Aud Schønemann

Fra lokalhistoriewiki.no DEV
Hopp til navigering Hopp til søk
Aud Schønemann og hennes ektemann gjennom mer enn et halvt århundre, Jan Pande-Rolfsen.
Foto: Rigmor Dahl Delphin (1970).
Aud Schønemann er gravlagt på Vestre gravlund sammen med ektemannen Jan Pande-Rolfsen.
Foto: Stig Rune Pedersen (2012).

Aud Schønemann (født 13. november 1922 i Østre Aker, død 30. oktober 2006 i Oslo) var en av våre mest kjente og kjære skuespillere gjennom mer enn femti år. Hun var ledende blant kvinnelige komikere, og huskes nok aller best for rollene som «Moder'n» i Fleksnes, som «Valborg» i filmene om Olsenbanden og som «Margit» i Fredrikssons fabrikk. Hennes karriere omfatta også alvorlige roller, og hun var like populær på scenen som på kinolerretet og fjernsynsskjermen.

Slekt og familie

Hun var datter av skuespiller August Schønemann (1891–1925) og danser Dagmar Kristensen.

Den 7. august 1948 ble hun gift i Oslo med skuespiller og kringkastingsmann Jan Pande-Rolfsen (1922–2002). Han var sønn av kontorsjef Henrik Pande-Rolfsen og Katharina Devold.

Liv og virke

Foreldrene hennes hadde en kort romanse i 1922, som resulterte i at Dagmar Kristensen ble gravid. Foreldrene gifta seg ikke, og faren døde da Aud Schønemann var bare to år gammel. Da hun var ni år gammel gifta mora seg med fotograf Ola Johansen, som døde bare tre år etter. Den lille familien flytta til Grønlandsleiret, hvor Aud Schønemann hadde sin videre oppvekst.

Teaterkarrieren begynte tidllig. Allerede som treåring fikk hun danseopplæring hos Gudrun Klasen i Turnhallen. I 1927 spilte hun harepus i Snehvit under Nationaltheatrets juleforestilling, der Klasen hadde ansvaret for barna. Fram til hun var tretten år gammel hadde hun hvert år småroller som blomst, snøfnugg eller engel i juleforestillingene - ofte var det Reisen til julestjernen som ble satt opp.

I 1942 tok hun skrittet over i voksenteatret. Hun hadde privattimer i skuespill og sang, og fikk innpass på Centralteatret som sufflør og rekvisitør. Det førte til at hun fikk noen statistroller. Hennes egentlige debut, hennes første rolle med replikker, kom i lystspillet Tony tegner en hest i 1945. Det var ikke mye hun sa, men kritikerne så at hun hadde et komisk talent. Det ble flere småroller, inntil hun fra 1947 til 1949 var ved Rogaland Teater og fikk større muligheter for å utfolde seg. Hun spilte «Alvilde» i Når den ny vin blomstrer, huskorset i Brødrene Østermanns huskors og «Lizzie» i Den anstendige skjøgen.

Da hun i 1948 ble gift med Jan Pande-Rolfsen var det starten på et lykkelig samliv som skulle vare til hans bortgang i 2002.

I 1949 kom Schønemann til Chat Noir. Hun kommenterte senere at alle skulle være pene, og mens de andre jentene på hennes alder spilte yndige piker, ble hun iført serveringsforkle og skaut og fikk ei skurefille i hånda. Aud Schønemann var liten av vekst og ingen blendende skjønnhet, men når hun kom på scenen var det liten tvil om hvem som hadde det store talentet for komedie. Gjennom en enkel sketsj fra 1950, «En halv pils», fikk hun et gjennombrudd. Der nekta hun å servere Arvid Nilssen øl hvis han ikke hadde billett og ikke spiste. Denne sketsjen ble senere spilt inn på nytt for fjernsyn med Arve Opsahl som den uheldige kafégjesten. Til tross for at hun ble stadig mer populær ble Schønemann oppsagt ved Chat Noir i 1953. Det ble noen år som frilanser, inntil hun i 1959 fikk jobb på Det Norske Teatret. Her fikk hun større biroller, og kunne vise at hun også fungerte som karakterskuespiller. På samme tid hadde hun en rolle i fjernsyns- og radioprogrammene Flåklypa Tidende, basert på Kjell Aukrusts bøker. Hun spilte der enkefru Engenschøn-Gnad - hun som sier n i stedet for l, fordi den sida i «neseboken» hennes «magnet». Hun fikk også sine første biroller på film i Kranes konditori og Elskere.

I 1966 ble hun for alvor kjent da hun var Rolf Kirkvaags vertinne i serien Ad Lib. Det var også i dette året at samarbeidet med Arve Opsahl begynte i filmen Hurra for Andersens. I 1968 inviterte Toralv Maurstad henne til Oslo Nye Teater. Der kom gjennombruddet på scenen for fullt - med skureklut i hånda. Schønemann spilte da i kriminallystspillet Skulle det dukke opp flere lik er det bare å ringe. Mer enn 90 000 så forestillinga, og da den kom som film - også den med Schønemann - var det fortsatt fulle hus. For mange er det Aud Schønemanns innsats som er høydepunktet i stykket. Det var også i dette året at hun spilte Valborg Jensen for første gang, i Olsenbanden - Operasjon Egon. Dette var den første av de fjorten Olsenbanden-filmene, og hun var med i og satte sitt preg på dem alle. Mellom 1938 og 1999 ble det omkring femti filmroller på henne, hvilket betyr at hun er vår mest produktive kvinnelige filmskuespiuller, og også en av de med lengst karriere innen film.

På Oslo Nye Teater spilte hun ofte sammen med Arve Opsahl og Leif Juster, og hun var helt sentral i ensemblet. Her fikk hun også noen alvorlige roller, blant annet som «Ruth» i Kollisjonen av Sverre Udnæs (1978). Hun spilte også mot Wenche Foss i Arsenikk og gamle kniplinger. Hennes siste film med Himmelen kan vente, en fjernsynsfilm som avslutta Fleksnes-serien i 2001.

I 1992 mottok hun Leif Justers revypris, i 1996 ble hun æresmedlem av Norsk Skuespillerforbund og i 1997 fikk hun en Æres-Amanda. Hun ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 1993, og hun fikk St. Hallvard-medaljen av Oslo kommune i 2002.

I 2003, året etter at hun ble enke, fikk Schønemann et hjerneslag. Som følge av dette flytta hun inn på sykehjem, der hun bodde inntil sin død i 2006. Hun ble gravlagt på Vestre gravlund i Oslo sammen med sin ektemann.

I 2010 ble en statue av Aud Schønemann, lagd av Nina Sundbye, avduka foran Oslo Nye Teater.

Litteratur og kilder