Bondebygda (Lørenskog)

Bondebygda er et navn som Ola Alsvik i Historien om Lørenskog (1998) brukte som betegnelse på den delen av Lørenskog som lå nord for «godseierbygda», det vil si Losby, og sør for «arbeiderbygda», som var områdene rundt jernbanen. Disse betegnelsene er konstruert på bakgrunn av de kulturelle, sosiale og økonomiske forskjellene i Lørenskog mellom ca. 1910 og ca. 1930.

På denne tida var det rundt regnet 60 gårdsbruk der familiene kunne leve av driften, og like mange småbruk der familiene nok var avhengige av tilleggsinntekter. Jordbruket var i stor grad innrettet mot salg av varer som melk og høy i Kristiania, noe som ga bøndene penger til å kjøpe det som ikke ble produsert på gårdene. Tømmer var også ei viktig inntektskilde for dem som hadde skog. Sosialt sett sto bøndene i Lørenskog forholdsvis jevnt, men lavere på den sosiale stigen sto tjenestedrengene og tjenestepikene. Enda lavere sto dagarbeiderne, som ikke var i faste arbeidsforhold slik tjenerne var, og fattige mennesker som ikke hadde noen til å ta seg av dem.