Odd Isaachsen Willoch

Odd Isaachsen Willoch (1885-1940)

Foto: Ukjent fotograf/Museum Nord

Odd Isaachsen Willoch (født 26. februar 1885 i Hedrum, død 9. april 1940 utenfor Narvik havn) var en marineoffiser som førte kommandoen på ett av de to kystforsvarsskipene som forsvarte Narvik under den tyske invasjonen av Norge 9. april 1940.

Liv

Willoch vokste opp på «Ek» (Dr Holms vei 6), Nanset. Han var sønn av sjefsingeniør Einar Willoch og Hannah, f. Isaachsen. Willochs morfar var politikeren Isaach Isaachsen. Odd Isaachsen Willoch var faren til forretningsmannen Finn Isaachsen Willoch og gjennom ham farfaren til politikeren Ingrid I. Willoch. Dessuten var han onkelen til luftfartsdirektør Erik Willoch og statsminister Kåre Willoch.

I 1911 giftet Willoch seg med Marie Kristine («Maja») Foss (1888–1974). Hun var født i Mosjøen. De fikk tre barn og bodde i Horten.

Karriere

Willoch gjorde karriere i Den Kongelige Norske Marine, gikk på Krigsskolen og studerte radioteknologi ved en høgskole i Storbritannia 1919–1920. I mellomkrigstiden førte han kommandoen over blant annet offshore-patruljefartøyene «Fridtjof Nansen» og «Michael Sars». I 1928 deltok Willoch i letingen etter flybåten «Latham 47» som hadde forsvunnet over Barentshavet, da den hadde med seg den norske polarfareren Roald Amundsen om bord.

Han fikk 1. oktober 1908 sekondløytnants grad, ble utnevnt til premierløytnant 1. januar 1911 og til kaptein 1. mars 1923. Willoch ble 25. mars 1938 forfremmet til kommandørkaptein og var sjef på «Eidsvold» 1939–1940.

Den andre verdenskrig

Alf R. Jacobsen skriver i boka Angrep ved daggry (2012) at Willoch var én av kystens mest populære og respekterte sjøoffiserer. Han skriver videre: «Mens hans sjef og overordnede Askim var blitt kjent gjennom sitt arbeid i fyrvesenet, hadde Willoch skapt seg et navn blant fiskere og fangstmenn som uredd skipssjef om bord i oppsynsskipene «Michael Sars» og «Fridtjof Nansen» — med en rekke tokt under vanskelige forhold i de isfylte farvannene mellom Jan Mayen og Novaja Semlja.» Per Askim skrev om sin yngre kollega Willoch at han alltid var i godt humør, full av initiativ og ivrig etter å få tjenesten til å gå som den skulle. Askim delte Willochs interesse for samtidens nyvinninger, spesielt innenfor sambandsteknologien. Willoch var nestkommanderende ved Marinens signalskole 1930–1934 og hadde den samme stillingen ved Sjøforsvarets signalskole 1934–1938. Han var også lærer i radioteori ved Marinens radioskole og hadde skrevet en håndbok for radioamatører, mens Askim hadde studert trådløs telegrafi i London og vært medlem av The International Code of Signals Committee, som utarbeidet nye signalbøker for handelsmarinen.

Jacobsen skriver at både Askim og Willoch var familiekjære, elskverdige menn av den gamle skolen, karakterfaste og pliktoppfyllende, og derfor høyst sannsynlig lite forberedt på å møte nazismens brutalitet og ondskap — etter år med antimilitær propaganda og mental og materiell avrustning.

Det er natten til 9. april 1940. Panserskipene «Eidsvold» og «Norge», som ble bygd i Storbritannia på slutten av 1800-tallet, ligger på nøytralitetsvakt i Narvik havn. Ordren fra høyeste hold er at et angrep på Narvik skal besvares med makt. Skipssjefene og mannskapene skulle altså skyte på enhver inntrenger. Det har allerede innkommet en melding om at både Oslofjorden, Bergen og Trondheim er under angrep av tyske sjøstridskrefter. Det er også kjent at britene har en større flåtestyrke vest i havet utenfor Nord-Norge. Spørsmålet er hvem som når Narvik først: Tyskerne eller britene. I flere uker hadde «Eidsvold» og «Norge» utført intense artilleriøvelser med skarp ammunisjon. Altmark-saken 16. februar 1940 hadde ført til en klar opptrapping i øvelsesskytingen mot sjømål.

I de tidlige timene av 9. april flyttet Willoch «Eidsvold» ut av Narvik havn til en posisjon nord for Framnesodden. Det vesle vaktskipet «Kelp» melder over radio til panserskipet «Norge» at ni tyske torpedojagere seiler inn i Ofotfjorden med kurs for Narvik. Skipssjefen på «Norge», Per Askim, varsler «Eidsvold.» Den tiende torpedojageren ble litt forsinket på grunn av problemer med oljetilførselen og hengte igjen bak resten av den tyske styrken.

