Petter Dass
Petter Dass (født 1646/1647 på Helgeland, død 1707 i Alstahaug) var sokneprest til Alstahaug, proprietær, jekteskipper og ikke minst en av våre mest kjente salmediktere. Han ble i 1999 kåra til årtusendets nordlending av avisa Nordlys.
Vi kjenner ham gjerne under navneformen Petter Dass, men han ble i samtiden også kalt Peder eller Peter, og sjøl skrev han noen ganger den latiniserte formen Petrus Petri Dassius. Han tilhørte den skotske slekta Dass, som kom til Norge med hans far Peter Dundas (omkr. 1600–1653). Mora var fogdedatter Maren Pedersdatter Falch (1629–1709). Etter farens død ble hun gift i 1655 med sokneprest til Hadsel Mogens Pederssøn Thilemann. Hun ble gift for tredje gang i 1670 med fogd Peder Christopherssøn Broch.
Omkring 1672 ble Petter Dass gift med Margrethe Andersdatter (1650–1733), som var datter av residerende kapellan i Vefsn Anders Sørensen og Elisabeth Lauritsdatter. Første sønn, Lars Dass ble født i 1672. De fikk så i 1675 sønnen Anders Dass (1675–1736), som overtok som sokneprest på Alstahaug.
Tidlige år
Mye av det vi vet om Petter Dass' liv er usikkert. En hovedkilde er sønnesønnen Albert Christian Dass, som skrev en biografi i forordet til en utgave av Nordlands Trompet fra 1763. Det har siden kommet fram andre kilder som har ført til korrigeringer, og vi har enkelte opplysninger fra Petter Dass' egne leilighetsdikt, men mye er uklart.
Fødstedet antas å være enten mormoras hjemsted på Tjøtta i dagens Alstahaug kommune, farens handelssted Åkvik i Dønna kommune eller morfarens embetsgård på Nord-Herøy. På sistnevnte sted er det satt opp en bauta som forteller at han ble født der, og dette regnes gjerne som den sterkeste kandidaten. blant annet fordi Albert Christian Dass nevner kun denne versjonen. Her har vi en lokalhistorisk strid som nok bare kan få sin endelige løsning om det skulle dukke opp ukjente kilder. Fødselsåret antas å være 1647, trolig tidlig på året, men Kåre Hansen har argumenter for at det kan ha vært 1646 fordi han ble prest i 1671, og minstealder for embeter fra 25 år.[1]
Det som er sikkert er at han hadde sine første år på Åkvik i Dønna. Der var de til faren døde i 1653, da Petter var omkring seks år gammel. Han ble da satt bort til ei tante på morssida, Anna Pettersdatter Falch og hennes mann Niels Mikkelsen Arctander som var sokneprest til Nærøy. På Nærøy prestegård jobba han som gårdsgutt, og han fikk skoleundervisning av fosterfaren.
Som trettenåring reiste Petter Dass i 1660 til Bergen og ble elev på Bergen katedralskole. Han bodde da hos Maria Fasmer, ei søster han hans far.
Prestekarriere
Den 20. juli 1666 ble han så immatrikulert ved Københavns Universitet; det er her navnet Petrus Petri Dassius første gang dukker opp. Han avla embetseksamen i teologi, teologisk attestas. Studiene varte i omkring to år, og i 1668 dro han til Helgeland. Der ble han først huslærer i Vefsn, hos Jacob J. Wirtmand som var kapellan ved Dolstad kirke. Han underviste sønnen Steen Wirtmand, som senere skulle bli kapellan hos Dass og utgiver av flere posthume verker av sin gamle lærer. Det var i tida i Vefsn at Petter Dass begynte å skrive på sine første dikt og salmer.
