Lillestrøm stasjon
Det har trolig ikke vært gjort noen endringer på artikkelen den siste uka. I så fall kan denne markeringa fjernes, men sjekk redigeringshistorikken og eventuelt diskusjonssida først.
Lillestrøm stasjon ble anlagt på Hovedbanen i 1854. Den ble bygd nedenfor tunet på Lille Strøm gård i Rælingen, og fikk navnet Lille Strøm Station. Det var arkitektene Heinrich Ernst Schirmer (1814-1887) og Andreas Friedrich Wilhelm von Hanno (1826-1882) som tegnet stasjonsbygningen. Fra stasjonen ble det lagt et industrispor til tømmeropplagene på østsida av Nitelva, og sporet ble senere forlenget til Dampskipskanalen der det var opplagsplass for fløtetømmer og en trebrygge for dampbåtene som fraktet passasjerer og varer fra bygdene ved Øyern. I 1862 ble stasjonen lagt på østsida av Nitelva.
Jernbane til hovedstaden, Opplandene, Trondheim, Kongsvinger og Sverige, dampbåtrute til og fra bygdene ved Øyeren fra 1865, rutebilsentral fra 1924, drosjebilstasjon fra 1925, nye veier og gater fram til stasjonen og stadig flere lastebiler som fraktet varer innen kommunen og til nabobygdene la grunnlag for et transportnettverk med utgangspunkt i stasjonen. Lillestrøm utviklet seg dermed til en stasjonsby og et trafikknutepunkt på Romerike.
1. oktober 1903 ble det lagt dobbeltspor mellom Oslo og Kristiania, og i 1927 ble denne delen av banen elektrifisert. Kongsvingerbanen ble elektrisk i 1951 og strekningen Lillestrøm-Hamar i 1953. I 1934 sto ny stasjonsbygning ferdig, og denne ble benyttet til en større ombygging av stasjonsanlegget sto ferdig og ble tatt i bruk 5. november 1997.
Det nye stasjonsanlegget med 11 spor, derav to for Gardermobanen, ble åpnet i 1998. Togtiden fra Lillestrøm til Oslo gjennom Romeriksporten tar 10 minutter, mens overflatetogene med flere stopp bruker 25 minutter. Et direktetog til Oslo lufthavn Gardermoen tar ni minutter. Lillestrøm stasjon er i 2012 den tredje mest trafikkerte jernbanestasjonen i landet.
Da man ikke fant et passende navn til den nye stasjonen, ble det bestemt å beholde det gamle, men det fikk en annen skriftform: Lillestrøm Jernbanestation. Området på begge sider av Nitelva ble av jernbanearbeiderne kalt Lillestrømmen eller Lillestrøm etter navnet på stasjonen i Rælingen. Navnet ble tatt i bruk av de som bodde i Skedsmo og i bygdene omkring, og det nye stedet som vokste fram ved jernbanen og omkring sagbrukene, fikk navnet Lillestrøm.
Stasjonen flyttes over elva
Etter forslag fra skogeiere i Solør og Odalen ble det bestemt å anlegge jernbanelinje til Kongsvinger. Stortinget vedtok i 1857 at banen, som fikk navnet Kongsvingerbanen, skulle ta av fra Hovedbanen ved Lille Strøm stasjon. Ettersom det ikke var plass til et spordele der, valgte man å legge det til den andre sida av Nitelva. Stasjonen ble også flyttet, og det ble reist ny stasjonsbygning, lokomotivstall og vognskur. Dessuten ble det anlagt et lite gassverk for at stasjonen skulle få belysning. Anlegget sto ferdig i 1862, og det var de samme arkitektene som tegnet den nye stasjonsbygningen. Sporene ble knyttet sammen med en gangbro.
Det var mer hensiktsmessig å legge stasjonen i nærheten av tømmeropplagene på den andre sida av Nitelva. Sidespor til de to brukene som allerede fantes, Brandvalsaga og Ekelund Dampsag, ble lagt for å frakte planker og bord for utskipning i hovedstaden. Dessuten var det naturlig at stasjonen lå i nærheten av denne nye sagbruksindustrien som var etablert før Kongsvingerbanen ble åpnet. Reguleringen av Øyeren gjorde det dessuten sikrere å anlegge mer industri på ved Nitelvas bredder, og flere sagbruk ble reist kort tid etter.
