Postverkets historie belyst med frimerker

Postverkets historie belyst med frimerker

Treskurd fra Skjåk.
Foto: Ukjent/Skjåk bygdebok
Frimerke som viser Tofte på Dovre - Kulturminne både som skysstasjon, poståpneri og gjestgiveri.
Foto: Ukjent fotograf og kilde

Postverkets historie er lang og mangfoldig. I denne artikkelen er det frimerkene som skal få kaste lys over de enkelte epokene.


Postvesenets virksomhet frem til 1960-tallet

Da Postverket ble etablert i 1647 ble det opprettet postkontor i byene. En statistikk fra 1660 oppgir 13 postkontor. Utover i unionstiden med Danmark ble det etter hvert opprettet både poståpnerier og postekspedisjoner, og flere postkontor kom til. Samkultgruppen har anslått at det i 1814 var omtrent 100 faste poststeder i Norge. Disse faste poststedene lå langs 6 postruter som hadde en samlet lengde på omtrent 5 000 km. For å sende eller motta post måtte folk henvende seg til de faste poststedene.

 
Postfører med hest og karjol.
Foto: Ukjent/Mentz Schulerud

Under unionstiden med Sverige vokste tallet på faste poststeder sterkt. Det var nådd 393 i 1860 og 2 413 i 1900. I 1960 fantes 4 853. Toppen ble nådd på 1950-tallet, og på 1960-tallet avtok antall faste poststeder. Etter hvert som kystruter og fjerntog ble opprettet under unionstiden med Sverige i andre halvdel av 1800-tallet, begynte Postverket med såkalte reisende poststeder om bord på skip og tog. Slike poststeder er nå for lengst forsvunnet, men det var fortsatt noen tilbake i 1960 (73). Under unionstiden med Sverige kom ordningen med postkasser der folk kunne legge post de ønsket å sende.

I takt med at skrivekyndighet, opplysning og økonomisk velstand økte hos folk, offentlig administrasjon som ble stadig mer omfattende og næringsliv som var i betydelig vekst, økte antall brevpostsendinger sterkt. Aviser, blader, tidsskrifter, reklamesendinger og trykksaker bidro til veksten. I 1806 ble det sendt 357 000 brev fra norske byer og ladesteder, i 1860 hadde antall brevpostsendinger nådd 3,3 millioner og i 1900 var man kommet opp i 57,5 millioner. Veksten fortsatte og hadde i 1960 passert 515 millioner. Veksttakten var avtagende, men veksten var fortsatt betydelig, i gjennomsnitt vokste antall brevpostsendinger med 3,4 % om året mellom 1900 og 1965.

Samkultgruppen har anslått at det ved utgangen av unionstiden med Danmark arbeidet omtrent 900 mennesker for Postverket, men de aller fleste var pålagt postombæringen på deltid av myndighetene. Myndighetene hadde utpekt postfører (postgård) som var pliktig til å føre postsekken til neste postgård – gårdene lå normalt med 1 landmils avstand (11,3 km) fra hverandre. På Vestlandet og Nord-Norge var de geografiske og topografiske forholdene ofte så vanskelige at avstanden mellom postgårdene ble betydelig lengre. Der var båtskyss vanlig for postføreren. Under unionstiden med Sverige ble stadig mer av postvirksomheten heltids og profesjonelt utført. Det var i denne tiden at postkassene ble tatt i bruk, slik at folk ikke trengte å henvende seg til de faste poststedene for å sende brev. I 1869 hadde Postverket 1 865 ansatte, i 1900 2 904 og i 1960 12 272. Den gjennomsnittlige årlige veksten var 2,4 % mellom 1900 og 1960, men veksten var på 1960-tallet sterkt avtagende.

Innføring av frimerket i 1855, portoreformer samt administrativ, organisatorisk og teknologisk innovasjon gjorde veksten i antall brevpostsendinger mulig.

I 1925 ønsket Norge å markere at Svalbard var kommet under norsk jurisdiksjon. Dette ble markert ved at man utga en egen frimerkeserie med påskrift Svalbard og Norge.

