Averøya kobberverk

Inngangen til den eldste gruva, som ligger langt nede i lia.

Foto: Chris Nyborg (2013)

Bygningsrester ved en av de øvre gruvene.

Foto: Chris Nyborg (2013)

Averøya kobberverk (oppr. Averøen Kobberwærk) med tilhørende gruver i Dyrsetlia på Averøya ble drevet i perioder på 1800-tallet. Malmforekomstene ble først funnet omkring år 1800. I 1806 ble det gitt konsesjon for drift til Mikkel Grendahl og interessenter. Den siste perioden med aktivitet i gruvene var i 1916–1917.

Den første perioden med drift varte fra 1806 til 1813. Det ble åpna flere gruver i Dyrsetlia, der det var betydelige forkomster av kobberkis. Man åpna også gruver i Stokkdalen og Vassdalen, men disse ga ikke like godt resultat. De første gruvene var ikke spesielt dype, ettersom man fant kobberkis på overflaten og et stykke inn i fjellet. Malmen ble i første omgang kjørt på sleder fra Flatset og deretter frakta med skip til Løkken Verk i Meldal. I det svært ulendte terrenget var det et slit å få fram sleder med opptil et tonn malm. Hans Grøn Bull forteller i Noget om Qvernæss og Grib paa Nordmøer (1817) at foretaket ikke gikk i balanse, og derfor ga opp driften.

Etter at den første prøveperioden ble avslutta i 1813 var det ingen aktivitet fram til 1830. Da kom det inn engelsk kapital, og Averøya kobberverk ble etablert med eget smelteverk på Kalvøya, som var i drift til omkring 1848. Smelteverksbygningen er delvis bevart som driftsbygning på Steinsvika. Det ble gjort store investeringer, anslagsvis omkring 86 000 spesiedaler. Man begynte i denne perioden å trenge dypere inn i fjellet, med gruveganger som strakte seg opptil 200 meter inn. Driften ble opprettholdt til omkring 1850. Da den ble nedlagt hadde man ikke tjent inn noe av investeringene.

I 1870-åra ble det gjort et forsøk på å starte opp igjen, denne gangen med trøndere i spissen. Det ble gjort to forsøk, hvert av dem i to-tre år, men det lyktes ikke å få fortjeneste.

I 1900 starta verket opp igjen, leda av konsul Nils Persson (1836–1916) fra Helsingborg. Konsulen var forøvrig også involvert i annen gruvedrift, blant annet som største parthaver i Sulitjelma gruver. Grunneierne hadde krevd en avklaring, og Persson fikk kjøpt selskapet for 10 kroner per aksje. 14-15 mann ble ansatt, og det ble åpna en ny gruvegang under en av de gamle. Arbeiderne jobba titimers dager for tre kroner dagen i gruvene, og 2,50 for de som brakte ut malmen. De bodde i losjihus på et sted kalt Gamlesmien. Mange av arbeiderne kom fra andre deler av landet. Drifta fortsatte til 1908, uten noen skikkelige resultater. En bestyrerbolig fra denne perioden er bevart på Trøvollen.

Den siste perioden med drift, i 1916 og 1917, endte med at malmen som var tatt ut ble dumpa rett ved gruvene. Årsaken til dette var at selskapet gikk konkurs, blant annet fordi de på grunn av verdenskrigen ikke fikk selge malmen. Også denne gang var det Person som sto bak, og han hadde skaffet kontrakt på salg til Tyskland, noe britene satte en stopper for. Person skal ha brukt så mye som 150 000 kroner på gruvene, uten å få igjen noe av dette. Denne gang var det ugjenkallelig slutt for kobberverket og gruvene.

Gruvene er åpne for publikum på egen risiko, med adkomst via en merka tursti i bratt og ulendt terreng. Denne stien leder også opp til Meekknoken (Knøken), som på 751 moh. er Averøyas høyeste punkt. En lokal gårdbruker har bygd ei steinhytte på et sted hvor det tidligere sto en bygning knytte til verket. Denne er åpen for turister som trenger ly hvis været blir dårlig.

Galleri

En av de øvre gruvene, åpna mellom 1830 og 1850.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Slagghaug utafor en av gruvene.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Steinbua som en lokal gårdbruker har reist i gruveområdet.
Foto: Chris Nyborg (2013)
Den gamle gruveveien utgjør en stor del av turstien opp til gruvene.
Foto: Chris Nyborg (2013)