Lenseanlegg

Et lenseanlegg inngikk som en nødvendig del av tømmertransporten og tømmerfløtingen og ble vanligvis lagt ved fløtingselvas utløp i en innsjø eller havet. Når tømmeret ankom anlegget ble det fanget opp av en ledelense og ført til de forskjellige arbeidslensene. En lense var tømmerstokker som var bundet sammen i enden og dessuten festet til bunnfaste konstruksjoner som steinkar, pålebind eller galger.

Ved arbeidslensene var det sjunker (sorteringsstasjoner) der tømmeret ble registrert slik at man hadde oversikt over hvor mye tømmer som hadde passert. Sjunkene besto av to parallelle flåter som lå i strømretningen med en avstand på rundt 4 m. Før videretransport måtte tømmeret samles. I begynnelsen ble tømmeret flaket – stokkene ble lagt slik at de dannet flåter som ble slept etter en båt. Tømmeret ble alternativt transportert i ringbom og fløtet løst, men holdt samlet med en lekk (lense) rundt. Senere ble tømmeret samlet i sopper (bunter) ved at det ble strammet en grime (vaier) rundt et antall stokker. Flere sopper ble så festet sammen for transport. Håndsopping foregikk ved at grimen ble strammet ved hjelp av en krabbe (håndvinsj). Rundt år 1900 ble det bygd lenseanlegg med soppeapparater slik at soppingen kunne foretas maskinelt.


5500 milestolpe.jpg Denne artikkelen inngår i prosjektet Samkult.
Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.