Biskopsbodene på Hardangervidda

Fra lokalhistoriewiki.no
Hopp til navigering Hopp til søk
Ruin av Lakaset
Foto: Per Bremnes
Varder mellom Eidfjord og Hol. Kilde: Per Bremnes. Kart: Hallingdølen/Jarle Stanes
Ferdselsveier og støler i Ustedalen
Foto: Per Bremnes

Biskopsbodene på Hardangervidda ble brukt som overnattings- og hvilested av stavangerbiskopene på deres visitasferder til Hallingdal og Valdres. Disse dalførene lå til Stavanger bispedømme i perioden 1126 – 1631. Den mest kjente av disse bodene, er den som i eldre tider ble omtalt som Hallningboe, men som i dag blir omtalt som Halnelægeret.

Jonas Ramus og Biskopsboden

I mellem Hardanger og Hallingdal er og Vej over Fieldet, hvilken Vej Baglerne droge, som komme fra Oplandet ned i Hardanger i Kong Inge Baardssøns Tiid. Samme Vej have og Bisperne i fordum draget i Visitats, den Tid Hallingdal laae til Stavanger Stift, og skal der være 14 Miile over Fieldet, og ingen Gaard paa Vejen, men nogle smaa Boder som Folk kand blive udi Natten, kallede Biscops-Boder.
– Jonas Ramus, 1735

Jonas Ramus (1649 – 1718) var prest og historiker. Sin prestegjerning hadde han på Norderhov på Ringerike, der han ble magister i 1698. Som historiker er Jonas Ramus også kjent for sin Norges beskrivelse som først ble utgitt i 1735. Interessant er det at han omtaler Biskopsboden i flertall. Som vi senere skal se har han grunnlag for sin påstand.

Biskopsboden, og dens beliggenhet på Hardangervidda, har vært mye omtalt. Den første som omtalte den var Peder Clausson Friis (1545 – 1614) i 1613 i sin Norges beskrivelse (utgitt først i 1632). Peder Clausson Friis var sogneprest til Audnedal, og var nevnt i 1608 som erkediakon og nærmeste medarbeider til biskop Laurids Scavenius (1562 – 1626). Særlig kjent han for sitt arbeid med den historisk-geografiske beskrivelse av Stavanger bispedømme

Da Peder Claussøn Friis døde i 1614, ble alle hans topografiske arbeider, som skisser og notater, overlatt til biskop Laurids Scavenius, men skisser og notater ble liggende hos biskopen til hans død i 1626. Det ble derfor hans etterfølger biskop Thomas Wegner (1588 – 1654) som overtok materialet. Thomas Wegner overlot skissene og notatene til kansleren Christian Friis (1581-1639), som igjen viderebefordret dem til Ole Worm (1588-1654), slik at de kunne bli trykket[1].

Jonas Ramus sin påstand om biskopsbodene ble imøtegått i 1744 av sorenskriver Christian Michelssøn Palludan (1696 – 1773). Han skriver at bodene som Jonas Ramus melder om finnes ikke. At Palludan er uenig med Ramus, og dermed også med Peder Clausson Friis, får så være. Avstanden over Hardangervidda er så stor at det var nødvendig med overnatting underveis. Været kunne også være av en slik art at det var nødvendig å trekke i hus. Som en konsekvens av dette måtte det nødvendigvis opprettes boder som et bispefølge – og andre reisende - kunne bruke om nødvendig.

Melchior Ramus og hans kart

Som nevnt: Jonas Ramus hadde grunnlag for sin påstand om at det var flere Biskopsboder på Hardangervidda. Dette hadde han trolig fra sin storebror Melchior Ramus (1646 – 1693).

Melchior Ramus var teolog og kjent for å være en av kartografiens grunnleggere i Norge. Han skal angivelig ha laget et kart over Bergen stift i 1690, men døde før kartet ble utgitt. Først på slutten av 1770 årene ble kartet utgitt av kartografen Christopher Blix Hammer (1720 – 1804), som dedikerte kartet[2] til Melchior Ramus. Kartet viser at det var 3 biskopsboder på Hardangervidda som var beliggende ved en «Weij til Hallingdal». 2 av bodene er lagt til Hardanger, og 1 av bodene er lagt til Hallingdal.

