Lillestrøm bygningskommune
Lillestrøm bygningskommune
Lillestrøm bygningskommune ble opprettet i 1878 etter at regjeringen året før hadde bestemt at bygningsloven skulle gjelde for tettstedet. En bygningskommune hadde et avgrenset sjølstyre innenfor en primærkommune. Fram til Lillestrøm ble egen kommune i 1908, tredoblet folketallet seg. Gater, tomter og husbygging ble fra nå av regulert, og virksomheten utviklet seg i relativt kontrollerte former. Det ble anlagt vannverk og avløpssystem, opprettet brannvesenet og bygd skoler. Handelsmenn åpnet nye butikker, ny industri kom til og den etablerte industrien vokste. Telegrafstasjon, postkontor, politistasjon, kirke, apotek og lokalaviser kom som en naturlig følge av folkeøkningen. Ulike frivillige organisasjoner ble stiftet, og det politiske engasjementet i befolkningen skilte stedet ut fra bygdene omkring. Lillestrøm ble et livskraftig samfunn med bypreg.
Bygningskommunens administrasjon
Lillestrøm ble styrt av Bygnings- og reguleringskommisjonen, men politiske vedtak og bevilgninger måtte godkjennes av Skedsmo herredsstyre. Kommisjonen hadde fem medlemmer som ble valgt av huseierne hvert fjerde år, fra 1905 hvert tredje år. Bygningskommisjonen godkjente nye byggeplaner og førte tilsyn med byggearbeidene, og den besto av tre medlemmer Ett av medlemmene fikk ansvar for ro og orden, og fungerte dermed som politimester. Et annet medlem var branninspektør, og sørget blant annet for at huseierne hadde nødvendige brannutstyr.
Reguleringskommisjonen bestod av hele bygningskommisjonen og i tillegg to medlemmer som representerte huseierne. Den foreslo for bygningskommisjonen hvor nye gater skulle anlegges, og hvordan eldre gater kunne nyreguleres.
Brannkommisjonen hadde fire medlemmer, og ett av medlemmene fungerte som branndirektør. Kommisjonen ble utpekt av bygningskommunen, men måtte godkjennes av formannskapet og amtmannen. Den skrev ut brannmannskaper og sørget for at det ble holdt regelmessige brannøvelser, mens branndirektøren skulle lede brannslukkingen hvis det oppstod brann.
Det var liten interesse for valg av representanter til kommisjonene. Vanligvis ble det avgitt mellom 10 og 20 stemmer, og gjenvalg var vanlig. Baret et par ganger var det valgkamp, og da stemte over 40 huseiere.
Økonomi
Inntektene kom hovedsakelig fra skatt på inntekt og fra eiendomsskatt på husene. Med jevne mellomrom ble det holdt verditakst på alle hus, og på dette grunnlaget ble skatten utlignet.
I 1879 la bygningskommunen fram sitt første budsjett som var på kr 5000. Budsjettet holdt seg på dette nivået til 1892 da det økte til kr 6722. Fra da av ble det bedre tider i sagbruksindustrien som hadde lidd under vekslende konjunkturer i omtrent 20 år. I 1902 var budsjettet økt til kr 12000, og det holdt seg der til kommunedelingen i 1908.
De første åra var de eneste postene regulering av gater og veier. Etter 1892 gikk omtrent halvparten til vannverket, og resten gikk hovedsaklig til veier og gater, til brannvesenet og til å lønne kasserer. Fordi det var relativt liten vilje blant politikerne i Skedsmo herredsstyre å investere i Lillestrøm, måtte bygnings- og reguleringskommisjonen ta seg av langt flere saker enn vanlig innenfor en bygningskommune.
Sterk befolkningsvekst
Tabellen nedenfor viser en sterk befolkningsutvikling som økte behovet for utbygging av infrastrukturen. Stedet hadde et mannsoverskudd fordi det var behov for mannlig arbeidskraft ved sagbrukene og jernbanen. De fleste innflytterne til Lillestrømkom fra nabokommunene, fra andre sagbruksdistrikter, fra Sverige og ellers fra stort sett hele landet. Særlig kom det mange unge, enslige menn.