Ved firetiden var sikten såpass dårlig at mannskapet på «Eidsvold», som lå 500 meter fra lykten på Framnesodden, ikke kunne se land. Willoch ga ordre om å lette anker. Et kvarter senere ble de to første tyske jagerne oppdaget. Han ga straks ordre om å anrope den forreste jageren, «Wilhelm Heidkamp», med signallampe. Da denne ikke besvarte, kommanderte Willoch raskt og myndig at det skulle avfyres et varselskudd fra én av 76 mm-kanonene. Som svar på varselskuddet beskikket den tyske flotiljekommandanten, Kapitän zur See, Friedrich Bonte, parlamentæren (budbringeren) Heinrich Gerlach til «Eidsvold«» via motorbåt. Den tyske offiseren fortalte at tyskerne «kom som venner», men at nordmennene måtte overgi sitt krigsskip til de tyske væpnede styrkene. Denne oppfordringen stred mot alt som Willoch trodde på, og han hadde uten videre sagt nei. «I henhold til hva Gerlach senere fortalte, hadde skipssjefen erklært at regjeringen allerede hadde gitt ordre om motstand. Da vår utsending påpekte at motstand ville være nytteløst, anmodet [Willoch] om ti minutters betenkningstid for å drøfte saken over radio med eskadresjefen om bord i «Norge»», skrev orlogskaptein Hans Erdmenger i loggen noen tid senere. Gerlach hadde i ren utpresningsstil avbrutt diskusjonen og forlatt «Eidsvold», mens Willoch selv løp til radiorommet. Ifølge Askims erindringer ble det en kort samtale. «Her er kommet en tysk offiser om bord med oppfordring om at jeg skal overgi fartøyet. Jeg ber om forholdsordre», sa Willoch. «Åpne ild!» lød Askims kontante svar. «Da går jeg til angrep», sa Willoch.

Ifølge Alf R. Jacobsen var Willoch en gentleman til det siste. Han kalte parlamentærbåten tilbake og gav Gerlach beslutningen med intendant Johan Kraft som tolk. Tyskeren oppfordret på nytt om overgivelse, som ble bestemt avslått, og han steg om bord i parlamentærbåten. Willoch stormet fra akterdekket til broen og ropte: «På plass ved kanonene. Nå skal vi slåss gutter!» Kvartermester Henry Backe ga trommesignalet.

Da parlamentærbåten var kommet et stykke fra «Eidsvold», løftet Gerlach signalpistolen og dro i avtrekkeren. Det var et tegn på at de tyske kravene var blitt avslått, og at det ville bli kamp. «Wilhelm Heidkamp» hadde lagt seg 700 meter på babord side av «Eidsvold», rede til å skyte ut sine torpedoer. Da Willoch var kommet opp på kommandobroen, gav han ordre om full fart fremover med kurs mot «Wilhelm Heidkamp». Samtidig gav han iskaldt ordren «Ild!» til sin batterisjef. Denne kommanderte «Babord batteri» og et øyeblikk etter «Salve». Etter at «Eidsvold» hadde snevret inn avstanden mellom seg og «Wilhelm Heidkamp» til 300 meter, men før skipets storkalibrede kanoner rakk å åpne ild, ble det truffet av tre torpedoer. Én torpedo traff forskipet, én midtskips, den tredje akter, fulgt av en voldsom eksplosjon. Trolig var det ammunisjonslageret som sprang, for skipet brakk i to deler og gikk med forskipet først i løpet av 15 sekunder. Akterskipet var det siste som sank i dypet. De overlevende svømte i et vann bare så vidt over frysepunktet. Av besetningen på 175 ble kun seks mann reddet. Willoch var ikke blant disse.

Utmerkelser

Willoch ble etter sin død tildelt St. Olavsmedaljen med ekegren og Krigsmedaljen. Han ble også slått til ridder av både Den islandske falkeorden og den franske Æreslegionen.

Kilder

• Ording, Arne; Johnson, Gudrun og Garder, Johan: Våre falne 1939-1945, bind 4, Oslo 1951, s. 537
• Willoch/Isaachsen Store norske leksikon
• Nøkleby, Berit og Dahl, Hans-Fredrik: Norsk krigsleksikon, Cappelen forlag, Oslo 1995
• Kristiansen, Trond: Fjordkrigen – Sjømilitær motstand mot den tyske invasjonsflåten i 1940, Forlaget Kristiansen, Harstad 2006, s. 32, 33, 34, 35 og 37, ISBN 82-997054-2-8.
• Høgevold, John: Vår militære innsats hjemme og ute 1940–45, Forsvarets Overkommando, Oslo 1984, s. 54 og 55, ISBN 82-991210-0-0.
• Hauge, Andreas: Kampene i Norge 1940, bind 2, Krigshistorisk Forlag, Sandefjord 1995, s. 184 og 186, ISBN 82-993369-0-2.
• Bjørnsen, Bjørn: Det utrolige døgnet, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo 1977, s. 95, 96 og 118, ISBN 82-05-10553-7.
• Kommandørkaptein Hans Petter Oset, sjef for Marinemuseet