Slaget om Narvik
Slaget om Narvik var de omfattende kamphandlingene i Narvik og omegn under andre verdenskrig. Det begynte med det tyske angrepet den 9. april 1940, og endte da de allierte styrkene trakk seg tilbake den 8. juni samme år og den norske 6. Divisjon kapitulerte. Slaget etterlot en by som for en stor del var i ruiner.
Invasjonen
Den isfrie havna i Narvik har siden 1902 vært viktigste utskipingshavn for jernmalm fra Kiruna. Både de allierte og tyskerne kjøpte malm til krigsindustrien fra det nøytrale Sverige, og havna ble derfor tillagt stor strategisk betydning. Den 8. april 1940 la britene miner i Vestfjorden for å stoppe malmtransportene. Dette var et brudd på Norges nøytralitet. Fra tysk side ble mineleggingen brukt som påskudd fra angrepet, men det står klart at invasjonensplanene allerede var satt i gang da britene utførte sin operasjon.
Den 9. april 1940 ble Narvik angrepet av ti tyske jagere og omkring 1600 østerrikske fjelljegere fra 139. Gebirgsjägerregiment. Soldatene var spesialtrent i oppdrag i vinterfjellet. Den norske marinen hadde plassert to panserskip, «Norge» og «Eidsvold» på havna. Disse var utstyrt med kanoner som kunne sprengt de tyske jagerne i filler, men før de rakk å ta opp kampen ble de torpedert. Begge panserskipene sank, med tap av 273 menneskeliv.
I de militære styrkene i byen var man svært usikre på hvordan man skulle møte angrepet. Den lokale kommandanten, oberst Konrad Sundlo, fikk i stand en halvtimes våpenhvile. I løpet av denne tiden konsoliderte tyskerne sine stillinger, og Sundlo kom til at det ikke var mulig å forsvare byen. Han fryktet også sivile tap[1]. Sundlos overgivelse ble av mange satt i sammenheng med hans medlemskap i Nasjonal Samling. Han ble tiltalt for dette under rettsoppgjøret. I lagmannsretten kom man til at det dreide seg om forsettlig landssvik, men i Høyesterett ble han frikjent på dette punktet. Vitnemål fra hans medoffiserer tyder på at Sundlos avgjørelse primært var basert på en militærfaglig vurdering, selv om han med sitt politiske ståsted var langt mer vennlig stilt overfor invasjonshæren enn de fleste av sine kolleger. (Sundlo ble imidlertid dømt for landssvik for sitt forhold til fienden under okkupasjonstiden.)
Det var ikke alle som aksepterte Sundlos avgjørelse. Major Sigurd Omdahl fikk samtidig med seg omkring 200 soldater og flyktet fra byen langs Ofotbanen.
Britisk motangrep
10. april seilte fem britiske jagere inn på havna. De senket to tyske jagere og forårsaket store skader på en tredje. De senket også syv andre skip, blant annet forsyningsskip. Selv mistet britene to jagere.
Det neste britiske angrepet kom den 13. april. De resterende tyske jagerne ble da enten senket eller tvunget til å renne på land for å redde mannskapene. Et av dem, «Georg Thiele», ble i mange år stående med baugen tretti meter tilværs ved Rombaksbotn i Ofotfjorden. Først i 2005 kollapset det og ble liggende som en vrakhaug. Det største tapet for tyskerne var forsyningsskipene. Den britiske flåten gjorde det svært vanskelig å komme fram med nye forsyninger, og soldatene måtte ustyres med norske uniformer og våpen fra Elvegårdsmoen. Det var på dette tidspunkt i overkant av 5000 tyske og østerrikske fjelljegere i byen. De besto av Eduard Dietls 2000 fjelljegere, rundt 2600 mann fra Kriegsmarine og rundt tusen fallskjermjegere.
14. april ble allierte styrker satt i land i Harstad. Både briter, polakker og franskmenn deltok i kampene. Den samlede allierte styrken som deltok i slaget besto av mellom 8000 og 10 000 nordmenn og 24 500 fra de andre landene. De eneste som var skikkelig utstyrt for krigføring i vinterfjellet var nordmennene og Dietls fjelljegere.
