Lillestrøm bedehus

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
Hopp til navigering Hopp til søk
Lillestrøm bedehus i 1880-åra.
Foto: Akershusbasen.

Lillestrøm bedehus ble innviet 22. oktober 1876. Interessen for å få reist bedehus vokste etter at Skedsmo Indremisjonsforening ble stiftet i 1865 av Ole Jensen som var stasjonsmester ved Strømmen stasjon. Bedehuset ble benyttet som kirke fra november 1889 til september 1935 da Lillestrøm kirke ble tatt i bruk. I 1983 ble bedehuset revet, og i 1985 skaffet indremisjonen seg lokaler i nabobygget i Kirkegata.

Finansiering

For å skaffe midler til bedehuset arrangerte foreningen basarer og pengeinnsamlinger. Dessuten kom det en del midler fra indremisjonsforeninger rundt om i landet. Sagbrukseierne gav alle trematerialene til bygningen, Sørum gård gav gratis tomt og kommunen kjøpte pipeorgel i 1892. Dermed var store kostnader dekket. Dampsageierne støttet tiltaket fordi indremisjonen sto for ordnede og etablerte forhold både når det gjaldt religion og samfunnsliv.

Bedehuset ble stedets kirke

I 1883 forhandlet sokneprest Otto Ottesen med indremisjonsforeningen om å få leie bedehuset til interimkirke. Grunnen var den lange avstanden og de vanskelige veiforholdene for stedets befolkning fram til Skedsmo kirke. Dessuten vokste befolkningen raskt, fra 408 i 1865 til 1245 i 1875 og 2428 i 1891. Lokalavisene støttet soknepresten. Skedsmo herredsstyre avslo å bevilge penger til kirke i Lillestrøm, og begrunnelsen var at kommunen hadde brukt mye penger på restaurering og ombygging av Skedsmo kirke, og det fikk klare seg.

Etter langvarige og skarpe forhandlinger om leieavtalen ble den tatt opp med Skedsmo kommunestyre våren 1888. Avtalen ble fastsatt til kr 200 i året for ferdig oppvarmet lokale. Det var særlig Skedsmo-representantene som gikk mot å bruke bedehuset til kirke. De mente at det nå kunne komme krav fra Lillestrøm-representantene om å få bygge egen kirke, og det ville påføre kommunen en betydelig utgift.

Konfirmanter i Lillestrøm bedehus i 1900.
Foto: Akershusbasen.

Indremisjonsforeningen stilte også krav både til prest og leie. Presten måtte blant annet forplikte seg til ikke å motarbeide lekmannsvirksomheten som eide og brukte lokalet. En grunn til dette kravet var at tidligere sokneprest Frederik Ingier var skeptisk til indremisjonen og det kristne lekfolket. I tillegg måtte avtalen legges fram for Kirkedepartementet som krevde at omreisende ikke-statskirkelige ikke måtte benytte kirken, og at et forheng måtte trekkes for alteret, prekestolen og døpefonten når indremisjonsforeningen benyttet bedehuset.

I lokalavisa Akershus kunne en i november 1889 lese følgende annonse om den første statskirkelige gudstjenesten i Lillestrøm: «Søndag den 10-ende i denne Maaned, klokken 10 og en halv, Formiddag, afholdes den første Gudstjenesten i Lillestrøm».

Lillestrøm fikk egen prest

Da leieavtalen var i orden, kom kravet om egen prest i Lillestrøm. I 1889 ble pastor Enok Meling ansatt som personellkapellan i Lillestrøm og Strømmen. Stillingen ble endret til residerende kapellan i 1895 for at Meling kunne arbeide mer uavhengig av soknepresten og konsentrere seg om Lillestrøm. Bedehuset så dessuten fra 1897 ut som en kirke da det fikk klokketårn. Kirkeklokkene var en gave fra sagbrukseierne. Året etter ble lærer Peder Flesvig ansatt som klokker med en årslønn på kr 50.

Behovet for kirke i Lillestrøm viste seg ved at bedehuset var fullt på prekesøndagene. Det kom flere mennesker til gudstjenestene her enn i Skedsmo kirke. En grunn var at det bodde langt flere mennesker i bedehusets umiddelbare nærhet sammenliknet med den spredte bosetningen som var omkring kirka i Skedsmobygda.

Lillestrøm bedehus omkring 1900.
Foto: Akershusbasen.

Kirkegård

Grunnforholdene og faren for flom var årsaker til at det ikke kunne anlegges kirkegård i Lillestrøm. Den første tida ble de døde begravd på Skedsmo kirkegård. Kommunen kjøpte i 1898 et område av Hageløkka som lå under Nordre Stalsberg, til gravplass. Gravstedet fikk navnet Stalsberghagen og ble tatt i bruk 1901. I 1900 ble det bygd et likkapell på Torvmåsan der de døde lå til begravelsesdagen. Det var Øl- og vinsamlaget i Lillestrøm som bevilget penger til kapellet. Fra 1903 benyttet lillestrømlingene Stalsberghagen til dette formålet.

Suppestasjon og skole under andre verdenskrig

Under andre verdenskrig benyttet Røde Kors bedehuset til suppestasjon. Lokalavisa Akershus skrev 1. juni 1942 at i løpet av fire måneder ble det solgt 22 000 liter suppe til 25 øre literen. Fra 1943 ble det levert ut gratis svenskesuppe fra Svenska Norgeshjälpen. Hver eneste dag var det lang kø utenfor bedehuset. Under krigen ble bedehuset gjort om til skole fordi tyskerne okkuperte Sørum og Volla skoler.

Tilbygg og bruksendring

På 1920-tallet ble det bygd et større tilbygg og tre karnapper. I andre etasje ble det innredet en møtesal, og kjøkkenet ble samtidig utvidet. Etter krigen ble huset brukt til indremisjonens egen virksomhet og leid ut til større arrangementer i andre kristelige lag og foreninger. I 1946 trengte Lillestrøm husmorlag lokaler til barnehage, og inngikk leieavtale med indremisjonen om å benytte lokaler i bedehuset.

I 2015 markerer indremisjonen sitt 150-årsjubileum. Det er satt opp arrangement så å si hver måned.

Litteratur