Frimerket ble merkevare

Det første frimerket i Norge ble utgitt i 1855. I hele unionstiden med Sverige hadde frimerker enten bilde av den norske løven, posthornet eller av unionskongene for de høyere valører. Vi kan trygt hevde at frimerket utelukkende hadde postal funksjon. Frem til Norge ble selvstendig i 1905 ble det utgitt 61 slike frimerker som dekket postbehovet. Det svarer til i gjennomsnitt vel et nytt frimerke om året. I denne perioden ble det også utgitt spesielle frimerker som skulle klebes på et brev dersom brevet var utilstrekkelig frankert. Det tok sin tid før lokal postombæring (distribusjon) i Postverkets regi hadde funnet sin løsning. Enkelte byer ordnet seg derfor selv og utstedte frimerker for sin lokalpost. Vi har heller ikke regnet slike frimerker med i oversikten vi har gitt foran.


Etter 1905 har frimerket fått en stadig viktigere funksjon i nasjonens selvbilde. Vi ser det i markedsføringen av nasjonen som reiselivsmål, til minne om viktige historiske begivenheter og personer som har satt spor etter seg. Fortsatt ble det naturligvis utgitt mange bruksfrimerker med posthorn eller løve som symbol. Høye valører hadde bilde av kong Haakon VII. Fra 1905 og frem til andre verdenskrig kom til Norge i 1940, hadde Postverket rukket å utgi 139 ulike frimerker. Det gir et gjennomsnitt på 4 i året. I denne perioden hadde et nytt motiv funnet sin plass: såkalte velgjørenhetsfrimerker. Disse frimerkene har tilleggsporto som går til et definert godt formål. I denne perioden ble det også utgitt frimerker beregnet på myndighetens behov for postforsendelse (offentlig sak). Disse frimerkene hadde løven som symbol og er heller ikke regnet med i opptellingen foran.

I tråd med den økende bredden i utgivelsene av frimerker ble de kunstverk i miniatyr. Gravørene som arbeidet i Postverkets tjeneste var kunstnere av høy klasse og kan kalles miniatyrkunstnere.

I de fem krigsårene 1940-1945 ble det utgitt så mange som 109 frimerker eller mer enn 20 frimerker i året. Bruksfrimerker med høye valører fikk løven som symbol. Den totalitære stat har vel alltid sett verdien i markedsføring av sine politiske formål, det gjorde også okkupasjonsmakten i Norge. Utover vanlige minnefrimerker utga okkupasjonsmakten flere serier med tilleggsverdier, således frimerker til et formål okkupasjonsmakten kalte landshjelp og frimerker med tilleggsverdi til inntekt for etterlatte etter forlis som viser skip som ble senket av allierte fly. Denne typen frimerker var vanlig i Hitlers Tyskland. Okkupasjonsmakten brukte frimerker bevisst i markedsføring av Vidkun Quisling, og i agitasjon for å få norsk ungdom til å verve seg til krigstjeneste for tyskerne. Frimerker for offentlig sak fikk under krigsårene symbolet solkorset som ble benyttet av Quislings parti NS. Vi har ikke regnet disse frimerkene med i oversikten foran.

Etter frigjøringen i 1945 og frem til 1960 falt omfanget av utgivelser tilbake til mer normale nivåer sammenlignet med okkupasjonsmaktens utgivelser. Det ble i denne perioden utgitt 155 frimerker, eller omtrent 10 frimerker om året. Til vårt nasjonale selvbilde hørte naturligvis en serie frimerker til minne om nordmennenes innsats på de alliertes side under verdenskrigen. Disse årene rommet mange samferdselsjubileer: Postverkets 300-års jubileum i 1947, 100-års markering av jernbanen og telegrafvesenet i 1954 og frimerkets 100-års markering i 1955. Vinterolympiaden i 1952 som ble holdt i Norge, fikk også en frimerkeserie. Dermed innledet disse frimerkene en nasjonal tradisjon med frimerker til feiring av viktige idrettsbegivenheter. Samkultgruppen viser i det følgende frimerker fra alle disse fire periodene med korte kommentarer.

