Rjukan Dagblad

Rjukan Dagblad var ei avis som ble trykket og utgitt i Rjukan mellom 1910 og 1967. Avisa het opprinnelig bare «Rjukan», men skiftet navn i 1919. Bak avisa sto avisgründeren Ola Storeng og hans kone Ragna Storeng. De første åra søkte avisa å framstå uten noen klar politisk profil, men med et tydelig lokalpatriotisk program. Etter at det radikale tidsskriftet Maana begynte å komme ut på Rjukan i 1917, dreide imidlertid avisa i retning høyre.[1] Denne dreininga ble enda tydeligere fra høsten 1923, da Rjukan Arbeiderblad ble etablert. Under annen verdenskrig ble Rjukan Dagblad nazifisert, og etter krigen fikk avisa en vanskelig periode før den ble overtatt av Telen (Notodden) i 1949. I 1967 gikk avisa inn i Varden (Skien) og opphørte.[2]

Samfunnsmessig kontekst: Et ensidig industrisamfunn – to klasser

I åra etter forrige århundreskifte gjennomgikk lokalsamfunnet i Vestfjorddalen i Tinn kommune en nærmest total forandring, som i løpet av få år omdannet Rjukan – eller Såheim, som stedet opprinnelig het – fra ei lita og ganske homogen landbruksbygd med omtrent 300 fastboende (1907) til et heterogent bysamfunn med over 10 000 innbyggere (1920). Ved folketellinga i 1920 bodde det om lag 11 500 personer i hele Tinn kommune, bare omtrent 1400 av dem bodde utenfor tettstedet.[3] Rjukan var et typisk eksempel på det som gjerne kalles et ensidig industristed, det vil si et industristed basert på én større bedrift – Norsk Hydro – som utnyttet én bestemt lokal ressurs – Rjukanfossen. Ensidige industristeder er ofte kjennetegnet av todelte sosiale systemer: «Klasse sto mot klasse på en tydelig måte», sier historikeren Knut Kjeldstadli om Rjukan.[4] Men klassene var ikke jevnbyrdige. Arbeiderklassen var på et tidlig tidspunkt totalt dominerende i lokalsamfunnet. Det fantes ikke stort mer enn en antydning til en middelklasse i form av høyere funksjonærer ved salpeterfabrikken og et tynt småborgerskap som besto av et femtitalls forretningsdrivende og småhandlere.

Rjukan Dagblad – fra politisk nøytral…

Midt i denne konteksten forsøkte høyremannen Ola Storeng fra Notodden og kona Ragna å etablere en politisk nøytral avis – Rjukan. Det var ingen lett oppgave i et samfunn der spenningene mellom arbeid og kapital var så objektivt tydelige og så grunnleggende for hvordan folk subjektivt opplevde seg sjøl. Første nummer av avisa utkom den 17. desember 1910. Fra nyttår 1911 kom Rjukan ut fire ganger i uka. Ganske snart var det derimot en tinndøl – Olav Lofthus – fra Gauset, Atrå sokn, som overtok både som utgiver og redaktør. Lofthus var en usedvanlig aktiv og mangslungen mann, som neppe hadde tid til å skrive sjøl, sier Rjukan-historikeren Helge Dahl. Mesteparten av det redaksjonelle arbeidet, og i alle fall originalartiklene, ble nok overlatt til redaksjonssekretæren Mathias (eller Matiss) Solum, som i 1912 også ble bladets redaktør. Fra starten ble avisa trykt i Teledølens trykkeri på Notodden, men etter hvert etablerte Lofthus eget trykkeri på Rjukan i den såkalte Lofthus-gården. Etter et par år flyttet imidlertid Lofthus til Kristiania, og Ola og Ragna Storeng overtok på nytt både avisa og trykkeriet.[5]

…til borgerlig avis

I løpet av 1912 ble avisa omdannet til et aksjeselskap. Det var en av ingeniørene ved salpeterfabrikken, Jakob Rumohr Kittelsen, som tok initiativet til omdannelsen. Selskapet holdt sin første generalforsamling i september 1912 på Søstrene Strands Hotel, der det første styret ble valgt: Kittelsen sjøl ble formann, videre besto styret av gårdeier Hans Mindaas fra Rjukan, gardbruker Olav K. Berge fra Miland, bestyrer Hans Olberg og kjøpmann Herbjørn Svalestuen, begge fra Atrå. Ifølge lokalhistorikeren Berner Hansen, som har skrevet avishistorie for Telemark, var det ingen hemmelighet at det var Rjukan Salpeterfabrikk som var den store økonomiske bidragsyteren til avisa, og som trakk i de redaksjonelle trådene. I alle fall ble oppfattet slik innenfor store deler av arbeiderbevegelsen i Rjukan, og denne oppfatningen bidro sterkt til å underminere avisas budskap om at det var «et upolitisk lokalblad», som henvendte seg til alle samfunnsklasser, et budskap som ble gjentatt mange ganger i åra som fulgte. Redaksjonen understreket, forteller Helge Dahl, at avisa primært hadde en identitetspolitisk agenda, som tok sikte på å styrke befolkningens tilhørighet til Rjukan og Tinn:

