Antirasistisk Senter

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Antirasistisk Senter holder til i Storgata 25 i Oslo.
Foto: Chris Nyborg (2013).

Antirasistisk Senter ble etablert som en stiftelse i 1984 for å bekjempe rasisme og diskriminering. Det var Immigrantenkollektivet som sto bak etableringa, og Khalid Salimi ble senterets første leder. Immigrantenkollektivet hadde drevet antirasisistisk arbeid siden 1978, og hadde gitt ut bladet Immigranten siden 1979. Den direkte foranledningen for at de i 1984 valgte å omorganisere og utvide virksomheten fra å først og fremst være redaksjon for Immigranten var rasistisk motiverte trusler mot Sagene skole i forkant av 17. mai-feiringa dette året.

Historie

Det er naturlig å starte en gjennomgang av senterets historie med å si noe mer om Immigrantenkollektivet. I den første lederartikkelen i Immigranten sto det at de ikke bare ville jobbe med migrasjonsspørsmål, men også andre former for diskriminering og undertrykking av blant annet samer, kvinner og barn. De utvida virksomheten til radio i 1982, med Radio Immigranten. Denne var aktiv fram til 2008.

Kollektivet var primært en redaksjon, som gjennom tidsskriftet og radioen fikk ut informasjon, satte i gang debatter og kommenterte utviklinga i samfunnet. Samtidig fikk de jevnlig henvendelser fra andre som ville engasjere seg på forskjellige måter. Høsten 1983 begynte de å tenke på å opprette noe de sa omtalte som et «senter for antirasistiske aktiviteter». Så kom truslene i mai 1984, da Nasjonalt Folkeparti trua med å sprenge Sagene skole i lufta på grunn av det internasjonale preget ved feiringa av grunnlovsdagen. Skolen valgte å avlyse, fordi bombetrusselen virka svært reell. Medlemmene av kollektivet satte arbeidet med et senter i høygir, og landa på navnet Antirasistisk senter. Allerede i juni 1984 arrangerte de antirasistisk uke i Oslo. Siden har de stått bak en rekke arrangementer og kampanjer. Blant annet kan kampanjen Tea Time nevnes - konseptet var at muslimer inviterte naboen på te for å bli bedre kjent, og dermed fjerne fordommer. I løpet av kampanjen, som varte fra mars 2011 til juni 2013, ble det registrert mer enn 3500 slike teselskap, og trolig var det også mange som bare gjorde dette uten å melde det inn. I tillegg var det flere store, offentlige teselskap over hele landet.

Tidsskriftet Immigranten skifta i 1985 navn til SOS-Magasinet. Året etter ble dette så endra til SAMORA, som fortsatt blir utgitt. Skrivemåten med store bokstaver antyder at det er en forkortelse, og selv om navnet har flere dimensjoner er forkortelsen for «SAmmen MOt RAsisme» en del av forklaringa.

Antirasistisk Senter og SOS Rasisme

En spesiell side ved senterets historie er forholdet til SOS Rasisme. I 1985 sto Antirasistisk Senter bak etableringa av SOS Rasisme i Norge. Ideen kom fra en fransk organisasjon med samme navn, som var grunnlagt året før. SOS Rasisme skulle være en partipolitisk uavhengig, ikkevoldelig organisasjon som førte kampen på lokalt plan gjennom lokallag støtte av landsorganisasjonen og Antirasistisk Senter. Den vokste raskt, og hadde per 1988 hele 64 lokallag.

På slutten av 1980-åra og inn i 1990-åra ble det en tilspisning av situasjonen. Mens de nynazistiske organisasjonene var små og til dels hadde falt sammen på grunn av indre konflikter og andre utfordringer, ble Folkebevegelsen mot innvandring og enkelte andre organisasjoner større. Dette ga også nytt mot til nynazister, som i stadig større grad begynte å vise seg i gatene. Blant antirasister var det en tydelig konflikt mellom de som mente at FMI og andre møtte møtes ved voldelige midler, og SOS Rasisme som hadde en ikkevoldelig grunninnstilling. Ut over en del oppheta diskusjoner fungerte dette en tid greit; også de som ville møte rasister og nynazister med vold var inneforstått med at når man skulle forsøke å bekjempe hverdagsrasismen i ei lite bygd, var det lite hensiktsmessig å banke opp noen foran samvirkelaget. Striden sto først og fremst om hvordan man skulle forholde rasistiske folkemøter og FMIs landsmøter - massemobilisering eller slåsskamp - uten at noen avviste at holdningskampanjer også var viktig for å demme opp for rekruttering til disse organisasjonene.

Det såkalte Fevik-slaget i 1991, da det ble sammenstøt mellom FMI-medlemmer og antirasister, ble stående som et vendepunkt. Flere av deltakerne var tilknytta SOS Rasisme, og debatten om virkemidler i organisasjonen ble tilspissa. På det neste landsmøtet ble sentrale deler av det formelle båndet til Antirasistisk Senter brutt, da senteret hadde ikke lenger fikk ha en fast representant i organisasjonens landsstyre eller delegater til landsmøtet. I 1993 ble så det som var igjen av bånd mellom senter og organisasjon brutt etter det som av Antirasistisk Senter og flere medlemmer av landsstyret ble oppfatta som et kupp.

Organisasjon

Antirasistisk Senters ledelse har, ved siden av drift av senteret, som hovedoppgaver å utarbeide og spre informasjonsmateriell, delta i holdningsskapende arbeid og offentlig debatt, dokumentere rasisme og diskriminering og å opprettholde et kontaktnettverk i inn- og utland. Ledelsen omtales også som fagpolitisk avdeling.

I tillegg til ledelsen er det tre underavdelinger:

  • Agenda X er et ressurssenter for flerkulturell ungdom, som blant annet arrangerer sommerleire, skrivekurs, har et lydstudio og driver andre tiltak retta mot ungdom.
  • Jobb X driver jobbsøkerkurs direkte retta mot flerkulturell ungdom, som et supplement til jobbsøkerkurs organisert gjennom NAV.
  • Rådgivningskontoret veileder enkeltpersoner som har vært utsatt for diskriminering, for eksempel i arbeidslivet eller på boligmarkedet, og trenger hjelp med å finne ut hvordan de skal gå fram.

Tilholdssteder

Senteret holdt i mange år til på hemmelig adresse. Dette var helt klart nødvendig; ved flere tilfeller hadde feil personer fått tak i adressa, og det ble blant annet utført brannstiftelse der. De hadde i denne perioden tilhold i Christian Krohgs gate. Fram til 1993 var SOS Rasismes hovedkontor samlokalisert med senteret.

I løpet av 1990-åra flytta det til Storgata 25, og begynte å arbeide fra en offentlig kjent adresse.

Ledere

Litteratur og kilder