Brynestein
Brynestein eller bryne (kvatstein, Heinestein) brukes etter sliping av verktøy med skjærende egg for å fjerne riller og ujevnheter og til å polere eggen slik at den blir skarp. Brynene lages av stein med en fin krystallstruktur. Grovere bryner er raskere å arbeide med enn finere bryner, som til gjengjeld gir en skarpere egg. Historisk ble det brukt naturlig forekommende sandstein, som ble brutt og tilvirket i funnområdet – gjerne som biprodukt ved produksjon av slipesteiner. Nyere bryner er fabrikkert med full kontroll av slipekorn og hardhet. De nyeste er av Ceram, en slektning av kledningen på romferjene.
Vann eller spytt brukes til å holde på eller skylde vekk slipestøv. I tillegg skal det bidra til å hindre uønsket varmeutvikling. Brynesteiner av porøs stein bruker i stedet olje for å hindre partikler i å sette seg fast i porene.[1]
Brynesteiner kommer i mange former og grader, tilpasset bruksområdet. Den mest kjente er formet som en lang elipse (sa. 20 cm)), og er støpt sammen av to halvparter, én finkornet og en grovkornet. Den er lett å ta med på arbeidsstedet, og stor nok til å falle godt i hånden når ljåen skulle skjerpes. Både brynestein og ljåer er fortsatt i handelen, men slåttonna gjøres i dag maskinelt.
Det mest kjente produksjonsstedet for brynestein i Norge var Eidsborg i Tokke kommune i Telemark. Stedet er kjent for en karakteristisk lysegrå finkornet kvarts-glimmerskifer. Hos Vest-Telemark Museum heter det at «Steinen frå Eidsborg har vore kjend som [...] særs god, og arkeologane har gjort funn frå vikingetid og mellomalder over heile Europa.»[2] Anlegget var i drift fra 700-tallet og senest fra 1000 tallet ble steinen eksportert over hele det norrøne kulturområdet. Handelen bidro til å legge grunnlaget for handelsstedet Kauphamar ved Kviteseidvatnet og hadde betydning for framveksten av byen Skien. Steinarten dominerer funnene fra våre egne middelalderbyer, men også på Island[3] og i York. Steinen ser for en stor del ut til å ha vært eksportert som såkalt handelsballast.[4] Produksjonen ble industrialisert i siste halvdel av 1800-tallet, men ble etter hvet utkonkurrert av støpte bryner, hvor finhetsgraden lettere lot seg kontrollere. Etter at Norrøna fabrikker la ned produksjonen i 1950, ble det drevet noe håndverksmessig utdrivning fram til 1970-tallet.
Referanser
- ↑ artikkel om Ardennes coticule.
- ↑ Om brynestein på Vest-Telemark museum
- ↑ Sigrid Cecilie Juel Hansen, The Icelandic Whetstone Material, Archaelogica Islandica 2011.
- ↑ Pål Nymoen, «"Trading Ballast" - handel med bryner, kvernstein og kleber fra Norge», Norsk Maritimt Museum 2012.