Bastøy

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «Bastøya»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Bastøy sett fra Horten. Bygningene på bildet brukes nå av Bastøy fengsel.
Foto: Erlend Bjørtvedt (2011).

Bastøy er ei øy i Oslofjorden. Den er en del av Horten kommune, og ligger øst for Borre kirke, mellom tettstedene Horten og Åsgårdstrand. Øya forbindes særlig med Bastøy fengsel og det tidligere Bastøy skolehjem.

Navn

Øya ble i middelalderen kalt Væderøy, et navn som knyttes til at det kan være kraftig vind på den nokså flate øya. Navnet Bastøy er trolig av nyere dato, og knyttes til produksjon av bast fra den indre delen av granbark. Basten ble brukt til å lage tauverk. Det ble tidligere betalt skyld for utvinning av bast på øya, så det er rimelig at den kan ha fått navnet fra denne virksomheten.

Geografi

Bastøy fyr ligger på nordsiden av øya, med kort vei til offentlig badestrand og fantastisk utsikt mot Horten, Moss og innover Oslofjorden
Foto: Svend Aage Madsen (2002).
Bastøybukta ligger på nordsiden av Bastøya. Flott langgrunn sandbukt som er veldig populær blant båtfolket i Horten. Det vanlige er å legge seg på svai litt ute i bukta og vasse i land, eller bare kose seg i båten. Mesteparten av Bastøya er avstengt og brukt som fengsel. Bastøybukta og Bastøykalven er åpen for fri ferdsel.
Foto: Svend Aage Madsen (2002).

Øya er omkring tre kilometer lang fra nord til sør og rundt 1,6 km bred fra øst til vest på det bredeste. Det er rundt 1200 dekar skog, 300 mål dyrka mark og et forsøksområde for granplanting på rundt 200 mål. Det er også flere strandområder. Arealet er totalt på omkring 2,25 kvadratkilometer. I nordenden stikker Bastøykalven ut som ei halvøy. Tidligere må den ha vært en holme, men landstigninga har ført til at man nå kan gå over til Kalven.

Det er mye kalkstein i grunnen, og ved sørspissen har sjøen gravd ut flere huler i berget. Sjøbunnen utafor øya er vanskelig, med unntak av nordbukta der det er gode ankringsforhold. Det finnes tydelige spor etter siste istid på øya, og særlig kjent er Bastøtkongen, en klippe av hardt fjell på vestsida som ble stående mens de mykere bergartene ble erodert bort. Det er funnet mye flint på stranda; flint finnes ikke naturlig i området; den har kommet fra Danmark.

Flora og fauna

I tidlig nytid var Bastøy i ferd med å avskoga. Mye av jorda var dyrka opp, og da man begynte storstilt hogst for å forsyne Vallø saltverk med brensel ble en så stor andel av skogen fjerna at det vind og vær begynte å ta med seg jorda. Særlig på østsida av øya finner man områder med åpen steingrunn, der bare noen enkelttrær har fått tak. Dagens skogbruk på øya drives slik at man unngår erosjonsproblemer, blant annet ved at man lar de tette kratene av slåpetorn, einer, berberis og flere rosearter stå slik at de holder på jordsmonnet. Bastøy har en av de største forekomstene av snylteveksten misteltein i Norge. Mye av øya har vært kultivert, men etter at gårdsdrifta ble konsentrert rundt dagens fengselsområde har naturen tatt tilbake landskapet, og sporene etter bosetning er stadig mindre tydelige.

Det er flere blomster og urter som trives på Bastøy, men som ellers er sjeldne i Norge. Vårsalat og nikkende kubjelle har sin nordgrense på øya. Det vokser strandkål vilt, og denne har trolig kommet med ballastjord som har blitt dumpa på øya.

I Buvika, på vestsida av øya, er det et område med svartorsumpskog. Dette er definert som et fuglereservat, med forbud mot opphold i hekketida.

