Kjeldearkiv:Petra Heiberg fra Nes i Hedmark – en forkjemper for kvinnelige rettigheter: Forskjell mellom sideversjoner

''[[Per-Øivind Sandberg]] holdt i anledning stemmerettsjubileet i 2013 et foredrag i [[Ringsaker bibliotek]] med denne artikkelen som grunnlag. Per-Øivind Sandberg var tidligere statsarkivar i Hamar''.  

Lokalhistorikeren Chr. Ramseth skriver om det politiske liv i [[Hamar]] i sin byhistorie fra 1899: «Valget stod i de første aar mellem embedsmænd og næringsdrivende borgere, og der hvilede et fredelig præg over valgene til og med 1870.» Men så var det slutt på den politiske idyllen i Mjøsbyen, en by som var anlagt fra rå rot våren og sommeren [[1849]].  Det som startet den partipolitiske debatt i Hamar, var Johan Sverdrups forslag av 16. mai 1872 om mistillit til regjeringen Stang fordi regjeringen hadde avvist stortingsvedtaket som gikk ut på at regjeringens medlemmer skulle ha anledning til å møte i landets nasjonalforsamling, den såkalte statsrådssaken. Det ble sendt en støtteerklæring fra 57 borgere til fordel for Sverdrup, mens 50 andre sendte en tilsvarende støtteerklæring til statsministeren. Ramseth føyer til: «Blant disse 50 findes nogle navne der altid senere har været kjendte som gode konservative høire. Her lagdes saaledes grunden til den fremtidige partigruppering i vår by.»

Den politiske interesse var altså i 1880- årene stor i Hamar, men den var, vel å merke, mer knyttet til personer enn til saker og ideologier. Vi refererer Ramseth: «Større politisk bevægelse end ved valgene i 80 aarene har byen ikke oplevet. Det ene store møde med skarpe diskussioner mellem partenes ledende mænd afløste det andet, og diskussionen avlede en bitterhed som varede lenge».

Søsknene Heiberg tilhørte begge den bevegelse som ble kalt [[arbeiderdemokratene]], en radikal gruppering som hadde sin største tilslutning i området rundt Mjøsa og som etter hvert ble en støttegruppe for partiet Venstre, altså en radikal fløy av et borgerlig parti som avviste en sosialistisk ideologi. Arbeiderdemokratene hadde til formål: »å arbeide for politisk, social og økonomisk likhet og rettferdighet, således at hver samfundsnyttig borger i landet skal kunne leve under trygge og gode livsvilkår- Likeledes har det til formål å arbeide for å trygge og fremme landets politiske og økonomiske uavhengighet.»

Dette var den politiske plattform og de politiske retningslinjer som lå til grunn for hennes virke da den 22-årige Petra Heiberg kom tilbake til sitt hjemsted i 1891. Hennes Amerikaopphold hadde vist hva den enkelte kunne oppnå når forholdene var lagt til rette for et aktivt og utfordrende liv. Frk Heiberg har nok vært på linje med Henrik Ibsen i kravet «frihet under ansvar» da hun tok den krevende posten som døvelærer ved Hamar Døveskole. Hennes leveregel ble da også «en god gjerning hver dag».

Petra Heiberg så det som sin oppgave å kjempe for større politisk innflytelse for kvinner, særlig ivrig ble hun etter tilbakekomsten fra USA.  Det var trolig på hennes initiativ at Arbeiderforeningen i Hamar 18. august 1895 etablerte en egen kvinneforening «der hele Tiden siden har bestaaet og havt sine faste Møder hver Mandag ---- Den ledende Aand i dette arbeidet har hele Tiden været Lærerinde Frk. Petra Heiberg, der paa denne Maade har ydet Foreningen uvurderlig Tjenester.»  

Hun var også begeistret for vedtaket om allmenn stemmerett for menn som kom i 1898, og at det ble gitt stemmerett for kvinner med en minsteinntekt eller en viss formue ved kommunevalget i 1901. Stemningen blant Hamars «fremste» kvinner høsten og vinteren 1900-1901 var derfor optimistisk. De kvinnene som hadde fått stemmerett, deltok med liv og lyst i byens møtevirksomhet, bl.a. som jevnlige deltakere i det nystartede Hamar Arbeiderakademis ulike arrangementer. Dette nytilskuddet til Hamars foreningsliv var et forsøk på å samle samfunnsbevisste personer av alle slags oppfatninger til debatt.