Hvordan Cristopher Blix Hammer fikk tilgang på Melchior Ramus sine notater og skisser vites ikke. Trolig kom de i offentlig eie ved Melchior Ramus sin død. Hammer som var sjef for landmålingsvesenet, fikk dermed tilgang til materiellet. Hammer utarbeidet på slutten av 1770 årene kart over Kristiansand[3], Bergen[4] og Trondheim[5] stift: siden kjent som Hammers kart. Stiftskartene hans over Kristiansand og Bergen, viser at det var to varder i Hardanger: «Warde» og «Biscops-Warde». Førstnevnte er av meg gitt navnet «Hammers varde»[6].

Melchior Ramus sin sønn Joachim Fredrik Ramus (1685 – 1769) laget også et kart[7]. Kartet ble angivelig laget på oppdrag av hans onkel Jonas Ramus til bruk i hans Norriges beskrivelse. Joachim Fredrik flyttet i 1698 til sin onkel i Hallingdal.

Halne som biskopens overnattingsplass

At det var flere biskopsboder på Hardangervidda bekreftes i noen grad av teksten i et kapitel om det norske samfunn i det 1600 århundre: «Fra Øifjord gik Stavangerbiskopenes vei over den store Hardangervidde, hvor det var oppbygget nogle biskopsboder»[8].

Også historikeren og geografen Yngvar Nielsen skriver om biskopsbodene på Hardangervidda i en artikkel om det norske veivesens historie før 1814: «Aldeles av samme sort (som på Filefjell) må de såkalte biskopsboder på Hardangervidda have været, hvori biskopen af Stavanger overnattede på sine visitasrejser til Hallingdal og Valdres»[9].

Kartografen Johannes Jansonnius (1588 – 1664) har avmerket en bod ved Halnefjorden på sitt kart[10]. Dette er kartet som av mange feilaktig blir kalt for Scaveniuskartet. Jansonnius kaller boden Hallningboe; altså boden til hallingene. Hallningbod eller Hallingbod må trolig også være bodens opprinnelige navn. Tolkningen av navnet Halne(vatnet) blir en annen tolkning. Hallingboe – eller Hallningboe - finnes også på et kart av Henrich Falck[11]. På dette kart finnes også Hallingfjell. Kartet ble kopiert i detalj av Johan Christopher de Richeliu i 1756.

At området ved Halnefjorden trolig var hallingens fjell, og dermed kan ha gitt navn til både fjellet og boden, skyldes at hallingene trolig var de første som trengte inn på dette området av Hardangervidda. Det er de topografiske forhold som taler mest for dette. Veivalget på vestsiden var uten tvil det vanskeligste. Det er få steder en kan gå opp på vidda fra vest.

Lakaset

Boder på fjellovergangene tilbake i tid er vel kjent: Maristuen nevnes omkring 1300 og finnes avmerket på flere av kartene på 1600 og 1700 tallet. Det fortelles at det ble en oppgave for klostre, biskoper eller domkapitler å skaffe herberge på fjellovergangene, eller i hvert fall nattely i små sælehus. Gulatingsloven omhandler regler for bruken av slike sælehus.

I følge Melchior Ramus og hans kart, ligger biskopsbodene langs en «Weij til Hallingdal». Med bakgrunn i tilgjengelig kildemateriell og fysiske kulturminner som varder, eller rester av disse, må det være klart hvor bispenes ferd foregikk. Det må være selvsagt at det er langs bispenes vei biskopsbodene må ligge.

Det må være rimelig sikkert at den ene boden må ha lagt ved Halne. Denne boden som nevnes som Halneboe, Hallingboe, Hallningboe og Biscops=Boe i gamle kilder på 1600 – 1700 tallet. I dag kjenner vi boden – eller rettere bodene - som Halnelægrene, hvorav den største boden trolig var den som var i bruk for biskopen.