Tabell 1. Folketallsutvikling 1865-1910
| År | Menn | Kvinner | Totalt | |||
|---|---|---|---|---|---|---|
| 1865 | 241 | 217 | 458 | |||
| 1875 | 658 | 587 | 1245 | |||
| 1891 | 1263 | 1165 | 2428 | |||
| 1900 | 1939 | 1843 | 3728 | |||
| 1910 | 2193 | 2180 | 4373 |
Yrkesgrupper
Tabellen viser en nedgang innen industri og anlegg fra 1875 til 1890. Dette skyldes i hovedtrekk lavere etterspørsel etter sagbruksprodukter både nasjonalt og internasjonalt. De svingende nasjonale og internasjonale konjunkturene i sagbruksnæringen påvirker alle næringer i Lillestrøm. Tallet på jernbanearbeidere gikk ned etter 1865 fordi anleggsperioden var over. Husmennene som bodde på Måsan før Lillestrøm fikk sine grenser, ble etter hvert nedlagt som følge av industrialiseringen. De første årene var det bare kvinnelige tjenere i Lillestrøm fordi mennene fikk fast arbeid på sagbrukene. I folketellingen fra 1890 er de første mannlige tjenerne registrert, til sammen 7 av totalt 83. Først etter århundreskiftet øker tallet på mannlige tjenere.
Tabell 2. Fordeling av den yrkesaktive befolkningen i prosent av totalbefolkningen 1865-1910
| Næringer | 1865 | 1875 | 1890 | 1900 | 1910 | |||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Industri, anlegg | 40,8 | 61,8 | 50,5 | 58,8 | 53 | |||||
| Jernbane, samferdsel | 20,4 | 7,9 | 7,4 | 4,5 | 4,5 | |||||
| Håndverk | 2,8 | 9,9 | 15,2 | 13,4 | 10,1 | |||||
| Handel | 2,1 | 6,0 | 7,3 | 9,2 | 15 | |||||
| Tjenere | 8,7 | 9,9 | 10,3 | 5,9 | 8,3 | |||||
| Immaterielt arbeid | 1,4 | 3,0 | 3,5 | 3,0 | 3,7 | |||||
| Husmenn | 16,9 | 0,5 | - | - | - | |||||
| Gårdbrukere | 2,5 | 0,5 | - | - | - | |||||
| Annet | 4,4 | 3 | 5,9 | 4,2 | 5,3 |
Utbygging av boligområder
Lillestrøm var delt inn i tre kretser: Nesa, Furuskogen og Volla og Torvmosen som utgjorde en krets. Tabellen viser at antall bygninger innenfor bygningskommunens grenser mellom 1879 og 1910 ble tredoblet. Mellom 1895 og 1900 ble tallet på bolighus doblet som en følge av oppgangsårene i sagbruksnæringen og stor tilflytning av arbeidere.
Størstedelen av befolkningen bosatte seg de første årene i de store arbeiderboligene og leiegårdene på Volla og Torvmosen. Boligene hadde opp til 20 leiligheter, og det var sagbrukseierne som satte dem opp. I 1890-årene ble det reist et stort antall eneboliger på Nesa, og befolkningen økte sterkest der. Prisen på selveiertomtene var høyere på Nesa enn på Volla, men den lave prisen på bygselstomter fikk mange til å bygge hus der.
De første hadde vanligvis ett rom og kjøkken med soveplasser i stua og på kvisten. Da rentene ble lavere i slutten av århundret, bygde mange soverom i tillegg, og kvistværelser ble innredet til utleie eller soverom. Eieren av Lillestrøm Dampsag & Høvleri kjøpte en del jord som arbeiderne kunne benytte slik at husholdninger kunne holde gris, kanskje ei ku og dyrke poteter. Den sterke utbyggingen i slutten av århundret gjorde slutt på denne ordningen, og da leide mange huseiere seg parseller på Kjeller.
Den raske husbyggingen skapte problemer i de sterkeste vekstperiodene. Bygningskommunen hadde ikke kapasitet til å kontrollere om byggherrene fulgte de fastsatte og forholdsvis enkle reglene. Flere byggesaker ble ikke anmeldt, og folk bygde ofte slik de ønsket. Derfor kunne de kasselignende halvannen etasjes husene få svært forskjellig utseende.