Det var også i Vefsn at han møtte Margrethe Andersdatter. Hun var kapellan Wirtmands datter fra første ekteskap, og de to fant tonen. De ble forlovet tidlig i 1670-åra, og tonen var så god mellom dem at hun ble gravid før de rakk å gifte seg. Dette var uheldig for Petter Dass. Leiermål ble normalt straffa med bøter, og kunne være både kostbart og skamfullt, men det var noe som skjedde jevnlig. For en som ville bli prest var det verre, for dette kunne føre til at man ikke fikk seg et presteembete. I 1671 søkte Dass om å få bli assistent med etterfølgelsesrett for Hendrich Hendrichsøn Dinklaug, som var residerende kapellan til Nesna, Rana og Dønnes kirker. Leiermålet kom rett etter at søknaden var sendt. Det gikk allikevel bra, og den 22. januar 1672 fikk han innvilga ekspektanse på Dinklaugs embete.[2]
Den første sønnen, resultatet av leiermålet, fikk navnet Lars Dass, og skal ha blitt født i Vefsn i 1672. Han døde som latinskoleelev i Bergen i 1691.
Dass måtte avlegge en praktisk-teologisk prøve for biskopen av Nidaros, og han måtte også få gjort opp for leiermålet. Det siste medførte en tur til København, og den 17. september 1673 fikk han et benådningsbrev.
I 1675 fikk paret sin andre sønn, Anders Dass. Han ble født på Nesna, og fulte faren inn i presteyrket.
I 1682 døde Dinklaug, og Petter Dass gikk da fra å være personell kapellan til å bli residerende kapellan i Nesna. Han bodde på Nesna prestegård fram til 1689, og eide også en annen gård i området. Han fikk bygd opp et større sjøbruk, og eide flere jekter som frakta fisk til Bergen. Selv om han i 1692 mista ei av jektene under en storm på Stadhavet, noe som kosta ham dyrt, bygde han i denne perioden opp en solid økonomi.
Den 18. mai 1689 fikk Dass sokneprestembetet i Alstahaug. Dette var et av de rikeste prestegjelda nord for Trondheim. Fram til 1738 omfatta det et enormt område, tilsvarende dagens kommuner Grane, Hattfjelldal, Vevelstad, Leirfjord, Vefsn, Alstahaug, Herøy, Dønna, Nesna, Hemnes og Rana. Mer enn 1300 leilendinger betalte tiende til soknepresten, og prestegjeldet hadde krav på inntekter fra mer enn hundre gårdsbruk. Av folketellinga 1701 går det fram at han hadde ni mannlige tjenere det året.
I 1703 fikk sønnen Anders ekspektanse på sokneprestembetet i Alstahaug. Etter ham igjen kom hans svigersønn Morten Hansen Sommer, som tok over da Anders døde i 1736. Da han gikk bort i 1765 var det slutt på Dass-slektas tid i Alstahaug.
Tilbake til Petter Dass, som satt i sokneprestembetet til sin død i 1707. Han sleit mye med helsa de siste åra, blant annet med nyrestein. Han skal ha dødd den 17. august 1707. Dødsdagen er ikke sikker, men vi vet at han ble gravlagt på Alstahaug kirkegård den 18. september 1707. Alstahaug prestegård har senere blitt flytta. Petter Dass-museet ligger på den nyere prestegården, som ble reist først noen tiår etter Dass' død.
Portrettet
I årene 1874–1877 ga Andreas Emil Ericsen ut Petter Dass' samlede skrifter. I den første delen ble det trykt et tresnitt som viste dikteren, basert på et maleri i Melhus kirke. Siden 1874 har dette maleriet blitt brukt som modell for senere avbildninger i form av malerier, tegninger, skulpturer og relieff. Bilder er også brukt på frimerker.