Frimerker under unionstiden med Sverige

Det første norske frimerket ble utgitt i 1855. Frimerket var uten takker og fargen blå med verdi 4 skilling som var enhetsportoen. På den tiden var verdimålet spesidaler inndelt i 120 skilling. Ved overgangen til kronemynt i 1872-74 ble spesidalerens verdi fastlagt til 4 kroner, inndelt i 100 øre. Enhetsportoen ble dermed 3,33 øre. Frimerket var uten takker, og et frimerke måtte derfor klippes ut av et ark før det ble limt på brev. Folk så på frimerket som et uttrykk for den voksende nasjonalfølelsen, men det ble kritisert at navnet på landet ikke sto på frimerket.

Kong Karl Johan døde i 1844 og ble etterfulgt av sin sønn Oscar 1 som styrte til sin død i 1859. Han ble avbildet på fire frimerker som ble utgitt i 1856-1857 med valører 2-3-4 og 8 skilling. Nå var frimerkene takkete, men 4-skilling frimerket var fortsatt blått. På neste bruksserie (5 frimerker) fra 1863-1866 dukker løvesymbolet opp. Endelig i 1872-1876 blir posthornet som symbol introdusert på en bruksserie på 6 frimerker. Med tiden skulle frimerker med posthornsymbolet bli verdens lengstlevende serie med frimerker.

Ved lov i 1875 ble spesidaleren avløst av kronen inndelt i 100 øre. Portoreformen førte til at posthornserien kom med øre-verdier i 1877-1878. Samme år ble Norge medlem av Verdenspostforeningen UPU, Union postale universelie), stiftet i 1874 ved traktaten i Bern. Foreningen påla medlemslandene å holde en fast porto for brev til alle land i verden, uten frankering for transitt gjennom andre land underveis. Alle land var forpliktet til å anerkjenne frimerker fra andre medlemsland. Frimerker skulle ha verdien angitt i tall, ikke bare bokstaver. Alle land skulle bruke de samme fargene på frimerker for post av sammme kategori. Grønt for postkort, rødt for vanlig brevpost innenlands, og blått for post til utlandet. Systemet ble opprettholdt lenge, i Norge til ca. 1980, men ikke konsekvent i sluttperioden.

Samtidig med pengereformen og medlemskapet i UPU ble portoen senket. Brevpost med vekt inntil 15 gram skulle ha porto på 10 øre. Frimerket var rødt. Til Danmark og Sverige ble portoen 12 øre og til verden for øvrig 20 øre. På den tiden var det sønnen til Oscar I, Oscar II som var konge, og han fortsatte frem til unionsoppløsningen i 1905. Oscar II var i 1878 blitt avbildet på tre frimerker med høye valører (1, 1,5 og 2 kroner). Bakgrunnen for de høye valører var at pengebrev tidligere måtte betales kontant inntil de nye frimerkene kom i 1878. De høye verdiene kan stå som et symbol på økonomisk vekst og de kravene som verdipost og rekommanderte brev satte.

Utover i århundret ble det utgitt stadig flere frimerker i posthornserien, men ingen andre motiver ble benyttet. Norge var for så vidt i godt selskap, for verken Danmark eller Sverige skiller seg ut med hensyn på kreativitet i utgivelser av frimerker i denne perioden. De kunstneriske mulighetene som ligger i frimerkeproduksjon var ennå ikke oppdaget i de skandinaviske land. Stemplene var derimot blitt mer raffinerte fra blekkannullering på gamle brev, stempler med nummer for hvert postkontor, deretter stempler med poststedets navn og dato for stemplingen. Med tiden ble stemplene stadig mer raffinerte med mange slags symboler.

Hobby med å samle på frimerker ble tidlig synlig både hos unge og gamle. En slik hobby er kjent som filateli, og frimerkesamleren kalles filatelist. Norske trykkerier utviklet etter hvert kompetanse til å trykke både frimerker og postkort, men det tok tid før kompetansen var god nok. Flere valører ble trykt med fargenyanser, og bildehøyde, skrifttype og antall tagger kunne variere. Hver variant kom til å bli priset forskjellig blant filatelister.