Tabell 3. Antall bolighus i Lillestrøm 1879-1910
| År | Bolighus | ||||
|---|---|---|---|---|---|
| 1879 | 156 | ||||
| 1890 | 228 | ||||
| 1895 | 222 | ||||
| 1900 | 441 | ||||
| 1900 | 505 |
Utlånsinstitusjoner
Den eneste lånemuligheten husbyggerne hadde de første årene, var hos kjøpmennene. Den sterke økningen i husbyggingen økte behovet for en bank, og i 1887 ble Lillestrøm Sparebank opprettet. Der fikk en rimelige lån i motsetning til hos handelsmennene som tok høye renter.
Fra 1895 lånte staten ut penger til arbeidere som ønsket å bygge eget hus. Det var kommunen som formidlet lånene mellom staten og låntakerne. I perioden 1895 til 1900 formidlet kommunen lån til 134 bolighus gjennom denne kredittinstitusjonen: Skedsmo Byggebank. I 1903 ble Den norske Arbeiderbruk- og Boligbank opprettet, og som for byggebanken garanterte Skedsmo kommune for lånene gjennom pantobligasjoner i husene.
Lillestrøm Sparebank kunne ikke yte stor nok kreditt til flere næringsdrivende, og derfor etablerte Cristiania Privatbank en filial her i 1897. Banken ble ledet av lensmannen i Skedsmo, og ble kalt Lensmannsbanken, men ble ingen sterk konkurrent til sparebanken.
Gater
Bygningskommunens første oppgave var å anlegge gater. Dette var påtrengende fordi veiene som fantes var tråkk eller gangstier. I 1879 ble det stukket ut fire veistykker som nå er Jernbanegata, Nesgata, Strandgata og Voldgata. Gatene var 15 meter brede, men hadde ikke fast dekke og var dårlig drenerte. Derfor ble de sølete i vårløsningen og i regnværsperioder, og flommet de åpne gaterennene over. Lenge var det ikke offisielle gatenavn i L. Husene fikk i stedet løpende numre, på Nesa fra 1 til 500, på Volla videre oppover. Dette var langt flere nummer enn hus, og denne ordningen ble vanskelig å holde rede på. Denne ordningen skapte etter hvert problemer, og fra 1888 ble det innført faste gatenavn. Nye gate- og veinavn kom i 1905.
Gatelys
I mørket var de ujevne gatene ikke helt ufarlige å ferdes i, og derfor krevde befolkningen gatebelysning. Dette hadde ikke bygningskommunen midler til, og søkte derfor Skedsmo herredsstyre om et bidrag. Som tidligere bevilgningssaker i Lillestrøm vakte søknaden stor motstand i herredsstyret, og ble først innvilget i 1896 etter mange og lange diskusjoner. Kommunen bevilget da et årlig beløp til olje og betjening av lampene, mens Øl- og vinsamlaget bidro med midler til oppsetting av 26 oljelamper. Det ble ansatt lyktetenner, Johannes Halvorsen, som passet lampene i vinterhalvåret.
Dårlig vannkvalitet
Vannet ble de første årene tatt fra brønner eller fra Nitelva. Kvaliteten var dårlig som følge av forurensing fra avfall fra Torvmosen, uregulerte kloakker og utslipp fra fabrikker i Sagdalselva som rant ned i Nitelva. Vannet kunne derfor bare brukes til klesvask og annen rengjøring. Drikkevannet måtte hentes fra Lindbekkdalen i Rælingen. De som ikke hentet vannet sjøl, kunne betale for å få det tilkjørt. Å få tilkjørt vann kostet kr 20 pr år. For å få brakt hjem to bøtter vann daglig måtte man betale kr 1,50 i måneden. At vannet kostet, gikk ut over sunnhetstilstanden.
Vannverk
Spørsmålet om vannverk ble tatt opp i bygningskommunen i slutten av 1880-årene, og fra årsskiftet 1892-93 ble vannverket tatt i bruk. Det ble lagt en seks tommer tykk slange fra Tårnfallet i Sagdalselva. Sagbrukseierne bidro ikke med midler til vannledning fordi brukene hadde innlagt vann fra Nitelva. For å dekke utgiftene tok bygningskommunen opp et lån på kr 50 000 fra Kongsberg sølvverks driftsfond. Noen av utgiftene til lånet ble dekket av huseierne som betalte en fast vannavgift, og ved at det ble solgt vann til jernbanen.
Det ble satt opp vannposter flere steder i Lillestrøm der folk hentet vann, men etter hvert ble det lagt stikkledninger fra vannpostene til husene. Siden det ble stadig flere bolighus og fabrikker som la inn vann på denne måten, ble kapasiteten for liten. Det medførte blant annet til at nye Sørum skole som stod ferdig i 1902, måtte vente med å få innlagt vann.