Kamper med norske styrker
På Bjørnfjell nær svenskegrensa møtte tyskerne en trøndersk bataljon som hadde unnsluppet den 9. april, og nedkjempet denne. I Gratangen kom det til trefninger to ganger. Først ble den tyske oppmarsjen fra Bjerkvik stanset av elever fra befalskolen, og noe senere ble en bataljon som hadde vært ute som nøytralitetsvakter nedkjempet.
Etter disse tilfeldige trefningene begynte en organisert norsk offensiv som skulle vare i førti dager. Alta bataljon, IR 15 og IR 16, under ledelse av general Carl Gustav Fleischer, klarte gjennom harde kamper å erobre fjellene i Læigastingmassivet og på Kuberg-platået. I månedsskiftet mai/juni sto det harde kamper ved 620-høgda og Holmvann, ikke langt fra svenskegrensen.
Alliert innsats
Mens nordmenn kjempet mot tyskerne nord for byen, kom en alliert offiensiv fra sør. En polsk eksil-bataljon ble satt inn, og denne klarte å presse tyskerne stadig lenger mot svenskegrensa.
Den 13. mai gikk den franske Fremmedlegionen inn i Bjerkvik, med støtte fra tungt britisk skipsartilleri. For bygda ble dette en katastrofe, da den nærmest ble jevna med jorda. Fjorten sivile omkom under kampene. Tyskerne i området ble samtidig presset av Alta Bataljon i nord, og måtte trekke seg tilbake til en forsvarlinje sør for Jernvannene ved Haugfjell og Rundfjell.
28. mai klarte en betaljon fra IR 15 sammen med fremmedlegionærer å trenge seg inn i Narvik fra Øyjord-halvøya. De hadde støtte både fra britisk skipsartilleri og en skvadron Hurricane-fly fra Royal Air Force. Selve byen var da ubesatt, og østerrikerne som hadde stillinger i fjellene måtte trekke seg lenger ut. Dette var det første tyske nederlaget under krigen.
Avslutningen
I den første uka i juni virket det klart at tyskerne snart måtte velge mellom å overgi seg eller rømme over til Sverige og la seg internere der. Uten mulighet til å få inn forsterkninger, ammunisjon og artilleri hadde de ingen mulighet til å ta tilbake byen. Men slaget om Narvik skulle bli avgjort på det europeiske kontinentet. Mens kampene raste brøt tyske styrker gjennom de franske linjene, og de allierte besluttet at de måtte trekke seg ut av Norge for å redde stumpene i Frankrike.
Den 8. juni kapitulerte de norske styrkene i området, og de tyske styrkene rykket igjen inn i Narvik. Byen var da nesten folketom. De aller fleste av de rundt 10 000 innbyggerne hadde evakuert, bare et par hundre var tilbake. 35 sivile ble drept og 30 såret. 165 bygninger ble totalt ødelagt, og mange flere fikk skader under artilleribeskytning og bombetokt.
To dager senere, den 10. juni, kapitulerte så resten av det norske forsvaret.
Galleri
Narvik under kamphandlingene.Foto: Lindbäck-Larsen, Odd: 6.Divisjon, 1946
Narvik havn 10. april 1940.Foto: Lindbäck-Larsen, Odd: 6.Divisjon, 1946
Panserskipet Norge, som ble senka under slaget.Foto: Anders Beer Wilse (1910).
Tyske deltakermedaljer fra slaget om Narvik. Utstilt på Forsvarsmuseet i Oslo.Foto: Chris Nyborg (2013).
Referanser
- ↑ Tamelander/Zetterling 2001, s. 83
Litteratur
- Bjørnsen, Bjørn: Det utrolige døgnet, Gyldendal, Oslo 1977.
- Tamelander, Michael og Zetterling, Niklas: Niende april – Nazi-Tysklands invasjon av Norge, Spartacus forlag, Oslo 2001
- Norsk krigsleksikon 1940–45. Utg. Cappelen. Oslo. 1995. Digital versjon på Nettbiblioteket
- «Slaget om Narvik» på Wikipedia på bokmål og riksmål