Ove Gjedde
Ove Gjedde var en dansk adelsmann og en av de viktigste embetsmennene i det dansk-norske riket på første del av 1600-tallet. Han var født den 17. desember 1594 og døde 19. desember 1660. Han var sønn av Brostrup Gjedde og Dorthe Pallesdatter Ulfeldt og ble født i Tommerup i Skåne.
Hanble utdannet på Sorø akademi og gjennomførte en dannelsesreise til Tyskland og Nederlandene. Da han kom hjem til Danmark i 1616, ble han utnevnt til sekretær i Danske kanselli.
, og 1618 utså Christian 4 ham til admiral for en flåte som skulle seile til Ceylon for å gjøre øya til støttepunkt for dansk handel i Asia. Danskene lyktes ikke i å etablere seg permanent på Ceylon, men en lokal fyrste gav Gjedde tillatelse til å opprette en befestet handelsstasjon i Tranquebar på østkysten av India. Reisen var preget av konflikter med skipssjefene, og Gjedde kom skuffet tilbake 1622.
Guvernør på Trankebar
I 1618 stod han i spissen for den ekspedisjonen som kong Christian IV sendte til India for å grunnlegge en koloni der. Slik ble han den første guvernøren i Trankebar, som var dansk koloni i mer enn 200 år.
Såtvetd: En novemberdag i 1618 forlot en dansk flåte på fem skip hovedstaden København og satte kursen mot India. Kommandoen over flåten hadde kong Christian 4. gitt til Ove Gjedde, en adelsmann født på gården Tommerup i Skåne som den gangen var dansk område. Noen erfaren sjømann var ikke Ove Gjedde, men kongen måtte likevel hatt sterk tiltro til den knapt 24 år gamle offiseren da han valgte ham ut som leder for ekspedisjonen. Det danske Ostindiske Compagni var blitt stiftet i 1616 og hadde tatt initiativ til den farefulle sjøferden. Målet var å danne et eller flere handelssteder i India, for også danskene var lokket av krydder og andre kostbarheter fra det fjerne Østen.
Å kunne gjennomføre en slik reise bare drøyt hundre år etter at Vasco da Gama fant sjøveien til India, krevde mot, dyktighet og ikke minst hell. Det kunne nok bli bruk for det fromme ønsket som kong Christian noterte i sin dagbok 29. november 1618: «Sejlede vor indianske Flåde under Ove Gjedde du af Sundet. Den almægtige Gud give dem Lykke.» De aller fleste av ekspedisjonens medlemmer ble ikke forunt denne lykken. De fant sin grav, kanskje inntullet i seilduk og sluppet i bølgene, eller spadd ned i sand på en av de mange og lange strendene som flåten passerte på ferden. Før de nådde Afrikas sørspiss i juli 1619, hadde skipspresten lest den siste bønn over 200 ofre; særlig krevde skjørbuken mange liv.
Men den 16. mai 1620 kunne Ove Gjedde skrive i sin dagbok: «Om Morgenen så vi det forjettede Land Ceylon med stor Glæde». Dette skjedde etter 535 dager med de utroligste strabaser. Foruten den daglige striden mot sykdom, vannmangel og utmattelse var det en nesten konstant kamp mot dårlig moral og manglende disiplin blant mannskapene. Bedre ble det ikke etter at flåten gikk til angrep på tre sjørøverskip ved Kapp Verde-øyene. To av disse ble erobret og innlemmet i den danske flåten. Sjørøverne ble fordelt rundt på skipene, noe som førte til stadig bråk og konflikter. Flere av sjørøverne ble etterhvert henrettet for å statuere eksempel, uten at dette var til særlig hjelp.
Ceylon, i dag Sri Lanka, ble ikke reisens endelige mål. Gjedde hadde lite hell med å etablere et handelssted på denne øya. 13. september 1620 ankret derfor orlogsskipet «Elefanten» opp utenfor den vesle fiskerlandsbyen Tarangambadi på den indiske sørøstkysten. Navnet er tamilsk og betyr «byen med de syngende bølger». Dette poetiske ordet ble for tungvint for de danske som istedet kalte den Trankebar. Ove Gjedde førte forhandlinger med den lokale fyrsten og fikk tillatelse til å bygge et fort. Han gikk straks i gang, og ved hjelp av lokal arbeidskraft fikk han reist «Dansborg».
Borgen ligger fortsatt kneisende ut mot Den bengalske bukt. Bølgene slår mot stranda slik de gjorde da Ove Gjedde vandret under palmene. En enslig, nærmest gjenglemt og rusten kanon på borgmuren peker utover mot havet. Vaktmennenes skilderhus har stått tomt et par hundre år. Men på langveggen ut mot havet kan en se minneplaten som forteller at det er Ove Gjedde, en dansk sjøadmiral, som har reist borgen.