Det var først og fremst kvinner fra byens borgerskap som ivret for å ta sin nyvunne rettighet i bruk, og da valget på nytt bystyre i Hamar ble bestemt avholdt 6. desember 1901 var mange kvinner som soknet til partiet Høyre godt forberedt gjennom mange «damemøder», særlig aktiv var Marie Rørholt, datter av Hamars første ordfører Henrik Borchgrevink, gift med overlærer Rørholt.

Valget 6. desember 1901 ga et meget positivt resultat for de progressive kvinnene i den konservative leir. Valget førte til at av de 13 konservative representantene, var det tre kvinner, nemlig fru Rørholt, fru Waaler og fru Harboe. Dessuten kom det inn 2 kvinner til på andre lister.

Den gruppen som tok denne utfordringen, var kvinner som var tilknyttet Hamar Døveskole. Hamar Sanitetsforening som ble etablert 26. februar 1901, fikk Aagot Hofgaard som leder med tilslutning av 7 av hennes venner, bl.a. Petra Heiberg. Denne foreningen ble noen år nærmest et familieforetak knyttet til Hamar Døveskole. Medlemmene som var 8 i tallet, møttes jevnlig hos hverandre, og dette gjorde det vanskelig å utvide medlemstallet. Men en skal vel heller ikke se bort fra at de samme holdningene til Sanitetsforeningens stiftelse og virke gjorde seg gjeldende på samme måte i Hamar som i Kristiania i 1896,da enkelte av de høyere embetsmenns fruer syntes «det smakte for meget venstresak av det hele og holdt seg tilbake til å begynne med.»

I perioden 1902-1905 var det stor aktivitet blant de politisk bevisste kvinnene i Hamar. Nå var det stor interesse for å støtte forslaget om at kvinnene skulle få samme stemmerett til Stortingsvalgene som ved kommunevalgene. Det kom opp flere forslag om å danne en diskusjonsklubb eller en foredragsklubb. Petra Heiberg ønsket en diskusjonsklubb, men de konservative ville ha en foredragsklubb. I første omgang ble det dannet en foredragsklubb. Det ble da også en stor debatt i byen om uektefødte barn arverett etter et foredrag i denne klubben av [[Katti Anker Møller]] vinteren 1904.

Etter at vedtaket om kvinnelig stemmerett ved Stortingsvalg var fattet, kom Petra Heiberg på nytt i fokus på grunn av sine politiske meninger som hun selvsagt luftet offentlig, bl. a. i byens aviser, ofte under betegnelsen «Kvinde med stemmeret». Det som var viktig for henne, var at stemmeretttsforeningen skulle arbeide for å stille egen kvinneliste i Hamar ved neste kommunevalg, dvs. ikke partiliste, men en upolitisk interesseliste på samme måte som den lista som totalistene i byen presenterte. Dette førte til strid innad i foreningen da styret hadde like mange tilhengere som motstandere for å stille egen kvinneliste. På et medlemsmøte 26. september 1907 hadde styrets formann lagt fram en oversikt som viste hvor mange som hadde stemmerett etter stemmerettsutvidelsen 14. juni 1907. Manntallet viste at det var 1783 personer med en slik rett, 907 menn og 876 kvinner. Petra Heiberg mente derfor at en egen kvinneliste ville få stor oppslutning da byen hadde så mange kvinner med statsborgerlige rettigheter, og hun fikk støtte fra de mer liberale krefter i foreningen. Men de konservative med Marie Rørholt og Hedvig Harboe i spissen var helt i mot en slik liste. Sosialisten Elise Kjøs avviste også en kvinneliste da hun var tilhenger av Arbeiderpartiets partiprogram, noe som for henne var viktigere enn kamp for å øke kvinners samfunnsinnflytelse. Uenigheten løste seg ved at stemmerettsforeningen stilte opp 20 av sine medlemmer som kandidater ved valget. De politiske partiene kunne da velge å føre opp noen av disse 20 medlemmene på sine partilister, og styret besluttet på denne måten «å samarbeide med mennene».

Men resultatet av valget var nedslående sett med kvinneøyne, kun to kvinner ble valgt inn i bystyret, Ragnhilda Eriksen på samlingslisten og Inga Olsen fra sosialistene. Dessuten ble fire kvinner valgt som vararepresentanter på ulike lister. Av 1238 avlagte stemmer var kun 538 fra kvinner, altså hadde bare ca. 60% av kvinnene brukt sin rett til å delta i valget.  

Nå ble det satt fokus på å få gjennomført allmenn stemmerett. Men heller ikke dette emnet forløp uten dramatikk i foreningen. På et møte 17. mars 1910 ble det bestemt å sende en henvendelse til Fredrikke Qvam om hvordan Hamar-foreningen skulle forholde seg til kravet om «almindelig kommunal stemmeret for Kvinder i indeværende Stortingsperiode», og da fru Qvam frarådet « en diskusjon om almindelig stemmerett paa naaværende tidspunkt», meldte foreningens formann, arbeiderpartimedlemmet Elise Kjøs seg resolutt ut av foreningen.

