Agnes Vold (1912–1994)

Agnes Vold (født 28. august 1912 i Aker, død 7. oktober 1994) var teolog og prest. Hun ble i 1950 første kvinne som ble vigsla til tjeneste i Den norske kirke, men i første omgang uten å få fulle rettigheter som prest. I 1963 ble hun som andre kvinne ordinert som prest i Den norske kirke.

Hun var datter av sykehusøkonom Harald Magnus Vold (1882–1942) og Mimmi Alvilde Eriksen (1889–1963). Agnes Vold vokste opp på Alnabru i Østre Aker. Hun ble boende i barndomshjemmet «Skogstua» i Tvetenveien mesteparten av livet.

Allerede som sjuåring var hun fast bestemt på å bli prest. Inspirasjonen til dette kom trolig fra onkelen Karl Vold (1875–1948), hennes fars bror. Han var professor i gammeltestamentlig teologi ved Menighetsfakultetet (MF). Verken han eller hennes far var for kvinnelige prester, men både faren og mora støtta henne allikevel hele veien.

I 1931 avla hun examen artium på Akers kommunale gymnasium. Deretter begynte hun å studere teologi ved MF. Hun ble cand.theol. i 1936, og var sjette kvinne som tok embetseksamen ved fakultetet. Studietida var ikke enkel. Selv om de ansatte hadde en god innstilling til de tre kvinnelige studentene som var der i denne perioden, ble de forsøkt frosset ut av de mannlige medstudentene. Da Vold begynte på praktikum var hun eneste kvinnelige student der, og hun ble nekta å delta i de liturgiske øvelsene og fikk ikke avlegge eksamen i faget. Dermed fikk hun ikke full praktikumseksamen, og var ikke kvalifisert til prestevigsel. Hun sammenlikna halvåret på praktikum med å være i helvete, «hvis det er kaldt i helvete», i en samtale med praktikumsrektor Johannes Smemo.

Da hun var ferdig med studiet fantes det ingen stilling i Den norske kirke for en kvinnelig teolog. Hun fikk i stedet jobb i Oslo Indremisjon som bymisjonær høsten 1937. De neste tolv årene delte hun ut mat, klær og brensel til trengende på Grünerløkka og Torshov.

I 1938 åpna Stortinget for kvinnelige prester. Problemet for Agnes Vold var dels at menighetene fikk mulighet til å reservere seg mot ansettelse av kvinner, og dels at hun ikke hadde fått fullført praktikum. Hun søkte om godkjenning både ved MF og ved Det praktisk-teologiske seminar ved Universitetet i Oslo, men fikk avslag begge steder. Hun fikk heller ikke støtte fra Oslo Indremisjon, som ikke ønska å opprette en stilling for en kvinnelig prest. Gjennom denne kampen mente hun hele tida at stillinger for kvinnelige prester måtte opprettes etter aksept fra menighetene, og ikke pådyttes dem. Hun identifiserte seg dermed ikke med kvinnesaksorganisasjonene som krevde like rettigheter uavhengig av om et flertall i menighetene var enige.

Først i 1949 fikk hun en ny stilling. Hun ble plassert som sjelesørger på Ullevål sykehus av Oslo Indremisjon, og i den forbindelse ble hun året etter som første kvinne vigsla til prestetjeneste. Det lå store begrensninger på dette; hun fikk ikke forrette ved jordpåkastelse, ektevigsel eller nattverd når hun holdt gudstjenester. Vigselen fant sted i Vestre Aker kirke nyttårsaften 1950, etter nesten to års prøvetid. Christian Grønvold-Hansen, som var hovedprest på Ullevål sykehus, foretok vigselen. Biskop Eivind Berggrav, som hadde gått inn for kvinner i vigsla tjeneste, var også tilstede, og han ga henne kallsbrevet. Han sa senere at han angra på at han ikke hadde ordinert henne straks hun kom i tjeneste. Fra konservativt hold førte vigslinga til reaksjoner. Motstanderne av kvinnelige prester følte at ei bakdør hadde blitt brukt ved at hun var knytta til sykehuset, og ikke til en vanlig menighet der menighetsrådet kunne sagt nei.

I 1958 var hun med på å starte Norsk Kvinnelig Teologforening, og på stiftelsesmøtet ble hun valgt til nestleder.

De andre prestene på Ullevål sykehus var ordinert, og de var ansatt av Oslo kommune, mens Vold var ansatt av Oslo Indremisjon. Dette var noe hun jobba for å endre på, men først i 1961 klarte hun å få godkjent praktikum gjennom en kongelig resolusjon. Dermed var hun kvalifisert for full prestetjeneste. I 1963 dukka det opp en ledig prestestilling på Radiumhospitalet, og hun fikk denne. Den 15. september 1963 ble hun ordinert av biskop Kristian Schjelderup i Hamar domkirke, to år etter at samme biskop ordinerte Ingrid Bjerkås.

Selv om ordinasjon og prestestilling var på plass var ikke problemene over for Agnes Vold. Biskop Schjelderup var vennlig innstilt, men han var biskop i Hamar. I Oslo bispedømme satt Johannes Smemo – han som var praktikumrektor da hun ble nekta å ta eksamen – til 1968, og deretter fulgte Fridtjov Søiland Birkeli. Begge var motstandere av kvinnelige prester, og de valgte å utestenge henne fra kollegialt samvær, og nekte å føre tilsyn med henne. Først i 1973 ble forholdene bedre da Kaare Støylen ble biskop av Oslo. Han behandla henne på lik linje med de mannlige prestene, og det gjorde også hans etterfølger fra 1977, Andreas Aarflot.

Agnes Vold gikk av med pensjon for aldersgrensa på 70 år i 1982. I årene som pensjonist var hun mye ensom, ikke minst fordi hele hennes arbeidsliv hadde vært knytta til tjenesten som sjelesørger. Personlige vennskap hadde det blitt få av.

Hun ble gravlagt på Østre Aker kirkegård.

Litteratur

• Høeg, Ida Marie: Agnes Vold i Norsk biografisk leksikon.
• Agnes Vold på begravdeioslo.no.
• Agnes Vold i Historisk befolkningsregister.