Problemet med dette maleriet er at det er underlig at et portrett - som var kostbart - skulle havne i ei kirke som personen ikke hadde noen forbindelse til. Hadde det vært i ei kirke på Helgeland hadde det vært enklere, og hadde det stått navn på portrettet hadde alt vært vel. Kåre Hansen argumenterte tidlig i 2000-åra for at portrettet ikke forestiller Petter Dass, men at det i stedet er sokneprest til Melhus Oluf Mentzen Darre. Hans teorier ble blant annet publisert i boka hans, Petter Dass - mennesket, makten og mytene (2006) Dette utløste en hard debatt med blant annet leder ved Petter Dass-museet Ivar Roger Hansen. Debatten raste blant annet i HIFO-nytt og Genealogen i 2007 og 2008. Det fører for langt av sted å ta for seg hele denne debatten her, det får eventuelt heller bli mat for en egen artikkel, men situasjonen nå er at det har oppstått usikkerhet omkring portrettet, men at man ved Petter Dass-museet holder fast ved at det er dikterpresten som er avbilda.
En slektstradisjon på Skei i Alstahaug forteller at det der var et portrett av Petter Dass, men at dette ble ødelagt da det ble brukt som vindusramme på midten av 1800-tallet. De hadde også et portrett av kona Margrethe, som det var mulig å restaurere. At portrettet av Petter Dass ble brukt på en slik måte og totalt ødelagt sier mye om hvilken status han hadde på 1800-tallet; det var først senere at han kom fram i lyset igjen som Nordlands store salmedikter.
Forfatter og salmedikter
En fullstendig oversikt over hele Petter Dass' produksjon kommer vi nok aldri til å få. Det finnes en fortegnelse fra 1700-tallet over hans dikt i Det Kongelige Bibliotek i København, og der oppgis det titler på dikt som har gått tapt. Noen dikt kjenner vi kun fra Andreas Emil Erichsens tekstkritiske utgave. Det eneste manuskriptet vi har i original, fra forfatterens egen hånd, er diktet Alle gamle lappaliers begrafvelse.
Forskningen på Petter Dass' forfatterskap har hatt interesse for andre enn litteraturhistorikere. Også teologer, filologer og andre har hatt stort utbytte av hans tekster, og på begynnelsen av 2000-tallet vokste forskningsinteressen til nye høyder. Dette har ført til ny forståelse både for tekstene og for mannen.
Hans forfatterskap er i all hovedsak i poetisk form, med utgangspunkt i klassisk retorikk som det ble undervist i ved latinskoler og på universitetet på hans tid. De klassiske greske og romerske skriftene ble imitert, og kristne, forkynnende skrifter ble dermed ikledd en langt eldre drakt. Petter Dass' interesse for norsk språk og kultur fører også til at man finner inspirasjon også fra den norrøne litteraturen. Hans stil har ofte blitt omtalt som barokk. Dette stemmer greit tidsmessig, barokken var en sentral stilart i siste halvdel av 1600-tallet. Men stilmessig er det sjelden man finner tydelige barokke trekk, med unnak av i noen leilighetsdikt og i salma som vi i dag kjenner som «Herre Gud, ditt dyre navn og ære».
Den største utgivelsen av Dass' produksjon kom i tre bind i 1980, redigert av Sverre Inge Apenes og Kjell Heggelund. Den er på omkring 1230 sider; det er altså et omfattende forfatterskap. Teller vi med også det som er tapt blir det enda mer imponerende. Det eneste vi vet at han fikk trykt i sin egen levetid var «Den Nordske Dale-Viise», som ble spredd som visetrykk. Resten var håndskrevet, og ble trykt først etter hans død. Men vi vet at avskrifter av noen av manuskriptene ble spredd i Dass' levetid. Flere slike avskrifter har kommet for dagen i senere tid. En samling katekismesanger fra 1698 dukka blant annet opp i 2002, og dette manuskriptet var altså skrevet av mens Dass fortsatt levde. Noen brev fra Dass' hånd har overlevd, og disse har gjort det mulig å sammenlikne hans egen rettskriving med avskriftene. Ettersom rettskriving var en vag affære på 1600-tallet vet vi nemlig ikke om avskriftene stemmer helt med Dass' opprinnelige tekst. Tekstkritiske studier og utgaver har derfor vært sentralt i Dass-forskninga.
