Slaget om Narvik: Forskjell mellom sideversjoner

<onlyinclude>Den isfrie havnen i Narvik har siden [[1902]] vært viktigste utskipingshavn for jernmalm fra Kiruna. Både de allierte og tyskerne kjøpte malm til krigsindustrien fra det nøytrale [[Sverige]], og havna ble derfor tillagt stor strategisk betydning. Den [[8. april]] 1940 la britene miner i [[Vestfjorden (Nordland)|Vestfjorden]] for å stoppe malmtransportene. Dette var et brudd på Norges nøytralitet. Fra tysk side ble mineleggingen brukt som påskudd fra angrepet, men det står klart at invasjonensplanene allerede var satt i gang da britene utførte sin operasjon.</onlyinclude>

Den 9. april 1940 ble Narvik angrepet av ti jagere med omkring 1600 østerrikske fjelljegere fra 139. Gebirgsjägerregiment. Soldatene var spesialtrent i oppdrag i vinterfjellet. Den norske marinen hadde plassert to panserskip, [[«Norge» (panserskip)|«Norge»]] og [[«Eidsvold»]] i havna. Disse var utstyrt med kanoner som kunne sprengt de tyske jagerne i filler, men før de rakk å ta opp kampen ble de torpedert. Begge panserskip sank, med betydelig tap av menneskeliv.  

I de militære styrkene i byen var man svært usikre på hvordan man skulle møte angrepet. Kommandanten, oberst [[Konrad Sundlo]], fikk i stand en halvtimes våpenhvile. I løpet av denne tiden konsoliderte tyskerne sine stillinger, og Sundlo kom til at det ikke var mulig å ta tilbake byen. Han fryktet også sivile tap<ref>Tamelander/Zetterling 2001, s. 83</ref>. Sundlos overgivelse ble av mange satt i sammenheng med hans medlemskap i [[Nasjonal Samling]]. Han ble tiltalt for dette under [[rettsoppgjøret]]. I lagmannsretten kom man til at det ikke dreide seg om forsettlig landssvik, men i Høyesterett ble han frikjent. Vitnemål fra hans medoffiserer tyder på at Sundlos avgjørelse primært var basert på en militærfaglig vurdering, selv om han med sitt politiske ståsted var langt mer vennlig stilt overfor invasjonshæren enn de fleste av sine kolleger.