Dobbeltspor i 1903
Allerede i 1870-åra var gods- og passasjertrafikken mellom hovedstaden og Lillestrøm så stor at spørsmålet om dobbeltspor på denne 21 km lange strekningen meldte seg. I 1897 ble det vedtatt å legge et ekstra spor for gods gjennom Loelvdalen, og dobbeltsporet ble åpnet mellom Bryn og Lillestrøm 1. oktober 1903.
Trafikknutepunktet Lillestrøm
Jernbanen ble primært bygd for frakt av varer, særlig skurlast fra Hedmark og Oppland til Christiania, men passasjertrafikk ble likevel vanlig nokså tidlig. Jernbanen skapte vanligvis vekst der den kom, og Strømmen og Lillestrøm er gode eksempler. Begge stedene vokste fram som stasjonsbyer med et transportnettverk til bygdene omkring.
Med jernbanen ble det betydelig lettere for folk å flytte på seg, og en folkevandring til nye industriplasser og andre steder begynte med en gang jernbanen var i drift. Med dampskipet Strømmen kom folk seg til og fra Lillestrøm stasjon allerede i 1865. Fra 1920-åra kunne de reise videre med buss og drosje, og gods ble fraktet med lastebiler fra samme tidspunkt.
De nye transportmidlene satte i gang en folkeflytting på Romerike, og var en av årsakene til at folketall og næringsliv vokste så raskt. Lillestrøm ble et viktig trafikknutepunkt, og en av de mest trafikkerte stasjonene langs både Eidsvollsbanen og Kongsvingerbanen.
Hovedbanen opprettet rutebåttransport på Øyeren
I Dampskipskanalen som lå like ved stasjonen, bygde Norges Hovedbane (Hovedbanen) brygge for dampskipet Strømmen som gikk i rutetrafikk på Øyeren mellom 1865 og 1928. Det var Hovedbanen, som kjøpte og drev båten, og grunnen var å kunne frakte flere passasjerer og mer gods med jernbanen. Det var ni anløpssteder ved Øyeren, båten hadde plass til 180 passasjerer og den tok med post. Båten korresponderte med togtrafikken på Lillestrøm, og store godsmengder og mange passasjerer ble fraktet til og fra bygdene.
Dessuten arrangerte Hovedbanen søndagsutflukter med Strømmen. Folk kom med tog fra Kristiania og gikk om bord i Strømmen på Lillestrøm. Så gikk turen til Sandstangen ved sørenden av Øyeren og tilbake til Lillestrøm, og om kveldene var turistene tilbake i Kristiania. Dette var den første organiserte turisttrafikken på Romerike, og den var en god inntekt for Hovedbanen.
Det første driftsåret fraktet Strømmen 18761 passasjerer, og passasjertallet økte de påfølgende år. For bygdene ble transportbehovet bortimot dekket, og dette var en vitamininnsprøyting for disse bygdene som kan leses om i artikkelen om D/S Strømmen.
Rutebilstasjonen
Den første rutebilbevillingen ble gitt av Lillestrøm herredsstyre i 1924 til Georg Johansens busselskap som senere fikk navnet De Blå Omnibusser. I årene som fulgte ble det opprettet bussruter til Skedsmo-bygda, Rælingen, Lørenskog, Fet, Aurskog, Høland, nordlige delen av Østfold og hovedstaden.
Bussen ble en konkurrent til toget, men da jernbanen ble elektrifisert, ble reisetida til Oslo redusert fra 55 til 35 minutter, og mange passasjerer valgte toget istedenfor bussen. Bussen ble også viktig for toget fordi den fraktet passasjerer til jernbanestasjonen.
Lillestrøm Drosjebilsentral
I 1916 fikk Lillestrøm sin første drosjebil, og eier og sjåfør var Charles Johnsen. I 1925 gikk 11 sjåfører sammen og dannet Lillestrøm Drosjebilsentral. Sentralen hadde kontor og venterom i Storgata 1, dvs like ved jernbanestasjonen. Togpassasjerene kunne dermed lett skaffe seg transport videre.
Sentralen fikk konkurranse fra blant annet Lillestrøm Hotel & Bilgodssentral som annonserte at de kjørte hele døgnet og for en pris som lå 10 % under drosjebilsentralens takster. Dessuten fantes piratdrosjer som også underbød de faste sjåførene. Senere flyttet drosjesentralen til tomten mellom jernbanestasjonen og Rutebilstasjonen.