Historie

Første gang vi får sikre opplysninger om Bastøy er i Biskop Eysteins jordebok fra 1390-åra. Den kalles da Væderøy, og var gitt som testamentarisk gave fra biskop Sigfrid Hennekinson til Oslo bispestol. Verdien var fem markebol. Til sammenlikning var en vanlig fullgård i området verdt omkring 1 1/4 markebol, så øya hadde betydelig verdi. Bastøy er plassert under Borre sokn. Kirkegodset ble etter reformasjonen overtatt av kronen, og i 1572 er det dokumentert en handel med krongods på øya. Det ser ut til at den da har blitt kjent som Bastøy. Jordbruket hadde hatt tilbakegang etter svartedauden, og det ser ut til at bastproduksjonen, som må ha vært viktig i et område hvor sjøfarten er en sentral næringsvei, har slått rot mot slutten av middelalderen.

Vi vet lite om hva det faktisk var av aktivitet på øya i middelalderen, bortsett fra at verdien var så høy at det må ha vært gårdsdrift der på 1300-tallet. Det som det også er rimelig å anta er at det har vært en vete der. Øya ligger slik til at man har sikt over, oppover og nedover fjorden, og det var dermed svært godt egna som varslingssted for Borreområdet. Vestsida gir også god le for vind og vær, så nødhavn og kanskje en form for verft har det trolig også vært der.

Ved den nevnte handelen i 1572 fikk en Christoffer Bøsseskytte øya «kvitt og fri», mot å tjene som arkelimesterAkershus slott og som lensmann i Borre. Den første vi kjenner som tok øyas navn som sitt eget var Hans Bastø, som nevnes som eier i 1592. Hannibal Sehested står som eier omkring 1650. I 1696 var justisråd Rosenkrantz eier, og han solgte det året til Samuel Sørensen fra Tønsberg. I 1716 ble så staten eier igjen, og i 1744 ble øya overdratt til Vallø saltverk. De drev som nevnt over storstilt hogst for å skaffe ved til saltkoking.

I 1836 ble øya fordelt mellom seks oppsittere, og i 1850 ble Olav Sørby fra Horten eier av hele øya. Han solgte noen år senere til kjøpmann C.B. Dobloug fra Christiania. Neste eier var Gerhard G. Berg, som i 1853 solgte til oppsitterne. I 1898 kjøpte så staten tilbake øya enda en gang. De enkelte brukene, med deres eiere og brukere, er det mest praktisk å omtale i egne artikler. Brukene som fantes i 1898 var:

Bastøy fyr, som forøvrig er gnr. 16/1, ble oppretta i 1840. Det er fortsatt i drift, men ble automatisert og avbemanna i 1986. Det er Bastøy fengsel som nå forvalter bygningene.

Syv bygninger av bygningsmassen tilhørende fengselet, og som tidligere var en del av skolehjemmet ble fredet 18. november 2014. Ytterligere ti bygninger, tun- og parkområdet, samt veisystem og kaianlegg rundt på anlegget er vernet i verneklasse 2. I tillegg til vernet av kulturminnene er Bastøy omfattet av landskapsvern etter naturmangfoldsloven.

Skolehjemmet

Bygningene mens det var skolehjem
Fra sovesalen. Hver sovesal skulle ha plass til 30 gutter.

Utdypende artikkel: Bastøy skolehjem

Årsaken til at staten kjøpte Bastøy var at man hadde planer om å bruke den til skolehjem. I 1896 kom lov om forsømte barn, der staten ble forplikta til å opprette institusjoner for «vanartede barn». Arkitekt Christian Fürst satte i gang, og i 1900 var skolehjemmet klart for innflytting. Den 11. oktober 1900 kom den første eleven. I 1903 og 1905 kom det to internatbygninger til på plass. Det var kapasitet til 30 gutter i hvert internat, og budsjettet lå gjerne på 90 elever – men normalt var det omkring 100, og til tider kunne det komme helt opp i 150.

Skolehjemmets historie er et mørkt kapittel, som fortjener å belyses nærmere i en egen artikkel. Det er en historie om mishandling og misbruk, med forhold som var særdeles kritikkverdige. På overflaten var det nærmest en yrkesskole, men i praksis var det en oppbevaringsanstalt for samfunnets tapere. Mange av guttene ble plassert der fordi de hadde rota seg bort i småkriminalitet, men det var også mange som havna på Bastøy eller andre skolehjem fordi de var av romanislekt – ofte ble romanibarn tatt vekk for foreldrene for å presse dem til å bli bofaste – eller rett og slett fordi de var foreldreløse og sto uten noen som kunne ta seg av dem.

