Bodin prestegård

Bodin gamle prestegård bygget av titulærbiskop Nicolai Christian Friis rundt 1750.

Bodin prestegård var prestegård for Bodin prestegjeld. Et vidstrakt prestegjeld som fram til 1770 omfattet det meste av Salten. Gården lå like ved Bodin kirke og Bodøgård. Prestegården var en stor eiendom som strakk seg helt fra Hangåsbukta ved Bodøsjøen i sørvest, over og forbi Junkersfjellet til Skardalen og Bertnesskaret i nordøst. Eiendommen omfattet det meste av de såkalte Rønvikjordene, men disse er i all hovedsak dyrket opp i forrige århundre. Den gamle innmarka på gården lå hovedsakelig rundt selve gårdstunet og mot vest. På 1890-tallet ble det bygd ny prestegård på Rishaugen vest for den opprinnelige gården og den gamle prestegården ble tatt i bruk som landbruksskole. De gamle bygningene ble imidlertid revet og erstattet av nye moderne skolebygninger. Etter at landbruksskolen ble nedlagt ble disse tatt i bruk som Nordland kultursenter. Prestegården som ble bygd på Rishaugen ble solgt til private i 1954 og det ble bygd ny villa som prestebolig nærmere hovedveien. For få år siden ble også denne solgt til private.

Den første prestegården

Bodin kirke. Kirkebygget har gjennomgått flere store ombygginger gjennom tidene.

Det eldste tunet på prestegården lå like ved Bodin kirke hvor det nåværende Kirkely ligger, tett på østsiden av Bodøelva. Bodin prestegård og Bodøgård utgjorde i gammel tid storgården Bodin. Som så langt tilbake i tid har blitt delt mellom kongen og kirken i to på papiret like enheter med en gammel skyld på hver 4 våg. Utmarka var opprinnelig felles eiendom mellom de to gårdene, men gjennom hevd ble prestegården over tid en mye større eiendom enn Bodøgård. Dessuten ble de før selvstendige gårdene Vågøya, Kløvereng og Trondeng lagt direkte inn under prestegården. Mens prestegården ble en sammenhengende enhet, ble Bodøgård en oppstykket eiendom med utmark både vest for prestegårdens eiendom mot Hernes og med en skogteig langt inne på prestegårdens eiendom i Junkersfjellet. Bodøgård skar på sin side av prestegården mot sjøen slik at der ikke var tomt for sjøhus på prestegården og presten var avhengig å ha disse på Bodøgårds mark. Alt dette resulterte i gnisninger mellom to av landsdelens mektigste menn, som satt som naboer på hver sine gårder. Gjennom århundrene var det derfor en rekke stridigheter mellom kongens representant på Bodøgård og sognepresten. Dette gjaldt grenser og rettigheter i både inn- og utmark. Dette var så kjent at Petter Dass nevner det i Nordlands Trompet:

"Nu vil jeg mig vende til Bodøens Strand,

Der seer jeg en Præst og en Adelig mand

At være to nærmeste Grander;

Den ene velbyrdig den anden Vellærd,

Saa seer mand at Herrens og Gedeons sværd

Sig tit med hindanden beblander

Vor Amtmand som biuder i Konningens Navn

Og Præsten som taler Jerusalems Gavn

De vil begge Gilgal bebygge;

Imellem dem skiller en eeneste Bæk

GUd skille dog ey deres Kierlighed væk,

Giør dem i Samdrægtighed trygge

Naar Moses og Aron staar sammen hos Gud,

Da gives der dejlig Befalninger ud,

Vor HErre velsigne dem begge!"

Bodin gamle prestegård til venstre med kirken og Bodøgård til høyre ca. 1885. Foruten prestegården på bildet, skal våningshuset på Bodøgård vi ser her etter all sannsynlighet også være bygget av titulærbiskop Friis.

