Nordsjøfarten

Nordsjøfarten eller Englandsfarten er navn på transporten av mennesker og utstyr mellom Norge og Storbritannia under andre verdenskrig. Farten ble drevet av flere grupper, og foregikk med alt fra åpne robåter til moderne ubåtjagere. De fleste av turene gikk til Shetland, Orknøyene eller selve Skottland. «Englandsfarten» er av denne grunn en noe feilaktig betegnelse.

Transporten mot vest begynte allerede før felttoget i Norge var over. I mai 1940 dro 35 fartøy over, de fleste av dem fra Mørekysten. Fra 1941 ble antallet transporter sterkt redusert fordi tyskerne slo hardt ned på den. Den 26. september 1941 innførte Josef Terboven dødsstraff for forsøk på flukt til Storbritannia. Både Gestapo og den militære etteretningstjenesten Abwehr jobbet på spreng for å rulle opp nettverkene, og klarte å få tak i mange. En rekke skøyter ble også senket. I løpet av 1942 hadde samtlige grupper utenom Shetlandsgjengen blitt satt ut av spill.

Shetlandsgjengen hadde blitt rammet hardt av tyskernes innsats mot Nordsjøfarten, men hadde mulighet til å bygge seg opp igjen. De fortsatte transporten med fiseskøyter en periode, og fikk så i 1943 tre amerikanske ubåtjagere. Gjengen fikk også status som en britisk uavhengig marineenhet.

16 båter forliste, med tap av 137 liv. Den verste av ulykkene var da Shetlandsgjengens M/K «Blia» gikk ned i oktober 1941 med 43 mennesker ombord. 13skip ble tatt av tyskerne før eller under seilasen, og 121 personer ble arrestert i forbindelse med dette. 51 av flyktningene ble henrettet, mens ni døde i fangenskap. Det var også flere som ble henrettet eller fengslet for organisering av transporter. Totalt mistet 320 nordmenn livet i forbindelse med Nordsjøfarten.

De fleste av fartøyene ble overtatt av britene. Et tyvetalls gikk til Scalloway på Shetland, der den norske marinen hadde en avdeling. Disse ble satt inn i spesialoppdrag på norskekysten.