Om resultat av kommunevalget i 1907 var dårlig for kvinnene, så var valgutfallet i 1910 elendig. Den rene kvinnelisten som bl.a. var oppsatt av Petra Heiberg, fikk bare inn en representant inn i bystyret, nemlig [[Ragnhilda Eriksen]] med Helga Blystad som vararepresentant. Heller ikke denne gang kom det et større antall kvinner inn bystyret.

Da valgresultatet forelå, meldte de konservative medlemmene seg ut, og en del av disse ble invitert til Anna Holck 13. januar 1911 «for å drøfte muligheten til å danne en kvinneklubb». Hensikten var «å bedrive politisk arbeid og å holde vore værste modstandere stangen. Naar vi lægger årene ind mellem valgene, seiler sosialistene afsted i vort farvand – men det må vi hindre ved vort arbeide mellem slagene.» På det konstituerende møte dukket det opp 166 kvinner som alle meldte seg inn i foreningen som fikk navnet «Hamar og Omegn Kvindeklubb av Høire og frisindede Venstre.» Formålet med den nye kvinnekubben var «1) Ved Foredrag, Samtale og selskaplig Samvær at vække og utvikle Interessen for de Samfundspørsmaal som er oppe i Tiden 2) at værne om Riksmaalet  3) at støtte Høires og frisindede Venstres Politik i Stat og Kommune.  Foruden at vi maa arbeide paa vor egen udvikling for at komme til fuld forstaaelse af, hvad der gaar ind under begrepet politik. For at kunne afgive vor stemme under fuldt ansvar, maa vi tillige gjøre hvad vi kan for at holde vore værste modstandere stangen.»

Det ble noe mindre møtevirksomhet i årene 1911 og 1912, men hele tiden var stemmerettsspørsmålet i fokus.  Det ble arrangert foredrag om de engelske og franske «kvindesakskvinder» og om suffragettene. Men aktiviteten var ikke så stor som før selv om Petra Heiberg på nytt ble valgt inn i styret og leder av foreningen. I årsmeldingen for 1911 skriver en litt resignert styreformann: «Bestyrelsen har med vilje tatt foreningens arbeide med ro efter det anstrengende fjoraar, der la meget beslag paa bestyrelsens kræfter.»

Under første verdenskrig (1914-1918) ble det mer og mer arbeidet på det praktiske plan i stemmerettsforeningen. Man gikk inn for å etablere et fond for kvinners fagutdannelse. Petra Heiberg hevdet med styrke i tale og skrift «at skal kvinderne med held kunne opta kampen for tilværelsen, saa maa de fremforalt ha fagutdannelse. Den som ingen fagutdannelse har, maa nøie sig med det daarligst betalte arbeid og de usleste arbeidsvilkaar. Paa grund av pengemangel er en hel del begavede og dyktige kvinder uten nogensomhelst utdannelse.» Det var for å hjelpe disse kvinnene at det ble samlet inn penger til et fond.  

Stemmerettsforeningen utviklet seg til å bli en diskusjonsklubb for et stadig mindre antall «radikale kvinner» i Hamar. I 1918 var medlemstallet sunket til 57, hvorav 13 var ugifte. Det var stort sett yrkesutøvende medlemmer eller frie yrkesutøveres fruer, bl.a. flere legefruer, lektorfruer, høyere funksjonærfruer og enkelte kjøpmannsfruer.  I 1920 endret man derfor navnet til «Diskusjonsforeningen» etter en avisfeide med sine gamle kampfeller i den konservative «Kvindeklubben».  I løpet av 1920-årene skjedde det ingen medlemstilvekst og antallet deltakere kom under 30, trolig på grunn av de vanskelige økonomiske tidene og at kjernetroppene var blir eldre damer. Det siste protokollerte møtet var i oktober 1929 og da deltok det kun tre personer, nemlig Ragnhilda Eriksen, hennes søster Marie Sannerud og Petra Heiberg.

Petra Heiberg forlot politikken og brukte sine siste leveår frem til sin død i 1938 med å arbeide til beste for personer med nedsatt hørsel og syn.

* Marie Rørholts dagbøker 1899-1917(Statsarkivet i Hamars privatarkivsamling)

* Hamar Stemmerettsforenings møteprotokoll 1906-1929 (Statsarkivet i Hamars privatarkivsamling)

* Avisen Oplandet 1900-1914

{{DEFAULTSORT:Heiberg, Petra}}