Lillestrøm Torvstrøfabrik: Forskjell mellom sideversjoner

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ingen redigeringsforklaring
(internlenking, gåseøyne)
Linje 1: Linje 1:
'''Lillestrøm torvstrøfabrikk''' ble bygd i 1892 av de som eide torvmosen: sagbrukseier [[A. O. Haneborg]], bestyreren på Haneborgs sagbruk, [[Engebret Wessel]], og firmaet [[Ludvigsen & Scheldrup]]. Hensikten var å utvinne torvstrø til jordforbedringsmiddel fra torvmosen som lå ubenyttet fra Fetveien til omtrent der kirken ligger i dag.
'''[[Lillestrøm torvstrøfabrikk]]''' ble bygd i 1892 av de som eide torvmosen: sagbrukseier [[A. O. Haneborg]], bestyreren på Haneborgs sagbruk, [[Engebret Wessel]], og firmaet [[Ludvigsen & Scheldrup]]. Hensikten var å utvinne torvstrø til jordforbedringsmiddel fra torvmosen som lå ubenyttet fra Fetveien til omtrent der [[Lillestrøm kirke|kirken]] ligger i dag.


Torvstrøfabrikken hadde sine lokaler i den gamle lagerbygningen som stod igjen etter brenntorvproduksjonen ved [[Lillestrøm torvfabrikk]], og som lå like ved jernbanen.  
Torvstrøfabrikken hadde sine lokaler i den gamle lagerbygningen som stod igjen etter brenntorvproduksjonen ved [[Lillestrøm torvfabrikk]], og som lå like ved jernbanen.  
Linje 5: Linje 5:
Virksomheten ble drevet som sesongarbeid, og en stor del av arbeidsstokken var husmødre, barn, ungdommer og tilreisende svensker. Driften gikk ikke hele året, men varierte fra 32 til 108 dager. Det var etterspørselen som bestemte driftstida, og produksjonen gikk godt før første verdenskrig.
Virksomheten ble drevet som sesongarbeid, og en stor del av arbeidsstokken var husmødre, barn, ungdommer og tilreisende svensker. Driften gikk ikke hele året, men varierte fra 32 til 108 dager. Det var etterspørselen som bestemte driftstida, og produksjonen gikk godt før første verdenskrig.


Under første verdenskrig ble brenselsituasjonen vanskelig i Lillestrøm. Etterspørselen var stor, skogeierne tok høye priser for veden og det ble innført brenselrasjonering i byen. Fabrikken la om til brenntorvproduksjon, og [[Provianteringsrådet]] kjøpte denne brenntorva. Men den var ubrukelig til brensel, og ble til slutt gitt bort.  
Under første verdenskrig ble brenselsituasjonen vanskelig i [[Lillestrøm]]. Etterspørselen var stor, skogeierne tok høye priser for veden og det ble innført brenselrasjonering i byen. Fabrikken la om til brenntorvproduksjon, og [[Provianteringsrådet]] kjøpte denne brenntorva. Men den var ubrukelig til brensel, og ble til slutt gitt bort.  


I 1932 brant fabrikken. Den ble ikke bygd opp igjen fordi den var for ulønnsom. Eierne solgte deretter torvstikkingsområdet til byggetomter.
I 1932 brant fabrikken. Den ble ikke bygd opp igjen fordi den var for ulønnsom. Eierne solgte deretter torvstikkingsområdet til byggetomter.
Linje 11: Linje 11:
==Kilder==  
==Kilder==  
*Hals, Harald: ''Lillestrøms historie''. Bind I og II. Lillestrøm 1979
*Hals, Harald: ''Lillestrøms historie''. Bind I og II. Lillestrøm 1979
*Skråmm, Wigo: sanke torv på Måsan i 1911." I ''Lillestrømlingen 14/15 - 1986''
*Skråmm, Wigo: «Å sanke torv på Måsan i 1911.» I ''Lillestrømlingen 14/15 - 1986''
*Wennevold, Hans: ''Lillestrøm sparebank gjennom 75 år''. Oslo 1962
*Wennevold, Hans: ''Lillestrøm sparebank gjennom 75 år''. Oslo 1962



Sideversjonen fra 7. des. 2008 kl. 09:14

Lillestrøm torvstrøfabrikk ble bygd i 1892 av de som eide torvmosen: sagbrukseier A. O. Haneborg, bestyreren på Haneborgs sagbruk, Engebret Wessel, og firmaet Ludvigsen & Scheldrup. Hensikten var å utvinne torvstrø til jordforbedringsmiddel fra torvmosen som lå ubenyttet fra Fetveien til omtrent der kirken ligger i dag.

Torvstrøfabrikken hadde sine lokaler i den gamle lagerbygningen som stod igjen etter brenntorvproduksjonen ved Lillestrøm torvfabrikk, og som lå like ved jernbanen.

Virksomheten ble drevet som sesongarbeid, og en stor del av arbeidsstokken var husmødre, barn, ungdommer og tilreisende svensker. Driften gikk ikke hele året, men varierte fra 32 til 108 dager. Det var etterspørselen som bestemte driftstida, og produksjonen gikk godt før første verdenskrig.

Under første verdenskrig ble brenselsituasjonen vanskelig i Lillestrøm. Etterspørselen var stor, skogeierne tok høye priser for veden og det ble innført brenselrasjonering i byen. Fabrikken la om til brenntorvproduksjon, og Provianteringsrådet kjøpte denne brenntorva. Men den var ubrukelig til brensel, og ble til slutt gitt bort.

I 1932 brant fabrikken. Den ble ikke bygd opp igjen fordi den var for ulønnsom. Eierne solgte deretter torvstikkingsområdet til byggetomter.

Kilder

  • Hals, Harald: Lillestrøms historie. Bind I og II. Lillestrøm 1979
  • Skråmm, Wigo: «Å sanke torv på Måsan i 1911.» I Lillestrømlingen 14/15 - 1986
  • Wennevold, Hans: Lillestrøm sparebank gjennom 75 år. Oslo 1962