Det vanligste frimerket i daglig bruk var 10 øre med rød grunnfarge. Det svarte til en trikkebillett i Kristiania. Det var naturligvis ingen tilfeldighet at disse to priser (billetter) fulgte hverandre.

Frimerker fra 1905-1940

Norge fikk sin nye monark i 1905, og de første frimerker med kong Haakon 7s portrett utkom 1907. Senere kom nye frimerker i tur og orden. Det første luftpostfrimerke kom i 1927.

Fem kroner var høyeste pålydende verdi for norske frimerker fra 1918-1959. Dette merket av kong Haakon 7 er fra 1946.

Personer på norske frimerker

Norges første frimerke ble utgitt i 1855, men hadde ikke noe personmotiv. Den første personen som ble avbildet på et norsk frimerke var unionskongen Oscar I i 1856.

 
Eidsvoll riksforsamlingen 1814.
Foto: Ukjent/Oscar Wergeland

Den første ikke-kongelige som ble avbildet på norske frimerker var Henrik Ibsen. Dette skjedde ved forfatterens hundreårsdag i 1928. Året etter fulgte matematikeren Niels Henrik Abel. Bjørnstjerne Bjørnson kom på frimerke i 1932 og Ludvig Holberg i 1934. Disse fire kom i lik formgivning og i fire valører, 10 øre grønn, 15 øre brun, 20 øre rød, og 30 øre mørk blå.

Dronning Maud ble i 1939 den første kvinnen på et norsk frimerke, fulgt av sin svigerdatter, kronprinsesse Märtha i 1956. Den første ikke-kongelige kvinne som fikk et frimerke utgitt til sin ære var Camilla Collett, dette skjedde i 1963. Etter andre verdenskrig ble stadig flere kvinner avbildet som motiv på bilder fra norsk dagligliv.

Det har vært diskutert hvilke ikke-kongelige som først ble gjengitt på et frimerke. Oscar Wergelands berømte maleri av Eidsvollforsamlingen ble ved hundreårsjubileet i 1914 gjengitt på frimerke, men etter hvert er en rekke enkeltpersoner gjengitt i kraft av sin egen person eller som representant for sitt yrke, som postbetjent, frelsesoffiser, korpsmedlem el.l.

Veldedige saker

I 1930 begynte en ny trend på frimerker: Å utgi frimerker for å støtte veldedige saker, med et pristillegg som skulle komme saken til gode. Det første ble utgitt til støtte for Det norske radiumhospital, med pris 20 + 10 øre. I 1939 kom den første kvinne på et norsk frimerke. Det var dronning Maud. Dronningen var tidlig aktiv i veldedighet. Allerede i sitt første år ga hun penger til et hjem for ugifte mødre. I 1914 startet hun Dronning Mauds hjelpefond. Da Maud døde i 1938, ble det utgitt en serie på fire frimerker til ære for henne og hennes hjelpefond, med verdiene 10. 15, 20 og 30 øre, med et tillegg på 5 øre for hvert.

For at det skulle gå penger til fondet, kostet frimerkene mer enn pålydende verdi. Dermed ble de ikke så mye brukt da de ble utgitt i 1939. Da Norge i april 1940 ble invadert av Tyskland, ble en rekke symboler på Norge og kongefamilien erklært ulovlige. Dette inkluderte Maud-frimerkene, som ble inndratt fra 1. oktober 1940. Dermed var stemplede frimerker fra 24. juli 1939 til 30. september 1940 erklært ugyldige. Dette gjør at stemplede Maud-merker er svært sjeldne norske frimerker. Dessverre var det enkelte utro tjenere i Posten som tilbakestilte datoen da krigen var over. En mener å kunne spore enkelte poststeder som går igjen på de frimerkene man mener er forfalskede.