Den 1. juni 1621 gav admiralen ordre om å lette anker: Nå ville han hjem. Tilbakereisen gikk atskillig enklere enn utreisen, og våren 1622 stevnet «Elefanten» inn til København: «Guds hellige navn være evindeligen ære», takket Ove Gjedde i sin dagbok. Han var nok glad for å sette føttene på dansk jord. Alt samme år giftet han seg med sin forlovede Dorte Urne. Bryllupet ble feiret på Kronborg slott like utenfor Helsingør.
Lensherre i Norge
Da Ove Gjedde vendte tilbake til Danmark etter fire år, giftet han seg med Dorthe Knudsdatter Urne. Kort etter ble han sendt til Norge, der han i 1622 ble lensherre over Brunla og Numedal. I 1626 ble han også forlenet med Sandsvær og Eker len. Han fikk dermed ansvaret for å
Nær forbindelse med stattholderne Christoffer Urne (som også var hans svoger), Jens Juel og Hannibal Sehested, og han fungerte i perioder som stattholder i deres fravær.
Lensherre i Brunla og Tunsberg
Lensherre på Eiker fra 1626 til 1640 Brunla 1622-37 Nummedal 1622-24 Nummedal og Sandsvær 1626-28
Lensherre i Sandsvær og Nummedal
SNL: Gjedde var en av de mest sentrale aktørene i bergverksnæringen. Han gikk inn med en stor eierandel (1/4) i Kongsberg sølvverk da det ble et privat partisipantskap 1628, og 1630 ble han sølvverkets direktør, lenge med sete på sin gård Tislegård i Sandsvær. Hans svoger og forgjenger i Bratsberg, Eiler Urne, kjøpte 1635 Fossum jernverk ved Skien av kongen etter å ha presset ut den forrige eieren i det norske jernkompaniet av 1624, og det er sannsynlig at Gjedde var partisipant i Fossum fra 1635. 1636 skaffet han seg en annen del av jernkompaniets tidligere eiendom, da kongen overdrog til ham alle de jerngruver han hadde hatt i Eiker og Sandsvær, og han fikk dessuten makeskiftet til seg betydelige skoger, som han utnyttet til å skaffe ved til gruvene. Da Eiler Urnes enke Jytte Gyldenstjerne døde 1642, overtok Gjedde Fossum jernverk sammen med en annen svoger, Preben von Ahnen. Jernverksdriften på Fossum ble utvidet, men derimot ble det ikke noe av et sølvverk i Langesund som Gjedde 1647 fikk kongens privilegiebrev til å anlegge. Gjedde sørget for at sønnen Brostrup fikk bergverksutdannelse; han oppnådde en ledende stilling i norsk bergverksadministrasjon fra 1653. Gjedde overdrog sin eierandel i Fossum til Brostrup 1656. Da hadde han begynt planleggingen av et nytt jernverk i Bratsberg, Holden verk på Ulefoss. Han døde i København 19. desember 1660.
Lensherre på Eiker
Med Drammen tollsted - etter HHs avgang - naturlig å samle admi for bergverk, Eiker sartsninsgområde - Sandsvær det nye - samtidig med i trelasthandelen.... Semssagene + betydelig privat gods på Eiker - kjøpte stattholder Jens Juels gods på Eiker, som han noen år tidligere hadde kjøpt av Lorens von hadelen, Fiskum med underliggende gårder - hegsler og tømmerdraging. Pedersen: oopphold på Sem i lengre tid sammenmed familien,,,, 100.000 murstein og 5000 takstein fra Holland, håmndverkere fra Bragernes, kristiania og Skien - helt ferdig først io 1636, men beboelig fra 1630.
Som lensherre på Eiker er Ove Geddes navn først og fremst knyttet til byggingen av et renessanseslott på lensherreresidensen Sem. Det ble bygd i årene 1628 til 1630.
I 1636 gjorde Ove Gedde et siste forsøk på å få til lønnsom drift ved Det egerske bergverk, som tilhørte kronen, men som i lengre tid hadde vært bortforpaktet. Ove Gedde fikk imidlertid ei jerngruve i Sandsvær og smeltehytta på Eiker til odel og eie. Det ble utarbeidet en plan for ei ny smeltehytte, med to masovner, hammermølle og to ferskherder. Hele foretaket ble imidlertid oppgitt etter to år, da jernforekomstene viste seg å ikke svare til forventningene, og Gedde ikke regnet med å kunne forsvare de store investeringene som hadde vært nødvendig for å gjenreise smeltehytta.
Lensherre i Bratsberg
I 1637 bytted han og fik Tunsberg len, som han 3 aar efter atter ombytted med Bratsberg. Kristian 4 gav ham under svenskekrigen i 1640-aarene befalingen over den norske forsvarsflaade. Men han var ikke heldig. Han fik titlen rigsadmiral. Ove Gjedde interesserte sig meget for bergverksdrift, eied flere jerngruber og var ogsaa medeier i Kongsberg sølvverk. I Tjølling opretted han Gloppe eller Halsen hovedgaard, hvor han maa ha bodd en tid. Men længst bodde han vistnok paa hovedgaarden Tislegaard ved Kongsberg. Tillige eied han Ulefos ved Skien.