Hans Lauritson Blix (1596-1666). Gravplaten er murt inn i sørveggen på Bodin kirke. Blix var en av sogneprestene til Bodin som virkelig har fått ett ettermæle som stordriver på både sjø og land

Til prestegården hørte en rekke husmannsplasser, deriblant Vågøya, Vågøynes, Bodømyra, Skeid, Trondengdalen og Skardalen. Disse plassene var for store gårdsbruk å regne og var på nivå med de største matrikulerte brukene i bygda forøvrig. Prestegården hadde også eiendomsrett til Prestøya i Helligvær langt ute i havet.

Sogneprester i den første prestegården:

1. Erlend (n. 1321)
2. Jon Niklisson (n. 1432)
3. Jens Tykesson (n. 1536-37)
4. Mogens Oluffsøn (n. 1563 og 1589)
5. Hans Oluffsøn (1595-1621)
6. Hans Lauritzsøn Blix (1622-66)
7. Brede Clausson Stabell (1666-76)
8. Jens Mortenssøn À Møinichen (1676-96)
9. Anders Anderssøn Normann (1696-1723)
10. Ole Melchiorsøn Meldahl (1723-1743)
11. Nicolai Christian Friis (1744-1750) (Bygde og flyttet til den nye prestegården ved Alberthaugen, se videre der)

Residensen ved Alberthaugen

I 1744 kom Nicolai Christian Friis som sogneprest til Bodin. Han kom opprinnelig fra Kristiansund. Den såkalte "sølvfuten" og "bygdeflåeren" Søren Randulf på Bodøgård var da død like forut og den unge presten giftet seg straks med den styrtrike og 19 år eldre enka i futegården. I sin jakt på rikdom og status kjøpte Friis tittelen som biskop. Han styrte dessuten finnemisjonen, hvor han ble beskyldt for å ha unndratt midler. Dette har bidratt til at presten av ettertiden fikk et stygt ettermæle. Den synlige arven etter Friis var uansett hans utstrakte byggevirksomhet. Både med en rekke kirker i Nordland, hvorav flere av disse fremdeles står, men også gjennom en prestegård uten sidestykke.

Flyfoto av landbruksskolen og Bodøgård (foran) med Bodin kirke i forgrunnen. Kirkely hvor den eldste prestegården lå er den store bygningen nærmest kirka. Den nye prestegården på Rishaugen kan skimtes bak til venstre inne i skogen. Tomtene til alle prestegårdene opp gjennom tidene kan altså sees på dette bildet. Den siste presteboligen ble bygget mellom Rishaugen og landbruksskolen.

Den gamle bebyggelsen ved Bodøelva var i svært dårlig forfatning og sogneprest Friis fikk derfor bygdefolket med på at det var bedre å bygge opp en ny prestegård enn å vedlikeholde den gamle. Den nye gården ble bygget opp ved Alberthaugen et stykke lenger vest og var et anlegg ingen hadde sett maken til i Salten. Prestegården sto antagelig ferdig omkring 1750 og lignet mer et dansk slott enn en nordlandsk prestegård. Det er spekulert i om Christiansborg slott i København har vært forbilde for byggherren. Innhusene på prestegården dannet en firkant som var 60 alen lang og 48 alen bred med et innelukket, steinlagt gårdsrom. Hovedbygningen utgjorde den ene siden av anlegget og denne var oppført i to etasjer med langsiden mot sør og hadde to fløybygninger ut fra hver ende. Disse fløyene var bygd sammen av en bygning som stod parallelt med hovedbygningen. Fløybygningene var lavere enn hovedbygningen og hadde ikke full andre etasje og var tekket med torv. Hovedbygningen hadde valmet tak tekket med tegl og midt på bygningen stod fram til 1809 et høyt smalt tårn. Gården var opprinnelig rødmalt, men ble hvitmalt i 1858. Over hovedinngangen stod et latinsk vers;

"Nil sunt absque deo vigilium vigilante laborese"

("intet er vekternes arbeide uten at Herren våker").

