Sverre Sigurdsson
| Sverre Sigurdsson | |
|---|---|
| Personalia | |
| Tittel: | Konge av Norge |
| Regjeringstid: | 1177–1202 |
| Fødselsdato: | ca. 1151 |
| Fødested: | Kirkjubøur på Færøyene |
| Bortgang: | 9. mars 1202 |
| Dødssted: | Bjørgvin |
| Foreldre: | Ukjent |
| Ektefelle(r): | Margareta Eriksdatter |
| Barn: | Kristina Sverresdatter Sigurd Lavard Håkon |
Sverre Sigurdsson (født ca. 1151, død 9. mars 1202) var konge av Norge i perioden 1177–1202.
Sverre vokste opp på Kirkjubøur på Færøyene. Han må ha vært spesielt evnerik, for Roe, biskopen på Færøyene, satte ham i prestelære. Ifølge sagaen skal Sverre ha fått høre av sin mor at han var sønn av kong Sigurd Munn, men denne påstanden blir fullstendig avvist av dagens historikere. Som 'kongesønn' fikk Sverre imidlertid legitimitet til mer storstilt prosjekt enn en karriere innen kirken. Han tok kontakt med den ledende opprørsflokken i landet, Birkebeinerne, som stod uten høvding etter at Øystein Møyla hadde falt i slaget på Re. De tok Sverre til høvding, og han viste seg raskt som en taktisk dyktig hærfører.
I løpet av kort tid greide han å få seg selv hyllet som konge på Øyratinget, men det tok flere år før kongemakten var endelig sikret. I de første åra var Sverre og birkebeinerne konstant i bevegelse. Flokken ble regna som uromakere av allmuen, og det var få som trodde de hadde noe håp om seier.
Motstanderen var kong Magnus Erlingsson, og hans far, Erling Skakke. Magnus var dattersønn til Sigurd Jorsalfar, og ble støttet av kirken, som ønsket kontrollert arvefølge som bygde på ektefødsler. Da Magnus døde i slaget ved Fimreite, stod bispene Nikolas og Eirik fram som Sverres argeste motstandere. De reiser sin egen krigerflokk, baglerne, og greier å få paven til å lyse kong Sverre i bann i 1194.
Striden med baglerne varte til Sverre uventet døde på sotteseng i Bjørgvin i 1202.
En minnestein på stedet der Sverre først tok kongenavn finnes i Munkedal kommune i Bohuslen. Den ble avduket i 1929.
Hadde Sverre noen varig innvirkning på norsk historie?
Det kan hevdes at det militære talentet hans bidro til å få slutt på borgerkrigene. Han bygde opp Birkebeinerne fra en sammenraska krigerflokk til en effektiv elitestyrke som klarte å sikre makta for Sverres dynasti. Det kan med like stor rett hevdes att dette forlenga borgerkrigene med en mannsalder.
Sverre blir helst huska for å ha talt Roma midt i mot (1194). Konflikten med pavekirken er imidlertid rent personlig og fører ikke til noen varig konflikt mellom kirke og kongemakt. Sverre var ingen reformator.
Størst virkning hadde kanskje utslettinga av Erling Skakkes lendmannsparti. Etter nedkjempinga av de gamle stormannsættene hadde Norge ingen livskraftig adel. På den ene side åpna dette landet for senere dominans av av dansk og svensk adel. Samtidig bidro det kanskje til å skape den relativt egalitære norske kulturen.
Kong Sverre omtales i andre verset av Ja vi elsker.
Lenker
- Kong Sverres saga: Kong Sverres Saga
- Kong Sverres mynter: Kong sverres mynter
| Forgjenger: Magnus V Erlingsson |
Konge av Norge (med Magnus Erlingsson (1177-1184)) |
Etterfølger: Håkon III Sverresson |