I Ove Gjeddes jordebog fra 1639 opregnes - foruden de nævnte hovedgaarder -: i Tjølling 4 brug, i Hedrum 3, i Sandeherred 24, i Andebu 1, i Stokke 2, i Sande 2, i Sandsvær 8, i Eker 11 brug.
Ove Gjedde døde 1660. Datteren Margreta var gift med Nils Lange, som allerede i 40-aarene fik overdrat svigerfarens jordegods omkring Larvik (Fra Sandsvær fortælles: En bonde havde set Ove Gjedde spise salat og drikke te. «Nu er det ude med ham,» sa bonden, «for han æder bare græs og drikker vand.»), deriblandt den store gaardsamling i Sandeherred.
Oberst og riksadmiral
Gjedde ble som oberstløytnant over Akershus regiment 1628 beordret til å føre kommando over halvparten av den norske galeiflåten som ble seilt ned til Danmark, og 1629 ble han gitt tilsynet med den del av den resterende norske galeiflåten som ble stasjonert i Stavanger. Under Hannibalsfeiden 1643–45 ble han 17. januar 1644 utnevnt til admiral over den norske defensjonsflåten, og i mai s.å. ledet han sammen med Pros Mund en flåte som ved Listerdyp kjempet en uavgjort kamp med en nederlandsk flåte. Gjedde utmerket seg aldri som sjøoffiser, men ble likevel 1645 forfremmet til riksadmiral og dansk riksråd. Med Sehesteds og Ulfeldts fall 1651 ble Gjeddes posisjon i København svekket.
Efter hjemkomsten blev Ove Gjedde i 1645 udnævnt til rigsadmiral. I 1648 blev han alvorligt syg og i stedet udnævnt til lensmand på Helsingborg Slot (Kärnan). Ove Gjedde blev ophav til et ordsprog, som stadig findes i Skåne: "Det er ude med Ove Gjedde".
Efter freden i Roskilde 1658 hvor Danmark mistede Skånelandene til Sverige, blev han boende i Skåne. Men da svenskekongen Karl X Gustav brød fredstraktaten i 1658, blev Ove Gjedde taget til fange, da han besøgte Helsingborg i private ærinder. Han blev først sat i fængsel på Helsingborg Slot, og siden ført til Malmøhus. I 1660 blev han frigivet i en fangeudveksling mellem Danmark og Sverige. Ved tiden for Roskildefreden var Ove Gjedde en gammel og fysisk svag mand, og havde allerede bygget et pragtfuldt gravmonument i den gamle danske by Helsingborg. Sagnet fortæller, at "hans ben efter Roskildefreden aldrig fandt hvile, efter Skåne var blevet svensk".
SNL: I 1637 byttet han og fikk Tønsberg len, og endelig Bratsberg len i 1640. Ove Gjedde interesserte seg for bergverksdrift og eide flere jerngruver og var også medeier i Kongsberg Sølvverk. Sammen med Preben von Ahnen grunnla han i 1657 Ulefos Jernværk. I Tjølling opprettet han Halsen hovedgård, hvor han må ha bodd en tid. Men lengst bodde han visstnok på hovedgården Tislegård ved Kongsberg.[1]
1639 ble han landkommissær og 1640 sjef for Akershus regiment, 1644 admiral over den norske defensjonsflåte. 1645 riksadmiral og medlem av Riksrådet. Hadde store bergverksinteresser i Norge. Gjeddes sterke maktstilling og innflytelse tok slutt ved Hannibal Sehesteds fall 1651.
Under svenskekrigen i 1640-årene ble han riksadmiral og sjef for den norske forsvarsflåten. I 1648 ble han alvorlig syk, og ble derfor satt til lendsmann av Helsingborg slott.
Etter freden i Roskilde tapte Danmark Skåne til svenskene. Men da svenskekongen Karl X Gustav brøt fredsavtalen i 1658 tok de Gjedde som fange. Han ble først sendt til fengsel i Helsingborg slott, men ble senere sent til Malmö. I 1660 ble Gjedde løslatt mellom en fangeutveksling mellom Sverige og Danmark. Da var Gjedde en gammel og fysisk svak mann. Han hadde allerede et gravmonument i den gamle danske byen Helsingborg. Sagnet sier at «hans ben etter Roskildefreden aldri fant hvile etter Skåne ble svensk».
Ove Gjedde var gift med Dorte Knudsdatter Urne. Hennes våpenskjold finnes også på altertavla og ei lysestake i Tjølling kirke.
Barn: Brostrup Gjedde og datter, gift med Nils Lange.
Kilder
- Moseng, Ole Georg: Sigden og sagbladet. Eikers historie, bind 2 (1994) - side 87, 153, 217, 268, 287ff og 294
- Pedersen, Tord: Drammen. En norsk østlandsbys utviklingshistorie (1913) - side 31, 89f, 118ff, 123ff, 132f
- Wikipedia.no: Ove Gjedde
- Nettstedet Trankebar.net
- Store Norske Leksikon: Ove Gjedde
- Historieboka.no - Olav Såtvetd: Fra Trankebar til Tislegård