Vannet fra Sagdalselva ble forurenset av utløp fra blant annet en limfabrikk som lå ovenfor Tårnfallet, kloakk og utslagsvann fra bebyggelsen og avfall fra andre fabrikker langs elva. Vannet ble helseskadelig, og lokalavisen Akershus-Budstikken skrev 28. juli 1896: ”Dette er jo den rene Gift.” Hver gang fabrikkene langs Sagdalselva hadde bruk for større mengder vann til drift, stengte de vanninntaket til Tårndammen, og Lillestrøm ble uten drikkevann og vann til matlaging.
Nytt vannverk
Stedets lege, Carl Bjurstedt, som i en årrekke var formann for bygningskommunen, tok opp vannspørsmålet i bygningskommisjonen. I 1900 ble det bestemt å ta vann fra Åmotdammen i Rælingen både til Lillestrøm og Strømmen. Bygningskommunen innkalte huseierne til møte i 1901, og det ble et overveldende flertall for å legge vannledning fra Åmotdammen. Sagbrukseierne gikk mot vannanlegget fordi de var redde for at de måtte betale store deler av anleggsutgiftene. Bygningskommunen søkte Skedsmo kommune om å få dekket anleggsutgiftene, men søknaden ble imøtegått med begrunnelsen at bygdefolket i Skedsmo ikke kunne ilegges mer skatt for at innbyggerne i Strømmen og Lillestrøm skulle få rent vann. Bygningskommunen måtte dermed skaffe midler både til anlegget, vannledningen og ekspropriasjonen av grunn, og først i 1907 kunne anleggsarbeidet begynne. Kongsberg sølvverks driftsfond ga igjen lån, denne gangen kr 90 000. Jernbanen sikret seg vann ved å yte kr 30 000 til anlegget og en årlig vannavgift på kr 900. I 1909 var anlegget ferdig, og herfra fikk Lillestrøm vann i nærmere 40 år.
Brannvesenet
Et organisert brannvesen var nødvendig for et sted med tett trehusbebyggelse. Reglementet som forelå fra brannkommisjonen i 1883, ble godkjent ved kongelig resolusjon. Alle menn i alderen 16-60 år hadde plikt til å gjøre frivillig tjeneste i brannvesenet, og minst en gang i året ble det holdt brannøvelser. De som ikke møtte opp, fikk bot. Brann ble varslet fra en klokke ved dampskipsbrygga og fra klokkene i Lillestrøm bedehus. Avhengig av husets størrelse fikk huseierne påbud om å ha ett til fem brannspann, og to ganger i året inspiserte branndirektøren ildstedene og pipene og kontrollerte at det fantes brannutstyr i alle hus. Feiermester G. A. Lundgren ble ansatt i 1883, og han skulle reingjøre pipene hver sjette uke fordi pipebrann var vanlig. Jernbanen hadde eget brannvesen, og dampsagene fikk særskilte forskrifter.
Brannfarlige hus, uvillige brannmannskaper og dårlig utstyr gjorde at brannvesenet kom til kort når det brøt ut brann. Det viste seg under brannene i Tandbergsaga og Lillestrøm Dampsag & Høvleri i 1880, Maarudsaga og Hans Tandbergs sag i 1882 og Lillestrøm metodistkirke i 1902.
Storbrannen 1906
Sankthansdag i 1906 begynte det å brenne i et bolighus i Nesgata, og vinden spredte ilden med stor fart. Industrieierne i Sagdalselva hadde stengt vannkrana til Lillestrøm fordi de trengte vannet i Tårnfallet til egen drift. Dermed måtte brannmannskapene hente vann i bøtter og spann fra Nitelva. Det ble sendt to brannsprøyter med ekstratog fra Kristiania, og fra militærleirene på Lahaugmoen og Gardermoen ble det sendt soldater for å hjelpe til med brannslukkingen. Brannen varte i sju timer. Over 40 bolighus, tre større arbeiderboliger som tilhørte Egeberg bruk og to av jernbanens tjenesteboliger brant ned.
Brannen fikk etterspill. Det nye vannverket fra Åmodtdammen ble fullført, og det ble påbudt å bygge bolighus av mur. Murtvangen vakte motstand fordi den fordyret byggekostnaden, og huseierne slo seg sammen og dannet Lillestrøm huseierforening som protesterte mot vedtaket. Noen dispensasjoner ble gitt.
