Paul Rudolf Røer

Fra lokalhistoriewiki.no
Sideversjon per 4. feb. 2019 kl. 21:09 av MortenHV (samtale | bidrag) (Kategori:Fanger)
(diff) ← Eldre sideversjon | Nåværende sideversjon (diff) | Nyere sideversjon → (diff)
Hopp til navigering Hopp til søk
Berner, Hj. (1924). Nesodden herred: bidrag til bygdens historie.
Nedre Røer på Nesodden
Foto: Hj. Berner: Nesodden herred, 1924

Paul Rudolf Wold Røer (født 6. mars 1814, død 1890) var Nesodden kommunes ordfører fra 1842 til 1847 og hadde sin andre periode i årene 1855-1861. Han var født på Nedre Rør og overtok gården i 1837.

Slekt og familie

Han var sønn av Edvard Nicolai Røer (1776–1847) og Anna Dorthea Wold (1778–1822).

Han var gift første gang med Karen Elisabeth Krefting (d. 1848), datter av overtollbetjent Ole Severin Krefting. Deres sønn Mathias Røer (1837–1892) ble overrettssakfører i Christiania, og tok over Røer etter svogeren i 1876.

Han ble så gift for andre gang med Anna Westergaard (d. 1861), som var datter av korpsdyrlege Lars Westergaard.

Liv og virke

I 1832 ble han student, og han var etter dette kjent som «Student» Røer. Etter en tid med teologistudier gikk han over til mer praktiske fag, og da han overtok Røer etter faren i 1837 innførte han flere nye ting i landbruket. Han hadde brennevinsbrenneri 1837–1839, og drev også storstilt potetdyrking for å forsyne brenneriet. Han drev også svineavl i stor målestokk. I 1840- og 1850-åra drev han skipsverft på Sørbystrand. Han anla også en papirfabrikk ved Nestingen i Spydeberg, og eide en rekke gårder.

Ved siden av å være ordfører var han forlikskommissær 1843–1846, og han var en av stifterne av Akershus Brandassuranceforening.

Paul Røer var interessert i historie, og samla inn diplom som han sendte inn til Riksarkivet.

Så langt framstår Røer som en svært vellykka forretningsmann, gårdbruker og lokalpolitiker. Men i 1861 gikk det galt for ham. Han ble innkalt til avhør om forfalskninger. Saken gjaldt at han hadde to panteobligasjoner på 2000 speciedaler hver, og så lagde fire falske obligasjoner på samme beløp. Disse ble så brukt som pant for lån på til sammen 4000 speciedaler. Han skal også ha brukt en falsk avskrift av en panteobligasjon utstedet til sønnen, også den på 2000 speciedaler, som sikkerhet for gjeld til en kjøpmann. Også en fullmakt fra sønnen til å bruke obligasjonen som pant viste seg å være falsk. Det slutter ikke der: Han hadde også laget fire falske veksler på til samme omkring 1000 speciedaler og en falsk vekselobligasjon på 500 speciedaler. Disse hadde han plasser i banker og hos private.[1]

Endelig dom i saken falt i Høyesterett 6. juli 1861. I fangeprotokollen fra Botsfengselet finner vi mer om detaljene.[2] Han ble felt for overtredelse av paragrafene kap. 21 §§27 og 29 samt kap. 11 §§2 og 3. De gjeldende paragrafene i straffeloven av 1842 var:

  • Kap. 21 §27: Falsk utstedelse av skjøte, testament, kontrakt, gjeldsbrev, anvisning, kredittbrev, kvittering eller liknende privat dokument som tjener som bevis for rettighet eller fritar for forpliktelse. Straffarbeid i fjerde eller femte grad (seks måneder til seks år).
  • Kap. 21 §29: Benyttelse av et privat dokument man vet er falsk som om det var ekte. Straffarbeid i fjerde eller femte grad (seks måneder til seks år).
  • Kap. 11 §2: Falsk utstedelse av offentlig dokument. Straffarbeid i fjerde eller femte grad (seks måneder til seks år).
  • Kap. 11 §3: Benyttelse av offentlig dokument som man vet er falsk som om det var ekte. Straffarbeid i fjerde eller femte grad (seks måneder til seks år).

Høyeste strafferamme for hver enkelt var altså seks år, men med flere tiltalepunkter endte det med ni års straffarbeid. Han ble også fradømt embetet som ordfører i Nesodden formannskapsdistrikt.

21. september 1861 ble han satt inn på Akershus straffanstalt. i august 1865 ble han overført derfra til Botsfengselet for å sone resten av straffen i fengsel. Han ble løslatt 25. juni 1867, etter å ha sona omkring to tredjedeler av straffen.

Referanser

Litteratur og kilder