Dass' produksjon kan deles inn i hovedkategoriene verdslige dikt og religiøse salmer og sanger. I den første kategorien finner vi det som regnes som hans hovedverk, «Nordlands Trompet». Dette er et topografisk hyllingsdikt til Nordland. Vi finner også viser og rom som «Den Nordske Dale-Viise» og Sølvbergrimet, og et stort antall leilighetsdikt. Dette var en sjanger som var viktig på hans tid, men som senere falt i anseelse. Først i nyere tid har man tatt fram disse diktene igjen og bedømt dem ut fra deres egen kvalitet, heller enn å se dem som uttrykk for en slags laverestående form for litteratur. Vi kan ikke skille de to kategoriene fullstendig fra hverandre. Religion var en sentral del av verdensbildet, og dikt som «Nordlands Trompet» har en rekke kristne vendinger og formaninger. Og motsatt finner vi at religiøse dikt kan inneholde temaer som prestelønn og sokneprestens stilling, altså verdslige behov.
Størsteparten av hans produksjon faller i hovedkategorien religiøse sanger og salmer. De ble tidlig samla i fire bøker: Aandelige Tids-Fordriv eller Bibelske Viise-Bog, D. Mort. Luthers Lille Catechismus forfatted i beqvemme Sange under føyelige Melodier (Katekismesangene), Epistler og Evangelier Sangviis Forfattet (Evangeliesangene) og Trende Bibelske Bøger.
«Nordlands Trompet» ble først trykt i 1739, som det siste av Dass' større verker. Det kom det året ut i to utgaver, en utgitt i Bergen og en i København. Interessen for diktet var ikke så stor, og det var først etter at Johan Sebastian Welhaven i 1856 skrev artikkelen «Digteren fra Alstadhoug; Peder Dass» at det ble trukket inn i den norske nasjonallitteraturen. Enda større utbredelse fikk det med Erichsens tekstkritiske utgave fra 1874. Dass jobba i lang tid med dette diktet. Et rimbrev fra Ole Hansen Nysted til Petter Dass viser at den første delen av verket må ha vært ferdige allerede i 1670-åra. Sluttføringa kan ikke ha kommet før 1692 eller senere, ettersom forliset på Stadhavet det året er omtalt i diktet. I et manuskript fra 1721, basert på et eldre fra 1706, hevdes det at diktet var ferdigkomponert i 1696. Det finnes atten manuskripter av diktet, med totalt 20 versjoner. Kun ett manuskript har med hele teksten, bortsett fra dedikasjonen. De fleste av de andre slutter midt i Helgelands beskrivelse. Titlene varierer mellom «Nordlands Trompet», den latiniserte formen «Buccina Polaris» og «Nordlands Beskrivelse».
«Den Nordske Dale-Viise» ble trykt i København i 1683. Dessverre er det bare bevart ett eneste eksemplar, og det er ufullstendig. I 1696 ble det trykt igjen, trolig også denne gang i København. Ingen eksemplarer av det oppttrykket er bevart. I 1705 kom det så enda en utgave, uten trykkested. Trolig ble dette diktet skrevet mens han var huslærer i Vefsn, og i så fall representerer det et av hans først forsøk på diktning. Årsaken til at man mener dette er at visa på 29 strofer beskriver bondelivet i indre deler av Nordland.
Leilighetsdiktene er interessante med tanke på å komme nærmere inn på Petter Dass som person. Hendelser fra hans eget liv, som farens død og livet som fattig student, dukker opp i noen av tekstene. Det er ellers både liktaler, dåpsdikt og bryllupsdikt, et minnedikt ved Christian Vs død i 1699 og tre dikt i forbindelse med bybrannen i Bergen 1702.
Aandelige Tidsfordriv eller Bibelske Viise-Bog består av 17 dikt som for det meste omhandler hendelser og personer i Det gamle testamente. Det ble først utgitt i 1711, og man kjenner atten utgaver fra 1700-tallet og ti fra 1800-tallet.