Postvesenet under andre verdenskrig

Allerede da Tyskland angrep Polen i september 1939 begynte Postverket å forberede seg på organisering som følge av krigshandlinger i Norge. Norske styrker skulle mobiliseres postalt, og Postverket skulle opprette feltpostkontor ved store avdelinger, samt sørge for at feltposten kom til å drives effektivt. Tyskernes angrep på Norge i aprildagene 1940 kom imidlertid så overraskende på nasjonen at det planlagte postsystemet for krigstid bare ble gjennomført i mindre grad før krigen var over. Postgangen møtte nye problemer ved at posthus ble bombet og postførende ruteskip senket.

Forholdene ble etter hvert normalisert under okkupasjonsmaktens harde regime. Folks radioapparater ble inndratt, det frie ord ble forbudt, det trykte ord ble sensurert, og folks bevegelsesfrihet drastisk innskrenket. Symbolbruk som okkupasjonsmakten mislikte, for eksempel rød topplue, ble forbudt og straffet. Det var forbudt med postforbindelse til land som Tyskland var i krig med. Dermed ble tilnærmet normal postforbindelse bare opprettholdt med Danmark, Sverige og Tyskland. Kongen og hans familie var selvfølgelig uønsket på frimerker. I tillegg til at frimerkeserien med dronning Mauds portrett ble forbudt, ble de ordinære kronefrimerkene med kong Haakons portrett avløst av en serie med riksløven som motiv.

De som hadde mulighet for det, begynte med hjemmeproduksjon av mange slags varer. En bytteøkonomi kom i gang, og postvesenet ble viktig som distributør blant annet av matvarer. Postvesenet fikk derfor en blomstringstid under verdenskrigen. Antall brevpostsendinger økte med vel 40 % fra 1938 til 1946 og samlegruppen blad, tidsskrifter, pakker og postanvisninger økte med 60 %. Gruppen pakker økte med hele 350 %. Postvesenet hadde derfor god inntjening i krigsårene, også fordi medlemmer av partiet til Vidkun Quisling – Nasjonal samling (NS) som han ledet, ble satt inn i styring av Postverket og dets organisasjoner. Lønninger ble derfor kontrollert, fastlagt sentralt og holdt nede. Den gamle postdirektøren ble avsatt i 1941 og en nazist ble satt til å lede etaten. Quisling hadde forsøkt seg med statskupp allerede i aprildagene i 1940, men ble skjøvet til side av tyskerne som styrte hardhendt i egen regi. Etter hvert som forholdene ble normalisert under tyskernes jerngrep, ble Quisling og hans parti NS tatt inn i varmen, og i februar 1942 ble Quisling satt inn som regjeringssjef, naturligvis under tysk kontroll. På kjent fascistisk vis ble begivenheten minnet med frimerker med bilde av føreren.

Det var naturligvis viktig for makthaverne å lokke ungdom til krigstjeneste i den tyske hæren, men organisert i norske enheter. Derfor utga Postverket i 1941 et frimerke med bilde av enheten, kjent som Den norske legion (omtrent 2 000 mann) og i 1943 et frimerke med motivet frontkjempere, begge med betydelig tilleggsverdi.

Post har alltid vært et viktig middel for distribusjon av informasjon, og nazistene tvang postkontorene til å slå opp propagandamateriell som fremstilte fienden, spesielt bolsjevikene (russerne) som ble fremstilt som draps- og voldtektsmenn. Postvesenets folk etablerte under verdenskrigen et usynlig postnett for å hjelpe den norske motstandsbevegelsen (Milorg) med å spre informasjon eller medvirke for å få flyktninger over til Sverige. Den reisende postetat på ruteskipene fortsatte under hele verdenskrigen sitt svært farefulle arbeid. I alt ble 24 postførende skip senket eller skadd, og 10 postfunksjonærer omkom ved disse forlisene. Totalt mistet 49 postfunksjonærer livet under tjeneste i løpet av andre verdenskrig.

Etter mønster for frimerkeutgivelser i Tyskland ble det i Norge utgitt to serier som ble betegnet landshjelp. Frimerkene hadde vakre nasjonale symboler. Det ble også utgitt tre frimerker med tilleggsverdi til inntekt for skadede etter krigsforlis og for de omkomnes etterlatte. De tre frimerkene viser henholdsvis D/S Barøys forlis i Vestfjorden i 1941, D/S Sanct Svithun i brann etter flyangrep på Stad i 1943 og torpedering og senkning av D/S Irma på Hustadvika i 1944. Illustrasjonen av flymaskinen etterlater ingen tvil om hvem fienden var. Alle de tre seriene ble utgitt med tilleggsverdier.