På hver side av gangen som løp tvers gjennom hovedbygningen var det store stuer; dagligstua og storstua. Storstua var den største og flotteste og hadde en særlig flott kamin og vegger trukket med oljemalt lerret. Vest for storstua lå nordre og søndre storstuekammer, også med flotte oljemalte motiver på veggene. Det nordre storstuekammeret ble også kalt Louis Phillips værelse. Dagligstua lå som tidligere nevnt på andre side av gangen og i bredd med denne lå dagligstuekammeret mot gårdsrommet. Øst for disse rommene lå spisestua og et spiskammers mot veien og et kjøkken bak på nordsiden. I andre etasje var der som i første etasje en gang tvers gjennom hele bygningen og over storstua lå rødsalen mot sør og biblioteket og studerkammeret mot nord og gårdsrommet. Vestenfor disse rommene lå et kleskammer, samt et rom som senere ble innredet til kontor. Over dagligstua lå dagligstusalen og bak denne mot gårdsrommet lå jomfrukammeret med et kleskott. Øst for disse igjen lå spisestusalen og biljardsalen, hvor det i Friis’ dager stod et biljardbord.

Bygningens dekorasjoner var utført av den prøyssiske laugsmaleren Gottfried Ezekiel. Dekorasjonene var rikt utført og det ble benyttet sterke farger etter tidens smak. Veggene var malt med blant annet jaktscener og skip i sjøgang, med omramminger i rokokkostil. Dørene var malt i sterke farger med marmorerte fyllinger og motiver fra det fjerne østen. Ezekiel dekorerte også interiører i flere av kirkene som titulærbiskopen fikk oppført. Gjennom den vestre sidebygningen var det fra landeveien og inn til gårdsrommet en 4 alen brei innkjørsel og gjennom den østre sidebygningen mot bakgården og driftsbygningene var det to gjennomganger. Alle bygningene og rommene hadde sine respektive navn, alt etter bruken gjennom tidene. Prestegården ble holdt relativt godt i hevd, bortsett fra at tegltaket på hovedbygningen ble byttet ut med torv av sogneprest Steen i 1835. Dette var imidlertid et feilgrep ettersom taket raskt fikk store lekkasjer. Taket ble på nytt tekket med tegl i 1858. Sognepresten bodde i den gamle prestegården fram til først på 1890-tallet. Sogneprest Holter med familie var de siste som flyttet.

Sogneprester i prestegården ved Alberthaugen:

1. Nicolai Christian Friis (1750-71), bodde også i den gamle prestegården nærmere Bodin kirke
2. Søren Bang (1770-75)
3. Erik Gerhard Schytte (1776-1808)
4. Arnoldus Schytte (1808-1834)
5. Marcus Fredrik Steen (1835-52)
6. Børge Andreas Motzfeldt (1852-54)
7. Peter Holm (1854-66)
8. Lars Olai Schønning (1866-77)
9. Hans Schytter Schanche (1878-1886)
10. Olaus Holter (1887-92), flyttet så inn i den nye prestegården på Rishaugen, se videre der

Prestegården på Rishaugen

Etter at den gamle bebyggelsen fra titulærbiskop Friis sine dager ble omgjort til landbruksskole ble det bygd ny prestegård på toppen av Rishaugen. Denne gården hadde en idyllisk beliggenhet med vakker utsikt utover Saltenfjorden. Bebyggelsen bestod av hovedbygning, bårstue og driftsbygning. Eiendommen utgjorde 7,67 skyldmark og det meste av den gamle innmarka fulgte med den nye prestegården. Landbruksskolen måtte på sin side begynne en utstrakt nydyrking. Den nye prestegården fikk dessuten skogteig og rett til havnegang i utmarka nærmest grensen mot nabogården Jensvoll i øst. Presten bodde på Rishaugen til 1954, men da ble gården solgt til Georg Berntsen som hadde fått sitt gårdsbruk ekspropriert i forbindelse med flyplassutbyggingen på Hernes like ved. Han la navnet Mostad på gården etter heimplassen på Værøy. Ny prestebolig ble bygget nærmere hovedveien, men også denne er siden solgt.

