Sognekommune

Sognekommune var betegnelsen på underkommunale enheter som var hjemlet i Formannskapsloven av 1837. Loven slo fast (§ 1) at det skulle velges formenn og representanter særskilt for hvert sogn. Videre bestemte loven (§ 20) at i saker som alene angikk ett av sognene, var det bare formennene og representantene for dette sognet som skulle avgjøre sakene: «Naar en Sag udelukkende angaar et enkelt Sogn eller enkelte Sogne, skal kun de Formænd eller Repræsentanter, som dertil henhøre, deltage i Stemmegivningen derover…» Formannskapets ordinære ordfører ledet møtene i den underkommunale forsamlingen, men hadde ikke stemmerett. Fra og med Kommuneloven av 1921 ble forsamlingen betegnet som sognestyre.

Lesjaskog bank- og kommunehus ble bygd rundt 1930 som et samarbeidsprosjekt mellom Lesjaskog sognekommune og Lesjaskog sparebank.
Foto: Arnfinn Kjelland (2009)

Sognekommunens opprinnelige saksfelt: Kirkesakene

Loven konkretiserte ikke tydelig hvilke saker som skulle behandles bare av sognestyret, men til å begynne med var det først og fremst sognets kirkesaker sognestyret fikk ansvar for. Mer konkret dreide det seg om saker som angikk bygging eller vedlikehold av sognekirker som menigheten eide, eller saker knyttet til forhold som angikk kirkegården, vedlikehold av allmuens hus på prestegården eller forhold som angikk ansettelse av graver, organist eller belgtreder. Innenfor et og samme prestegjeld kunne det være et fullstendig skille mellom de ulike soknene når det gjaldt kirkesakene, og hvert sogn hadde sin kirkekasse.

Saksfeltet utvides på 1800-tallet

Kirkesakene var sognekommunens opprinnelige kjerneområde. Det var imidlertid en klar tendens i løpet av 1800-tallet til at stadig flere saksområder ble lagt til sognekommunen og sognestyrene. Sognestyrene begynte for eksempel på et tidlig tidspunkt å behandle veisakene, selv om lovhjemmelen for dette først kom på plass i veiloven av 1882. Videre var det slik at mange sogn hadde egen fattig- og skolekommisjon før 1837. De utgjorde dermed et eget fattigdistrikt (fattigkommune) eller skoledistrikt (skolekommune). Formannskapsloven åpnet for at denne ordningen kunne fortsette til kommunestyret vedtok noe annet. Det langsiktige resultatet var at også disse saksfeltene ble knyttet til sognekommunen. Det samme gjaldt kornmagasin, som gjerne var organisert og forvaltet sognevis. Til sammen bidro denne flyttingen av saksfelter til en markert forskyvning av makt og myndighet fra formannskap til sognestyret, og dermed fra kommunen til sognekommunen. Denne maktforskyvningen var en de viktigste underliggende årsakene til de mange kommunedelingene i Norge på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet. Samtidig ble de kommunale enhetene også utfordret av de såkalte spesialkommunene, det vil si ordninger som brannkommune og bygningskommune.

Sognekommunen på 1900-tallet

På tross av den kommunesprengende kraften som lå i sognekommunene, ble ordningen opprettholdt også etter at formannskapslovene ble avløst av de nye kommunelovene i 1921. Loven fastholdt forskjellen mellom herredskommune og sognekommune, og at saker som angikk bare ett sogn skulle avgjøres av sognestyret (§§ 1 og 3). Ordningen besto gjennom mellomkrigsårene og de første etterkrigsårene, men falt bort fra 1. juli 1951.

Litteratur og kilder

  • Hovland, Edgar: «Grotid og glanstid. 1837-1920» i Næss, Hans Eyvind, Edgar Hovland, Tore Grønlie, Harald Baldersheim og Rolf Danielsen: Folkestyre i by og bygd. Norske kommuner gjennom 150 år. Universitetsforlaget 1987.
  • Lov (av 14.01.1837) om Formandskaber paa Landet samt om Bestyrelsen af Districternes almindelige Commune-Anliggender, gjengitt etter Love, Anordninger, Kundgjørelser, aabne Breve, Resolutioner m.m., der vedkommer Norges Lovgivning og offentlige Bestyrelse, i tidsfølgende Orden og udtogsviis samlede og utgivne af Karelius August Arntzen, bind 8, Christiania 1939.
  • Mykland, Liv og Kjell Olav Masdalen: Administrasjonshistorie og arkivkunnskap. Kommunene, Universitetsforlaget 1987.