 Kongeveier Akershus øst. Kart over festningsanlegg og viktige militære veier fra første del av 1700-tallet. Merk at kartet er dreid 90 grader - nord peker mot venstre. var en viktig forbindelse mellom Akershus festning i Christiania og grensebefestningene Eid skanse, Kiel skanse, Slora skanse og Basmo festning. Underveis måtte Glomma krysses, dette skjedde ved fergeoversettingen Blakersund. Dette ble vurdert som et så viktig punkt å verne at også Blaker skanse kom på plass på elvas østside. Les mer …
 Strømfoss i 1917. På bildet ser vi den daværende observatøren og familien hans. Foto: Ukjent ligger i Aremark kommune, ved Strømsfoss sluser i Haldensvassdraget. Stasjonen, som ble oppretta i 1883, måler nedbør. Den er en av de eldste manuelle målestasjonene i Norge og er flytta kun fire meter siden oppstarten. Kontinuiteten gjør at stasjonen er svært viktig i klimaforskninga. Målestasjonene Strømfoss og Ørje ble starta av Fredrikshald Kanalselskap, den nåværende Haldenvassdragets Brukseierforening. Selskapet ville ha kontroll med nedbørsmengden i vassdraget som blant annet ble brukt til tømmerfløting. Les mer …
 Røykenvik stasjonsområde. Foto: Ukjent/Jernbanemuseet Røykenvikbanen ble bygd som et første ledd i Gjøvikbanen. Strekningen Grefsen stasjon i Kristiania - Røykenvik stasjon nordvest for Brandbu ble åpnet 18. desember 1900. Derved ble det opprettet en direkte kontakt mellom hovedstaden og Randsfjordens dampskipstrafikk.
Jernbanens fortsettelse mot Gjøvik ble umiddelbart videreført ut fra Jaren stasjon, først til Raufoss i 1901 og så helt til Gjøvik i 1902. Navnet Røykenvikbanen ble deretter brukt kun på sidelinjen fra Jaren via Brandbu til Røykenvik.
 Røykenvik havn 1903. Fra venstre jernbanens store pakkhus og dampskipskaien. Videre Bredesens landhandleri, hotellet, jernbanestasjonen med pumpestasjon og lokomotivstall og helt til høyre "Kaffegården". Foto: Ukjent/Røykenvikbanens historie.
Banen ble primært brukt til frakt av tømmer, men hadde også en viss persontrafikk, som etter hvert ble utkonkurrert av buss. Ifølge Banedata 2004 var det et daglig persontog frem til 1949, samme kilde opplyser at godstrafikken fortsatte til 1957. Les mer …
Bergensbanen er i dagligtale ensbetydende med jernbanesambandet mellom Bergen og Oslo. Etter at den sammenhengende sporforbindelsen var ferdig i 1909, er både infrastrukturen og togenes kjørerute blitt endret. Bergensbanen er slik sett et begrep med skiftende geografisk innhold. Togenes opprinnelige kjørerute var Bergen-Voss-Hønefoss-Roa-Kristiania Østbanestasjon. Under andre verdenskrig fulgte togene ruten Bergen-Voss-Hønefoss-Hokksund-Drammen-Oslo Vestbanestasjon, sågar med elektrisk drift Drammen-Oslo V for å spare mangelvaren kull. Etter krigen gjenopptok togene ruten over Roa. I 2016 fremføres persontogene ordinært via Drammen til Oslo Sentralstasjon og unntaksvis over Roa. Godstogene går over Roa til Grefsen og videre over Alnabanen til Alnabru godsterminal.
Les mer …
 «Prospekt af Christiansands Vesterside og Dampschibbet Prinds Carl 1830». Prinds Carl var noe større enn Constitutionen og hadde på en tur til Danmark med 400 passasjerer. hadde i 1814 et beskjedent innslag av motorisert ferdsel, men skipsfarten var likevel den første transportgrenen som ble motorisert da damp erstattet seil. Staten engasjerte seg tidlig i rutefart med dampskip. Etter hvert kom også private rederier inn i bildet. 1850-årene ble en brytningstid for kystfarten. Staten bestemte seg for å trekke seg ut av kystfarten i 1857. Store nasjonale og lokale rederier ble opprettet i siste halvdel av århundret. Utbygging av jernbanenettet førte til at skipsruter ble opprettet som en forlengelse av jernbanen. Skipsverft ble etablert. Fyrvesen og havner ble utbygd. Et statlig redningsvesen var opprettet i 1854, og Redningsselskapet ble stiftet i 1891. I den detaljerte artikkelen Passasjerskip langs norskekysten finnes en meget representativ tegningssamling som stammer fra skipsingeniør Anton M. Berthelsen (1911-74). Les mer …
 Postruten Christiania-Trondhjem sammenfaller i store trekk med pilegrimsruten. var kanskje den viktigste å få på plass etter hvert som behovet for postformidling økte. Både kongemakt og kirkens administrasjon vokste, og behovet for sikker forsendelse av skriftlige dokumenter og meldinger ble stadig tydeligere. En kopibok fra bispesetetet i Bergen har en oversikt over brev sendt i årene mellom 1337 og 1342 som viser at det foregikk en omfangsrik korrespondanse mellom ledende menn i landet som krevet ombæring av brevbud. Betalingen for slike tjenester varierte mye avhengig av omstendighetene og hvem som utførte tjenesten. Lensregnskaper for Akershus 1557-58 viser eksempler på at brevbud kunne bli betalt 1 daler for en reise til Trondhjem, 3 daler for reise ril Bergen og 4 daler til Danmark. For brev av stor diplomatisk betydning kunne godtgjøringens størrelse komme opp i 60 daler. Katolske kirkeledere tungt representert i riksrådet innså at Norge burde organisere en posttjeneste til å erstatte bruk av budstikker, kurerer og leilighetsskyss av brev. De kom med et konkret forslag om å opprette en postrute mellom Christiania og Trondhjem i 1525. Les mer … | 