Utover de tre seriene med frimerker som var relatert til verdenskrigen, ble det også utgitt frimerker til minne om nasjonale begivenheter som for eksempel 100-året for Edvard Griegs fødsel i 1943, 30-årsminnet etter Tryggve Grans flyging over Nordsjøen i 1914 med flere.

V-merkene

8. mai 1945 var slutten på noen av de mørkeste årene i Norges historie. Hitler, den tyske nazismen, en hel verden i krig – og full okkupasjon av Norge. I løpet av disse dramatiske årene ble det utgitt serier av norske frimerker som i dag er svært ettertraktede.

Vanlige norske bruksmerker med posthorn eller løve ble i august 1941 overtrykt bokstaven V av tyskerne som reaksjon på at Storbritannia hadde tatt V for Victory (seir) i bruk i sin propagande. Morsetegnet (∙∙∙ −) for V ble brukt av BBC som lydsignal i nyhets- og propagandasendinger til okkuperte land, og det tilsvarende trommemotivet fra innledningstakten til Beethovens 5. symfoni. V-tegnet ble malt og tegnet overalt som demonstrasjon mot okkupasjonsmakten. Tyskerne forsøkte å annektere V-tegnet i sin egen krigspropagane; V for Viktoria, den seirrike krigsgudinnen. Stortingsbygningen fikk en gigantisk V på fasaden, med underteksten «DEUTSCHLAND SIEGT AN ALLEN FRONTEN». I august 1941 lanserte tyskerne V på frimerkene som et ledd i sin propaganda. Svart V på de fleste, men også hvit V på et tiøres grønt frimerke med den norske løve. Som propaganda var tiltaket lite vellykket, og salget opphørte 29. november 1941. Merkene ble også erklært ugyldige til frankering fra 29. mars 1944 - da utsiktene til tysk seir var dårlige.

Tyskerne skal ha bestemt at restopplaget av V-frimerkene skulle brennes. En iherdig norsk postmann greide imidlertid å redde frimerkene fra flammenes rov. Han fikk fraktet frimerkene til Slottet, hvor de ble gjemt vekk i store striesekker på loftet. Da krigen var over var det en gruppe Milorgfolk som fant frimerkene. Frimerkene ble senere auksjonert bort til veldedighet.

Frimerker utgitt av den norske eksilregjeringen i London

Londonutgaven er kanskje blant Norges mest kjente frimerkeserier gjennom tidene. Kongen og regjeringen var tvunget i utlendighet, og i Norge ble det utgitt mengder av nazifrimerker. Som et svar på dette bestemte eksilregjeringen seg for å utgi egne frimerker; resultatet ble den legendariske Londonutgaven. Frimerkene ble blant annet brukt på frie norske skip, og på Jan Mayen. Noen ble smuglet til det okkuperte Norge, og solgt til inntekt for motstandsbevegelsen.

Men selv om kongefamilien var i eksil, var det fortsatt mange opprørere mot nazismen igjen her i landet. Et av de flotteste merkene viser akkurat dette. Hjemmefronten fikk nemlig også sitt eget frimerke, med verdien 20 øre (NK 335). Grunnlag for motivet er et fotografi som ble tatt på Ringeriksvei i Nes, der "Vi Vil Vinne" ble malt i store bokstaver av motstandsmannen Frans Aubert, som senere ble skutt på Akershus. Fotografiet var blitt smuglet over til London via Sverige og ble gjengitt i mange aviser i den frie verden som et eksempel på norsk motstandskamp.

Frimerkene er viktige bidrag til at andre verdenskrig ikke skal bli glemt, de har derfor en meget interessant historie å fortelle.



  Denne artikkelen inngår i prosjektet Samkult.
Lokalhistoriewikis brukere kan fritt redigere og utvide artikkelen.
Flere artikler finnes via denne alfabetiske oversikten.