Brannvesenet skulle styrkes, men de frivillige mannskapene var uvillige til å stille opp på øvelsene. Derfor ble det nødvendig med en omorganisering. Det frivillige brannvesenet ble i 1907 avløst av et brannvesen med spesialister ledet av en fast ansatt brannmester. Dette var ny tankegang.
Kloakkanlegg
I lokalavisa Akershus-Budstikken stod det 22. juli 1897 at kloakken stanket over hele Lillestrøm. Kloakken rant i åpne renner i gatene, og binger med avfall stod ute i gatene. Søpla hopet seg opp fordi det ikke fantes offentlig søppelplass der folk kunne kvitte seg med avfallet. Sommeren 1897 luktet det så ille at amtmannen grep inn og påpekte at det var bygningskommunens ansvar å legge kloakken i lukkede rør. Bygningskommunen vedtok forskrifter om kloakkanlegg som Skedsmo herredsstyre godkjente. I 1902 kunne ikke denne saken vente lenger, og bygningskommunen søkte Skedsmo kommune om kr 15 000 til anlegget, men også her var motstanden stor mot å bevilge penger til Lillestrøm. Herredsstyret bevilget kr 3000 etter at saken hadde vært oppe flere ganger, og med et knapt flertall ble det i 1906 bevilget nye 5000 kroner. Dette var ikke nok, og anleggsomkostningene ble dekket av midler fra huseiere og Øl- og vinsamlaget.
Det meste av anleggsarbeidet foregikk etter jul i vinterhalvåret. Da gikk mange sagbruksarbeidere ledige, og arbeid på kloakkanlegget sikret dem inntekt. Dermed sparte Skedsmo kommune midler til fattigunderstøttelse. Siden det ikke ble arbeidet sammenhengende, og siden bevilgningene kom med ujevne mellomrom, tok det tid å legge kloakk. Flere steder i Lillestrøm hadde ikke tilfredsstillende kloakkanlegg da tettstedet ble egen kommune i 1908, og først i 1920-årene var anlegget bygd ut.
Sagbruksindustrien
Sagbrukene hadde stor tilgang på tømmer som ble fløtt på Nitelva og Leira og slept med dampslepebåter fra Fetsund lenser. Hjuldamperen Kong Haakon var den første, senere kom Øieren og deretter Kikut. Fra sagbrukene var det gode transportmuligheter av trelast med jernbanen fordi det ble lagt industrispor inn til brukene. Tilflytningen av arbeidskraft var stor fordi stedet lokket med arbeidsplasser, særlig av folk som ble overflødige som følge av de store endringene i jordbruket. Dessuten investerte borgere i Lillestrøm, blant annet fordi det var relativt rimelig å sette opp sagbruk i det flate terrenget som lå nær elvebredden og jernbanen. Dette økte sagbruksvirksomheten i Lillestrøm. Brukene skiftet ofte eiere, og eierforholdene virker derfor kompliserte.
Tabell 4. Sagbruk i Lillestrøm 1860-1875
| Opprettet | Sagbruk | Avviklingsår |
|---|---|---|
| 1860 | Brandvalsaga | 1880 (brann) |
| 1860 | Tandbergsaga, senere Nitelvens Dampsag, senere Egeberg Brug | 1939 (brann) |
| 1868 | [[Haneborgs Dampsag & Høvleri | 1900 |
| 1869 | Lillestrøm Dampsag & Høvleri, senere slått sammen med Brandvalsaga | 1880 (brann) |
| 1870 | Lunds Dampsag | 1879 (konkurs) |
| 1870 | Hans Tandbergs sag, eller ”Hansesaga” | 1882 (brann) |
| 1875 | Maarud Brug | 1882 (brann) |
| 1882 | Øieren Dampsag & Høvleri | 1905 |
| 1884 | Skedsmo Dampsag & Høvleri | 1938 (nedlagt) |
| 1889 | Egeberg Brug, tidligere Tandbergsaga og Nitelvens Dampsag | 1939 (brann) |
| 1890 | Sørumsnæs Dampsag eller Walmsness.bruket | 1902 (konkurs) |
| 1890 (?) | Torva Dampsag | 1898 |
Annen industri
Annen industriell virksomhet ble også etablert i Lillestrøm, men i flere tiår framover var det sagbrukene som hadde flest arbeidsplasser.