Sogneprester i prestegården på Rishaugen:

1. Olaus Holter (1892-1900), bodde også i den gamle prestegården
2. Simon Nikolai Marensius Dahl (1901-14)
3. Johannes Nicolaisen (1914-1935)
4. Claus Andreas Bergersen (1935-46)
5. Alf Søvik (1948-1954), flyttet deretter til den nybygde presteboligen ved veien

Landbruksskolen og gårdsbruket ved Nordland psykiatriske sykehus

Nordland psykiatriske sykehus. Til sykehuset ble det anlagt et stort gårdsbruk med blant annet areal fra den gamle prestegården. Gårdsbruket ved asylet - senere Bodin gård, har i nyere tid overtatt jordveien ved både landbruksskolen og forsøksgården Vågøynes.

Da Nordland amtskommune kjøpte prestegården til bruk som landbruksskole i 1892, ble de gamle bygningene snart funnet uhensiktsmessige. Først ble fløybygningene revet og erstattet av nye moderne bygninger, og ikke lenge etter ble den store hovedbygningen jevnet med jorda. En katastrofe i kulturhistorisk sammenheng. Nye bygninger ble oppført på de gamle tomtene og der hovedbygningen før hadde stått ble den såkalte Valkyrien oppført. Noe av inventaret og de malte lerretene fra den gamle bygningen ble overført til denne bygningen. Rommet der de oljemalte lerretene ble hengt opp på nytt går også under navnet Louis Phillips værelse. Også de gamle driftsbygningene ble erstattet av nye bygninger etter kort tid.

Prestegården utgjorde ved matrikkelen av 1886 en av de største matrikkelenheter i landsdelen og hadde da ei skyld på 38,35 skyldmark. Noe som nok for en stor del skyldtes de store og gode husmannsplassene som lå under prestegården. Da landbruksskolen overtok den gamle prestegården ble som tidligere nevnt den nye prestegården fraskilt og landbruksskolen satt igjen med en eiendom på 30,68 skyldmark. I 1895 ble en større del av gårdens utmark (ca. 1/3), sammen med en rekke parter av gården øvre Rønvik fradelt og utlagt til gårdsbruk for Nordland psykiatriske sykehus - Rønvik asyl. Denne gården ble med tiden det som i nyere tid er kjent som Bodin gård og er på mange måter arvtakeren etter den gamle prestegården som jordbruksenhet. Etter at store utmarksareal og flere av plassene, tomter, arealer til Bodin leir, samt jord til forsøksgården med mere ble solgt fra, utgjorde tilslutt landbrukskolens eiendom bare 5,33 skyldmark. Landbruksskolen ble drevet fram til 1960-tallet, men ble da nedlagt og jordveien høstet fra nevnte gård ved Nordland psykiatriske sykehus - Asyljorda eller Bodin gård. Det samme er i nyere tid også jordveien ved forsøksgården Vågøynes. Jordveien på Bodin gård har i nyere tid gått under navnet , noe som på sett og vis er en noe feilaktig beskrivelse, ettersom kun deler av arealet hører til Rønvika. Jordveien er et stort og for det meste sammenhengende areal dyrket mark kloss inntil Bodø by. Dette området var for det meste dype og endeløse myrer i tida da de gamle prestene regjerte på prestegården. Arealet har imidlertid vært under sterkt press og store deler av det er gjennom årenes løp gått med til utvidelsen av byen. Dagens Rønvikjorder er således kun en liten rest av det en gang dyrkede arealet på Bodøhalvøya.

Kilder

• Ludvig Phillip-rommet
• Bodin gård
• Rønvikjordene
• Vågøynes