Katekismesangene ble trolig skrevet i 1680-åra. De består av 48 dikt fordelt på fem hoveddeler, og er en versifisering av Martin Luthers lille katekisme. Hensikten var pedagogisk, det å gjøre det lettere å huske katekismen ved å lære seg den på verseform. Denne samlinga ble først utgitt i København i 1715, og man kjenner 21 opptrykk fra 1700-tallet og fem fra 1800-tallet. Salma som nå heter «Herre Gud, ditt dyre navn og ære» er med i denne boka.
Trende Bibelske Bøger ble først utgitt i 1723. Her er historiene til Rut, Ester og Judit fra Det gamle testamentet gjengitt i verseform. Disse ble i mindre grad enn de andre samlingene trykt opp på nytt.
Evangeliesangene ble utgitt av Dass' svoger og tidligere elev Steen Wirtmand i Christiania i 1722, sammen med Wirtmands egne epistler. Det kom 21 utgaver på 1700-tallet, og noen få på 1800-tallet. Tekstene er henta fra kirkeårets prekentekster fra advent til 27. søndag etter pinse. Trolig ble de mer enn 70 diktene i samlinga skrevet ned på Nesna mellom 1674 og 1681.
I litteraturhistorien er «Nordlands Trompet» nevnt allerede på 1700-tallet, men da med en vektlegging av faktaopplysningene om Nordland. På begynnelsen av 1800-tallet ble Dass nevnt i litteraturhistoriene til K.L. Rahbek og R. Nyerup (1805) og R. Nyerup og J.E. Kraft (1818). Welhavens artikkel fra 1856, som er nevnt tidligere, førte til økt interesse. Dass ble da plassert inne i den nasjonsbyggende forskninga. Det kom også inn et regionsbyggende aspekt, der Petter Dass ble trukket fram i arbeidet med å bygge opp en nordlandsk identitet.
Sagn om Petter Dass
På Helgeland har det siden midten av 1800-tallet vært kjent flere fortellinger og sagn om Petter Dass. Det er flere historier om hans forhold til djevelen, der han alltid er den ondes overmann. Han skal ifølge en historie har ridd på djevelens rygg til København for å holde preken; så god kontroll hadde han. Denne historien er framstilt i et tresnitt av Gustav Vigeland fra 1915. Han skal også ha benytta seg av kunstene til lokale trollkvinner, og han skal sjøl ha brukt svarteboka.
Disse historiene går på tvers av det vi kjenner av den historiske Petter Dass, som tydelig sto i den lutherske ortodoksi. Blant folklorister tolkes slike framstillinger av soknepresten gjerne som en folkelig motmakt mot den strenge presten.
Et nyere «sagn» oppsto da Karsten Alnæs i 1997 skrev i Under fremmed styre at Petter Dass opplevde mange heksebål. Det finnes ikke noe belegg for heksebrenning på Helgeland etter 1670; det siste heksebålet vi kjenner til der var da tre personer ble brent i 1641 - før Petter Dass ble født. Dass advarte nok mot hekseriet, som den konservative prest han var, men hekseprosessene var det slutt på i hans område. Han fordømte de som drev med såkalt «hvit magi» og overtro, og spesielt advarte han mot samenes trolldom. Her ligger nok mye av grunnen til at han fikk så mange fortellinger om djevelen knytta til seg, som en måte å ufarliggjøre ham på blant folk som var avhengige av de tradisjonelle helbredende kunstene i sin hverdag.
Referanser
Litteratur
- Hagen, Rune Blix og Hanne Lauvstad: Petter Dass i Norsk biografisk leksikon.
- Hansen, Ivar Roger: «Petter Dass-portrettet i Melhus kirke - myte og mysterium» i Genealogen 1/2008.
- Hansen, Kåre: «"Petter Dass-portrettet i Nelhus atter en gang - dokumentasjon og etterrettelighet» i Genealogen 2/2008.