Tabell 5. Annen industriell virksomhet
| Opprettet | Virksomhet |
|---|---|
| 1864 | Lillestrøm Kreosotanlegg |
| 1868 | Lillestrøm Torvfabrik |
| 1884 | Lillestrøm Væveri |
| 1880-årene | Lillestrøm Sæbefabrik |
| 1892 | A. Lysnæs Skifabrikk |
| 1890 | Lillestrøm Torvstrøfabrik |
| 1891 | Lillestrøm Meieri |
| 1892 | Lillestrøm Torvstrøfabrikk |
| 1908 | Lillestrøm Cellulosefabrikk |
Mange sagbruksarbeidere drev skiproduksjon hjemme, og de solgte skiene i på torgdagene Lillestrøm og de dro til Kristiania og solgte dem der. Et par furu barneski kostet kr 0,30, mens prisen på store ski var kr. 1,50. Denne produksjonen er ikke registrert.
.
Handel
I 1860-årene tok sagbrukseierne seg av handelen med arbeiderne. Men befolkningsveksten økte sterkt, og behovet for mat- og forbruksvarer ble så stort at handelsmenn slo seg ned på stedet. I 1879 hadde stedet fire handelsmenn, tallet steg til 11 i 1888, i 1896 var tallet 19 og i 1911 var tallet steget til 31 kjøpmenn. De fleste var småkjøpmenn med en fast kundekrets. De største handelsmennene var Christian Tærud som åpnet butikk i 1867, og Johan Pedersen og Martinius Foseid som etablerte seg her omkring 1880. Disse drev stor og variert detaljhandel.
Prisnivået i Lillestrøm var høyt, og det gikk særlig utover arbeiderne som hadde lave lønninger. Derfor ble det gjort flere forsøk på å bryte de tre store kjøpmennenes monopolstilling. For at arbeiderne skulle kunne kjøpe billige varer, ble Lillestrøm Spareforening opprettet i 1874, og de fleste medlemmene var sagbruksarbeidere. Handelsoverskuddet fikk medlemmene utbetalt som renter og avdrag de hadde satt inn i foreningen. Lillestrøm kooperative forening eller Lillestrøm Samvirkelag tok også opp konkurransen med de store handelsmennene. En del varer ble omsatt på Lillestrøm torv som ble tatt i bruk i 1887.
Offentlig og privat virksomhet
Overnattings- og spisesteder etablerte seg tidlig i Lillestrøm. Allerede i 1860-årene drev madam Thrane restaurant på jernbanestasjonen, og kjøpmann Amund Hole knyttet en ølstue til butikken i det samme tiåret. I 1870-årene ble skysstasjonen i Skedsmo flyttet til Lillestrøm. Den fikk navnet Lillestrøm Skydstasjon og Gjæstgiveri og var det første overnattingsstedet i byen. I 1870-årene kom Selmers Spisekro, og i 1881 ble Oftedahl Hotell åpnet.
.
Tabellen nedenfor viser at infrastrukturen ble ytterligere utbygd ved at offentlige institusjoner ble opprettet.
Tabell 6. Offentlig virksomhet
| Opprettet | Virksomhet |
|---|---|
| 1876 | Lillestrøm bedehus (kirke) |
| 1878 | Lillestrøm fikk egen lege |
| 1880 | Lillestrøm fikk egen jordmor |
| 1882 | Lillestrøm apotek |
| 1886 | Lillestrøm private Telefonselskab |
| 1889 | Christiania Telefonselskab, avdeling Lillestrøm |
| 1890 | Lillestrøm postkontor |
| 1893 | Lillestrøm politistasjon |
Skole og utdanning
Den sterke befolkningsveksten tvang fram utbygging av skoler. Lillestrøm Brugsskole fra 1866 skulle bare ha elever fra sagbruksarbeidernes familier. Den offentlige skolen måtte derfor bygges ut, og i 1887 kom Kirkegatens skole for elever fra kretsen Volla og Torvmosen. Da utbyggingen av Nesa og Furuskogen skjøt fart fra 1880-åra, og området fikk mange barn i skolepliktig alder, kom forslaget opp om å bygge skole her i 1890-åra. I 1902 stod Sørum skole ferdig.
