Lillestrøm bedehus: Forskjell mellom sideversjoner

Etter langvarige og skarpe forhandlinger med Skedsmo Herredsstyre om leieavtalen, ble denne fastsatt til kr 200 i året for ferdig oppvarmet lokale. Det var særlig Skedsmo-representantene som gikk mot å bruke bedehuset til kirke. De mente at det nå kunne komme krav fra Lillestrøm-representantene om å få bygd egen kirke, og det ville påføre kommunen en betydelig utgift. Indremisjonsforeningen stilte også krav både til prest og leie. Presten måtte blant annet forplikte seg til ikke å motarbeide lekmannsvirksomheten som eide og brukte lokalet. I tillegg måtte avtalen legges fram for Kirkedepartementet som krevde at omreisende ikke-statskirkelige ikke måtte benytte kirken, og at et forheng måtte trekkes for alteret, prekestolen og døpefonten når indremisjonsforeningen benyttet bedehuset. I 1889 ble pastor [[Enok Meling]] ansatt som personellkapellan i Lillestrøm og Strømmen. Stillingen ble endret til residerende kapellan i 1895 for at Meling kunne arbeide mer uavhengig av soknepresten og konsentrere seg om Lillestrøm.  

Behovet for kirke i Lillestrøm viste seg ved at bedehuset var fullt på prekesøndagene. Det kom flere mennesker til gudstjenestene her enn i Skedsmo kirke. En grunn var nok at bedehuset lå mer sentralt til enn hovedkirken på Skedsmovollen.