Den slo alltid på lokalpatriotiske strenger, virket for alle merkesaker ved oppbyggingen av stedet, for samarbeid og forståelse mellom by og land, mellom arbeidere og arbeidsgiver.[6]

Den nære forbindelsen mellom avisa og salpeterfabrikken ble også aksentuert ved at formennene i direksjonen alle hadde høye stillinger i Hydro. Etter Kittelsen fulgte første Hjalmar Arnold Waaden en kort periode, siden kom ingeniør Bjarne Nilssen i to år og så kontorsjef Abraham Scheie, som var styreleder helt fra 1918 til 1940. På den annen side var bildet av avisas politiske linje tvetydig. Den første tida ga avisa for eksempel stor spalteplass til arbeiderbefolkningen og deres interesser, og en av de første redaktørene (som riktignok satt bare en kort periode) Ingvald D. Jacobsen, var sosialdemokrat og medlem av Arbeiderpartiet. Jacobsen ble etterfulgt i redaktørstolen av Mathias Solum, som er nevnt ovenfor, og Solum - som var telegrafist av utdannelse - hadde også sin identitet i arbeiderbevegelsen, noe som blant annet avspeilte seg i et 1. mai-dikt han skrev og publiserte i Rjukan Dagblad i 1912. Tittelen på diktet røpte ingen utpreget høyredreining: «Fremad til kamp! er vort løsen i dag.»[7]

Men det var også under korte Solums redaktørtid at avisas politiske høyreidentitet for alvor kom til syne, hevdet kritikerne. Det startet med et leserinnlegg til fordel for forsvarssaken som Solum sluttet seg til, og som møtte kraftig motbør fra arbeiderbevegelsen lokalt. Seinere tok redaktøren initiativet til å stanse trykkingen av noen arbeidersanger som ungsosialistene ville utgi som et hefte. Redaktør Solum argumenterte for at trykkeriet ikke burde være et verktøy for revolusjonær propaganda. Dreiningen mot høyre fortsatte under de neste redaktørene, og da det syndikalistiske tidsskriftet Maana begynte å komme ut i 1917, fikk Rjukan en radikal konkurrent som politiserte avisa, ifølge Eivind Blikstad. Men det var først da Rjukan Arbeiderblad kom ut høsten 1923 at konkurransen mellom avismediene i Rjukan og Tinn for alvor ble skjerpet, og avisas redaksjon åpent uttrykte at den ville opphøre med å være et nøytralt og upolitisk organ. På borgerlig side ble den åpne politiske bekjennelsen hilst velkommen. For «likevektens skyld» måtte avisa bli en stemme for den borgerlige siden i lokalpolitikken, hevdet for eksempel Tinns ordfører Johan Olsen Bryn, som representerte Venstre.

Gjennom mellomkrigstida fortsatte Rjukan Dagblad å være ei brei borgerlig avis. Under annen verdenskrig ble avisa imidlertid nazifisert, og etter noen kriseår på slutten av 1940-åra innledet Høyres Presseforbund i 1949 forhandlinger med Telen om å overta avisa. Som en konsekvens av at Telen overtok bladet, ble det redaksjonelle arbeidet og trykkinga flyttet til Notodden. Fra 1950 ble Ola Storengs sønn – Erling – ansvarlig redaktør og satt i stillingen helt fram til 1967, da avisa gikk inn i Varden.[8]

Referanser

  1. Eivind Blikstad (EB) i Flo 2010: s. 274.(red.)
  2. Dahl 1983: s. 261.
  3. Knut Kjeldstadli: «Rjukan et moderne eventyr», i Kjeldstadli 2013: s. 226.
  4. Knut Kjeldstadli: «Rjukan et moderne eventyr», i Kjeldstadli 2013: s. 256.
  5. Dahl 1983: s. 258.
  6. Dahl 1983: s. 259.
  7. Sitert etter Dahl 1983: s. 259.
  8. Eivind Blikstad i Flo 2010. s. 274.

Litteratur

  • Dahl, Helge: Rjukan, bind I, Tinn kommune 1981.
  • Flo, Idar (red.): Norsk presses historie 1660-2010, bind 4, «Norske aviser fra A til Å», Universitetsforlaget 2010.
  • Kjeldstadli, Sverre: Rjukan. Et moderne eventyr om industri- og bondesamfunn, Bokstav og Bilde as 2013.
  • Norske aviser 1763-1969: En bibliografi, del 1. Alfabetisk fortegnelse, Universitetsbiblioteket Oslo 1973.