At de to andre bodene må ligge langs Bispeveien[12] er sikkert. Boder som kan være aktuelle – både i størrelse og beliggenhet - langs Bispeveien, finnes på Drøllstølen i Eidfjord, og Lakaset i Hol.

Drøllstølen har vi god kunnskap om. Den finnes både i bygdebøkene, og ikke minst har Olaf Olafsen skrevet[13] om den. Det er ikke noe i det Olafsen skriver om Drøllstølen, som kan gi noen holdepunkter om en biskopsbod der.

Lakaset er det ikke funnet noen opplysninger om, hverken i bygdebøker eller matrikler. Navnet har imidlertid vært kjent hos Peter Andreas Munch[14] og Yngvar Nielsen[15]. Nettopp dette, at det ikke finnes noen opplysninger om Lakaset, gjør at den er et spennende objekt som en biskopsbod. Grunnmurens størrelse, og en plassering på et sted som ikke er egnet seg til støl: derav navnet, gjør at tanken om at Lakaset kan ha vært bygget for en annen funksjon.

Eksterne lenker

Litteratur

'Biskopsbodene på Hardangervidda' er en bearbeidet utgave av «Biskopsbodene på Hardangervidda»[16]
  • Bremnes, Per: "Vegar over vidda" I: Kulturhistorisk vegbok Hordaland, Hordaland fylkeskommune/Nord4, 1993
  • Bremnes, Per: "En Stavangerbiskops ferd over Hardangervidda" I: Vestafjells, Bergen Turlag/Nord4 Bokverksted, 1990
  • Bremnes, Per: Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda, Eidfjord kommune, 1993

Referanser

  1. ↑ Bremnes, Per: Scaveniuskartet – en betraktning, 2015, upublisert
  2. ↑ Hammer; Johann Christopher: Melchior Ramuses Cart over Bergens Stift. 1770 årene.
  3. ↑ Hammer; Johann Christopher: Christiansands Stift : afdeelt udi Amter, 1776
  4. ↑ Hammer; Johann Christopher: Bergens Stift : afdeelt udi Amter, før 1785
  5. ↑ Hammer; Johann Christopher: Trondhiems Stift : afdeelt udi Amter, 1786
  6. ↑ Bremnes, Per: Gamle ferdslevegar frå Eidfjord over Hardangervidda, Eidfjord kommune 1993, s.44
  7. ↑ Ramus, Joachim Fredrik: Delineatio Norwegiæ Novissima, 1717
  8. ↑ Bugge, Alexander og Hertzberg, Ebbe: «Norges historie fremstillet for det norske folk 1909», s.291,
  9. ↑ Nielsen, Yngvar: «Norske historiske forening årbok 1877», s.239
  10. ↑ Jansonnius, Johannes: Nova et accurata Episcopatum Stavangriensis, Bergensis et Asloiensis, 1636.
  11. ↑ Falch, Henrich: Diocesis Christiansandensis Deleniatio, ca. 1752
  12. ↑ Bispeveien, d.e. den veien stavangerbiskopene dro på visitasferd til Hallingdal og Valdres.
  13. ↑ Olafsen, Olaf: De viktigste støle og fælægre paa Hardangerviddens nord og vestside: en historisk-topografisk beskrivelse, Kristiania 1910
  14. ↑ Munch, Peter Andreas: Håndtegnet kart over Hardangervidda, tegnet fra turen hans over fjellet i 1842-43, benevnt som Laka St.
  15. ↑ Nielsen, Yngvar: Reisehaandbog over Buskerud Amt, Drammen 1888, s.80, skriver Lakasæter
  16. ↑ Bremnes, Per: Biskopsbodene på Hardangervidda, Hallingdølen (Utg. 2018) Hardanger Folkeblad (Utg. 2021)
Hentet fra «https://dev.lokalhistoriewiki.no/index.php?title=Biskopsbodene_på_Hardangervidda&oldid=1914252»