Lastebiltransport
Lastebilnæringen vokste fram som en av følgene av godstransporten med toget og veksten i næringslivet både i Lillestrøm og Skedsmo kommuner, og flere transportfirma ble etablert.
Elektrisk jernbane fra 1927
Strekningen Oslo-Lillestrøm ble elektrisk 12. juli 1927, og inntil 1951 var Lillestrøm endestasjon for den elektriske togdriften. Da også Kongsvingerbanen ble elektrifisert i 1951 og strekningen Lillestrøm-Hamar i 1953, var det slutt med å bytte fra elektrisk lokomotiv til damplokomotiv på Lillestrøm.
Tidsforskjellene ble merkbare. I 1927 var reisetida til Oslo 55 minutter, men da banen ble elektrisk, var den redusert til 35 minutter. Dette var atskillig kortere tid enn den lastebilene og bussene brukte. Elektrifiseringen gjenerobret så godt som hele lokaltrafikken etter to år.
Ny stasjonsbygning i 1934
I 1934 ble det åpnet en ny stasjonsbygning i tre etasjer og i klassisk stil av natursteintypen klevastein fra Otta. Arkitekt var Gudmund Hoel. Dessuten ble det anlagt nye spor til ulik bruk. Opptrappingen av lokal- og gjennomgangstrafikken krevde et større og moderne stasjonsområde, og stasjonen ble en betydningsfull kryssingsstasjon med dobbeltspor og elektrisk drift til Oslo Østbanestasjon.
Av budsjettmessige hensyn ble bare underetasjen innredet. I vestibylen var det venterom med billettsalg, ekspedisjon for reisegods, toaletter og heiser. En trapp førte opp i andreetasje med utgang til plattformen. Til andre plattformer gikk man gjennom en tunnelanordning med trapp som førte opp til hver plattform.
Stasjonsanlegget fra 1998
Stasjonsbygningen som sto ferdig i 1997, er en høybanestasjon med publikumsinngang en etasje lavere enn perrongen. Det nye stasjonsanlegget ble åpnet i februar 1998 med 11 spor, to av dem går til Gardermoen.
Kilder og litteratur
- Anderson, Berit: «- som en fartsdemon gjennom landskapet. Jernbanebygging i Akershus 1850-1900». I Reisen til Akershus – bidrag til fylkets kulturhistorie. Utgitt av Akershus fylkesmuseum. Strømmen 1999.
- Bergh, Trond: Jernbanen i Norge 1854-2004. Nye spor og nye muligheter 1854-1940. Oslo 2004.
- Breuer, Barbara: «Streiftog gjennom Lillestrøm stasjon.» I Akershus Arbeiderblad 14. april 1997.
- Bunæs, Steinar: «Jernbaneanlegget Strømmen-Sagdalen.» I Skytilen nr. 2, 2011.
- Bunæs, Steinar: «Lokal jernbanehistorie.» I Skedsmobladet 30. november 2011.
- Første Driftsberegning for Kristiania-Lillestrøm-Kongsvinger Jernbane 1/1 – 31/12 – 1863. Kristiania 1864.
- Hals, Harald: Lillestrøms historie. Bind I og II. Lillestrøm 1978.
- Hartmann, Eivind, Øistein Mangset og Øyvind Reisegg: Neste stasjon. En guide til jernbanens arkitekturhistorie. Oslo 1997.
- Holstad, Vidar, Geir Kaasa og Håkon Tysdal (red.): Dampskipet Strømmen og livet på Øyeren. Lillestrøm 2006.
- Kart over stasjonsområdet 1861.
- «Lillestrøm nye jernbanestasjon.» I Morgenposten 10. mai 1928.
- Norske jernbanestasjoner
- Sjøholt, Petter: «Stasjonsbyen.» I Bygdesamfunnet – en sammensatt helhet. NLI-publikasjon. Oslo 1991.
- Østvedt, Einar: De norske jernbaners historie. Tidsrommet fra 1851 til omkring 1883. Bind I. Oslo 1954.
- Østby, Arvid: «Jernbanestasjoner på Romerike.» I Romerikstun. Årbok 1970. Bind VII. Romerike historielag. S. 147.