I 1884 opprettet cand. theol. Sverre Johnsen og cand. philos. Jens Skogvold den private Lillestrømmens Middelskole. Det gjennomsnittlige elevtallet var 50. Flere av elevene kom fra arbeiderklassen, men de fleste var barn av bruksfullmektigene, kjøpmennene, lærerne og velstående bondefamilier i bygdene omkring. Sagbrukseierne og Øl- og vinsamlagetstøttet skolen økonomisk. Da skolen fikk økonomiske vanskeligheter i 1892, bad eierne Skedsmo kommune om å overta driften, men det ble avslått i herredsstyret. Flere prøvde å drive middelskolen videre, men det viste seg å være vanskelig. Skedsmo kommune overtok skolen i 1922.
I 1898 ble Lillestrøm Arbeiderakademi opprettet. Det var ment som en opplysningsorganisasjon for arbeiderne, men oppslutningen var lav.
Asbjørn Olavsson, som drev privat landbruksskole i Skedsmo fra 1881, arrangerte samtidig folkehøgskolekurs for jenter.
Frivillige organisasjoner
På kort tid vokste det fram en rekke frivillige organisasjoner i Lillestrøm. Mellom 1865 og 1908 ble det opprettet 29 frivillige organisasjoner i Lillestrøm. Dette skjedde i takt med den mangesidige utviklingen tettstedet gjennomgikk. Disse organisasjonene hadde frivillige medlemmer, regelmessige møter, kontingent, dagsorden, vanligvis et avgrenset formål, demokratisk valgt styre og protokollføring for å nevne det viktigste. De er samtidig et produkt av de liberalistiske ideene om at flere oppgaver som vanligvis var offentlige, skulle løses privat. Derfor ble det naturlig at de frivillige organisasjonene tok seg av mange av de nye samfunnsoppgavene da det offentlige trakk seg mer tilbake.
I oversikten er disse delt i sju ulike grupper, men de kan grovt sett deles i to. Den ene hadde bakgrunn i økonomiske forhold, som f. eks. Lillestrøm Sparebank og Lillestrøm Spareforening, mens den andre typen var av mer folkelig slag som f. eks. Lillestrøm Skytterlag, Lillestrøm Idrætsforening og Lillestrøm konservative Areiderforening.
Tabell 7. Frivillige organisasjoner
Kino
Omreisende kinoframvisere kom til Lillestrøm omkring 1900, og fra 1907 fikk stedet fast kino. To kinolokaler ble åpnet. Lillestrøm Kinematograf holdt til i bygningen til Lillestrøm Arbeidersamfund, mens det andre kinolokalet var på Oftedahls Hotel. Fra 1913 ble kinoen kommunal.
Lokalaviser
De fleste avisene i Lillestrøm hadde kort levetid. Lokalavisen Akershus ble opprettet i 1886 som den første avis i Lillestrøm, og den ble nedlagt 1896. Den kom ut hver virkedag, var først en Venstre-avis, men ble etter kort tid Høyre-avis. Akershusposten kom ut fra 1890 til 1892, Valget fra 1890 til1891, og Akershus-Budstikken som var en fortsettelse av Valget, ble gitt ut mellom 1891 og 1902. Etterfølgeren var Akershusposten, en Venstre-avis for Akershus Amt, og den gikk inn i 1920. Dessuten dekket Romerikes Blad, som kom ut på Jessheim fra 1902, mye av det som foregikk i Lillestrøm.
Kilder
Digitale kilder
Litteratur på internett
Litteratur
- Hals, Harald: Lillestrøms historie. Bind I og II. Lillestrøm 1978.
- Helle, Knut m. fl. 2006: Norsk byhistorie. Urbanisering gjennom 1300 år. Oslo.
- Haavelmo, Halvor 1929: Skedsmo. Bygdens historie. I og III. Oslo.
- Lindbæck, Odd m. fl.: Byen på Måsan. Trekk fra Lillestrøms historie. Utgitt av Lillestrøm historielag og Lillestrømfondet. Lillestrøm. 2000.
- Monsen, Otto: Romerikspressen gjennom tidene 1824-1970. I Årbok 1977. Arbeiderbevegelsens historielag i Akershus, s. 42-62.
- Sørheim, Thor 1976: Skedsmo. Lokalhistorisk opplegg.
Aviser
- Akershus 1886-1896
- Akershus-Budstikken 1891-1902