Christian Langemach Leth
Christian Langemach Leth (født 20. august 1701 på Sjælland, død 19. august 1764 i København) var professor i teologi og i en periode på fire år sokneprest til Sandar, så Sandefjord.
Opphav og familie
Han var sønn av sokneprest til Store Hedinge Jørgen Hansen Leth (1663–1713) og 2. hustru Judithe Christensdatter Langemach (1682–1759). Hans halvsøster Anna Leth (1697-1768) (mor: Helena Dorothea Frank) ble svigermor til Hans von Aphelen (1719-1779).
Den 10. desember 1733 ble han gift i Sandar med Dorothea Sophie Mørch (1711–1739), som var datter av skipper Alexander Mørch og Anne Sophie Bøckman.
Han ble gift for andre gang i København den 21. februar 1742 med Charlotte Margrethe Heubsch (omkr. 1709–1752), som var datter av kammerjunker Jacob Timmermann Heubsch og Elisabeth Holst.
Leths tredje og siste ekteskap ble inngått i København den 26. september 1763, da han gifta seg med Christina Estenberg (1733–1803), datter av professor og senere prost Petrus Estenberg og Regina Westersköld.
Karriere
Christian Leths far var som nevnt over sokneprest, og farfaren Hans Sørensen Leth var kongelig konfessionarius i København. Faren døde da Christian Leth var tolv år gammel. Mora ble gift med etterfølgeren Bagge Nielsen, som dermed ble Christian Leths stefar og tok seg av hans utdanning.
Han gikk på Frederiksborg lærde skole, og ble student i 1719. En av hans medelever, Henrik Gerner, var også prest i Vestfold en tid, og ble senere stiftsprost i København. Vennskapet de to fikk i skoleåra skulle vare livet ut.
I 1719 begynte Leth ved Københavns Universitet, og i 1726 tok han teologisk eksamen. Han deltok i flere disputaser, og var spesielt interessert i semittisk filologi. Flere av disputasene ble trykt. Leth ble huslærer i flere adelige familier, blant annet for Christian Conrad Danneskiold-Laurvig.
I 1732 ble Christian Leth sokneprest til Sandar, mens Henrik Gerner ble sokneprest til Våle. Begge var pietister, og deres forkynnelse skulle komme til å prege prestegjeldene i flere generasjoner. Kirkebesøket økte, og mange kom til dem for sjelesorg. Det oppsto en folkelig bevegelse i begge prestegjeld, som det fortsatt var spor etter da Hans Nielsen Hauge mange år senere kom dit.
Leth ble i 1736 kalt til København, der Christian VI ville ha ham som sokneprest til Trinitatis menighet og ekstraordinær professor i kateketikk. Kongen skal ha vært kjent med bevegelsen som hadde oppstått i Sandar, og ville at Leth skulle skape noe liknende i København. Leth skulle også virke som en motvekt mot motstandere av pietismen, som professor Wøldike ved det teologiske fakultet. Erik Pontoppidan d.y.s «Forklaring» lå til godkjenning, og Leth slapp den gjennom.
Christian Leth har blitt omtalt som «professoren som ble taus», og han holdt da heller ikke offentlige forelesninger. Han lærte opp kateketer ved universitetet, men utenom det var det på prekestolen man kunne høre ham. Han ga også ut en del skrifter, for det meste oversettelser av tyske pietistiske arbeider.
Litteratur
- Øverland, Per: Christian Leth i Norsk biografisk leksikon.