I 1951 kom lov om spesialskoler, og Bastøy ble da definert som en spesialskole. Navnet Bastøy var, i likhet med Toftes Gave, sterkt belasta. Det var noe foreldre brukte til å skremme barna med, og dersom det ble kjent at noen var «Bastøygutt» hadde de et stempel de aldri kunne bli kvitt. Man endre derfor navn til Foldin offentlige skole. Foldin er et eldre navn på Oslofjorden.

Skolehjemmet fortsatte, etter hvert som «spesialskole» og «verneskole» helt til 1. oktober 1970.

Vernehjemmet

Utdypende artikkel: Bastøy vernehjem

Da skolehjemmet ble nedlagt satt staten med en betydelig bygningsmasse å øya, og det var naturlig å opprette en annen institusjon der. Den 28. desember 1970 ble Bastøy vernehjem oppretta. Det skulle ta imot opptil 70 personer med rusproblemer. Det var egentlig en midlertidig ordning for å fylle behovet for vernehjem. Dette sammenfaller nemlig i tid med at arbeidshusene, som Opstad tvangsarbeidsanstalt, ble omgjort til regulære fengsler. Dermed hadde man ikke noe sted å gjøre at de som ble tatt for løsgjengeri. Vernehjemmene skulle være et mer humant tilbud til disse. Det ble ikke gitt behandling for alkoholproblemene, men gjennom arbeid og frisk luft på et alkoholfritt område skulle man egentlig gjøre det samme som arbeidshusene. Noen stor effekt hadde det nok ikke; en betydelig del av klientellet var eldre og uføre som knapt kunne nyttiggjøre seg det som fantes av arbeidstilbud.

Alkoholfritt var det heller ikke. Sikkerhetsnivået var lavt, og det var enkelt å få frakta over sterk drikke. I 1979 fant man også en liten hasjplantasje på øya; den nye typen rusmiddelbrukere hadde meldt sin ankomst. Det ble meldt om skikkelige fester på øya, og det var en rekke presseoppslag om uheldige forhold.

Det kom stadig tegn på at departementet tenkte på å legge ned hjemmet. Til tross for at tilbudet ikke var ideelt var det det eneste mange av beboerne hadde, og både ansatte og klienter kjempa for å beholde hjemmet. Det endte allikevel med nedleggelsesvedtak i 1982, og nedleggelse i 1983. Dette markerte slutten på de statlige vernehjemmene, og ansvaret ble overført til kommuner og fylker.

Fengselet

Administrasjonsbygget. Bygningen er idag administrasjonbygg og matsal for fengselet.

Utdypende artikkel: Bastøy fengsel

Igjen satt staten med bygningsmassen på Bastøy, uten å vite sikkert hva den kunne brukes til. Justisminister Mona Røkke kunne i oktober 1982 melde at man ville anlegge et fengsel der. Det skulle være en avlastningsanstalt for Oslo kretsfengsel, der man sleit med å finne plass til fangene.

Den 13. juni 1984 kom den første fangen til Bastøy. Anstalten hadde status som midlertidig kretsfengsel, og var underlagt Oslo kretsfengsel. Den hadde plass til 120 soningsdømte; senere ble dette redusert til 105. I 1988 ble Bastøy et landsfengsel, med selvstendig ledelse og mulighet for å ta imot fanger fra hele landet.

Det er bygd en rekke mindre hus på øya, noen av dem i vernehjemstida og andre etter at fengselet åpna. Som hovedregel bor fangene den første tida på et av de gamle internatene. Når de har akklimatisert seg får de så anledning til å flytte ut på et av de mindre husene, der det bor fra fire til åtte personer – det er også et par hus med to beboere og «Onkel Toms hytte» med bare én. Bastøy fengsel har fått internasjonal oppmerksomhet, som et av verdens mest åpne fengsler.

Litteratur og kilder

Koordinater: 59.3799624° N 10.5288456° Ø