslos største gravfelt. Det ligger på parkbehandlet område, og det er rimelig å anta at det har vært flere gravanlegg enn dem som er bevart i dag. I jernalderen (500 f. kr. – 1000 e. kr.) ligger gravene gjerne samlet i felt nær gårdene. Der hvor det nå er bevart ett eller et par gravminner har det opprinnelig vært mange flere. Bortsett fra Ekeberg og Langerud har ingen av Oslos gravfelt nå mer enn 3-5 gravminner bevart. Dette gjør at gravfeltet på Ekeberg er spesielt viktig å ta vare på til kunnskap om hovedstadens forhistorie. På et gravfelt fra jernalderen finnes ofte en rekke forskjellige former for gravanlegg, noe Ekeberg er et godt eksempel på. Her finnes foruten gravhauger og gravrøyser flere steinlegninger, 1 skipsformet steinsetning og 1 sirkulær steinsetning. Det er videre sannsynlig at det finnes graver under flat mark, noe som var en vanlig gravform i forhistorisk tid. På sletta er det også en rekke rydningsrøyser fra forhistorisk tid. Det er også spor etter fossile åkre og andre dyrkningsspor som kan være samtidige med gravfeltet. Hvor gården lå i forhistorisk tid vet vi ikke. Trolig lå den i nærheten av gravfeltet.

Helleristninger

Helleristningene ved tidl. Sjømannsskolen er det eldste kjente fornminne innenfor Oslo kommunes grenser. Feltet består av 13 figurer, bl.a. 9 dyrefigurer (hjortedyr) og 1 fuglefigur. De er fra eldre steinalder (ca. 5000 f.kr.) og hører hjemme i et fangstmiljø. Skålgroptegnene er vanlige på jordbruksristningene, men forekommer ofte alene uten andre motiver, slik som her på Ekeberg. Enkelte steder er det bare en eller et par skålgroper, ved rideskolen finner vi 100 groper spredt utover bergflaten. Når de, som på Ekeberg, finnes på et gravfelt fra jernalderen, kan de være samtidige med gravfeltet, men de kan også være vitnesbyrd om en jordbruksbefolkning fra bronsealderen (1800-500 f.kr.). Hvilken betydning de har hatt, vet vi ikke. De kan ha vært et fruktbarhetssymbol.

Oldtidsveier

Den gamle kongeveien og byens innfartsvei fra sør til Oslo gikk over Ekeberg og ned til byen omtrent der Ekebergveien nå går. Det er samtidig den gamle veien til Ekeberggårdene. Gravminner ligger ofte ved gamle veifar slik som på Lille Ekeberg. Det går også et middelalderfar langs Grønlikleiva, og Karlsborgveien i Familiedalen ved Sjømannsskolen er også et middelaldersk veifar. Diabasbruddet på Lille Ekeberg er fra steinalderen. Selve bruddet er et tydelig søkk i fjellet, hvor bergarten er tatt ut. I skråningen nedenfor finnes betydelige mengder slått diabas. Avslagene varierer i størrelse, og har slagbuler. Dette kan tyde på at råemner til økser er produsert på stedet. Bruddets karakter er typisk for de diabasbrudd som er kjent fra steinalderen på Vestlandet. For Oslo-området er steinbruddet spesielt. På bakgrunn av steinbruddet og helleristningene fra steinalder er det grunn til å forvente å finne flere funn fra steinalderen på Ekeberg.

Løse fornminner

På Ekeberg er det funnet en øks fra vikingtid, en remspenne fra middelalder og et flintstykke med retusj fra steinalder. På Jomfrubråten en tykknakket øks fra steinalder. Samtlige funn er registrert ved Universitetets Oldsaksamling. Potensialet for å finne fornminner anses stort. Oslo er dessuten et av landets dårligste registrerte fylker med hensyn til fornminner. En av Oslos første industribedrifter, det såkalte Alunverket, ble grunnlagt ved foten av Ekeberg, mellom Grønlia og Alnas løp. Det ble grunnlagt av Peter Collett og Peder Leuch og eksisterte 1737-1815. Ved brenning av alunskifer fikk man kali-alun, som ble brukt i garverier og til beising av tekstiler. Rester av skiferbruddet kan ennå sees bak Oslo Hospital. Dette skiferbruddet blir vurdert å være et viktig kulturminne. Sjømannsskolen fra 1917 er uten tvil det landemerket i området som har størst betydning, og som også fremstår som et positivt estetisk opplevelsesbidrag. Svenskesletta ved gården Jomfrubråten på Ekeberg er også av kulturhistorisk interesse. Stedet har fått navn etter kampene mot svenskene i 1567 under Sjuårskrigen. Roald Amundsens luftskip Norge var fortøyd på Ekebergsletta før det skulle fly over Nordpolen i 1926. Videre kan det nevnes at det under krigen var en tysk kirkegård på Ekeberg.

Fornminnene som del av kulturlandskap

Fornminnene på Ekeberg er plassert slik i landskapet at de er godt synlige og har derved høy miljøverdi. De er en viktig del av et kulturlandskap som nå er i ferd med i forsvinne fra Oslo-området. I Oslo kommune har det siden 1930-tallet vært en bevisst holdning å ta vare på byens profil som et viktig kjennetegn for byen. Det har vært et overordnet mål å opprettholde kontakten mellom by og naturområde, og derved ytterligere sikre rekreasjonsområdet for byens befolkning. Fornminnene på Ekeberg og Middelalderbyen Oslo inntar en helt spesiell plass i hovedstadens historie. Ekeberg, eller i norrøn tid Eikaberg, var et dominerende landskapstrekk i forhold til middelalderbyen som lå på sletta ved foten av åsen. Skråningen var i tillegg en del av byens takmark (utmark). Ekebergs regionale og nasjonale verneverdi er fra før tilstrekkelig avklart på grunnlag av de fredete objekter alene. Utfra et antikvarisk synspunkt er det derfor viktig å ta vare på det overordnede historiske landskap som Ekeberg og Gamlebyen til sammen representerer. Viktig i sammenheng med bevaring av det historiske landskap er at siktlinjene ikke brytes. Videre må nevnes den forannevnte kontakt mellom by og utmark/gårdsbebyggelse.

Fornminnepleie

I dag ligger mange av fornminnene på Ekeberg overgrodd og utilgjengelige for publikum. Byantikvaren har nå satt i gang et prosjekt for å tilrettelegge tilgjengelighet og opplysninger om fornminnene for publikum. Det vil innebære rydding og skilting av fornminnefeltet på Ekebergsletta. I Gamlebyen foretar Byantikvaren nå rydding, skilting og reparasjoner av ruinparkene fra middelalderen. Sees disse to områdene i sammenheng, gis det her betydelige muligheter til å oppleve historien fra steinalderens fangstmiljø, jernalderens og middelalderens jordbruksmiljø via middelalderens kongesete til 1800-tallets leiegårdsbebyggelse.



Kilder

  • Pedersen, Gunnar: Aktuell historie II : Nordstrand og Østensjø før og nå. 2009. 152 s. Utg. Frie Fuglers forlag. ISBN 978-82-995415-4-1. S. 30: Fornminner på Ekeberg



  Artikkelen er basert på «Aktuell historie», Gunnar Pedersens spalte i Nordstrands Blad, som senere har resultert i seks bøker. Den ble opprinnelig publisert som NB 183 den 06.11.2002. Litteraturlista er den Pedersen oppga i sin utgave av artikkelen.

Flere artikler finner du i denne alfabetiske oversikten.