Christian Vilhelm Bergh (1814–1873)
Christian Vilhelm Bergh (født 9. september 1814 i Hobøl, død 16. juli 1873 i Christiania) var offiser, brukonstruktør og veibygger. Han var landets første veidirektør.
Bakgrunn
Bargh var sønn av gårdbruker, senere overtollbetjent Mathias Munch Bergh (1781–1832) og Antonette Elisabeth Schnitler (1792–1861). Han vokste opp i et embetsmannsmiljø og tok utdannelse som offiser.
I 1833 ble han løytnant og i 1837 kaptein i artilleribrigaden. To år senere ble han overført til ingeniørbrigaden. Her arbeidet han med veispørsmål og brukonstruksjoner. I 1862 ble han utnevnt til major.
3. april 1845 ble han gift i Christiania med Caroline Marie Graah (1814–1879), en eldre søster av Knud Graah.
Veiarbeid
Fra 1839 arbeidet Bergh mest med bygging av vei med tilhørende bruløsninger. Han konstruerte flere store bruer, blant annet Bakke bru (1841–1844) over elva Sira ved tettstedet Sira i Agder (sammen med vegmester i Agder, Georg Daniel Barth Johnson), Åmot bru (1851–1854) over Drammenselva og over Glomma ved Sarpsborg.
Bergh la i 1847 fram en plan om en ny hovedvei rundt Ekebergåsen langs Bunnefjorden mot Moss, til erstatning for Den Fredrikshaldske kongevei fra rundt 1660, som var tung og krevende for den tids hestetransport.
Tidligere skulle veiene, særlig kongeveiene, bygges utfra rettest mulige linjer, noe som kunne skape store utfordringer i norsk terreng. Denne nye veien, kalt Ljabrochausseen fram til 1929, deretter Mosseveien, fullført i 1860 ble som den første i landet bygget etter det nye chausseprinsippet, hvor veien ble jevnet mest mulig ut, koller og topper ble kuttet og dumper og søkk ble gjenfylt, slik at det ble minst mulig stigning, og veien skulle føye seg inn i terrenget.
Veidirektør
Opprinnelig lå ansvaret for veibygging i Justisdepartementet. I 1846 opprettet statsråd Frederik Stang en stilling som veiassistent underlagt hans departement Indredepartementet, for å styrke fagkunnskapen om veibygging i regjeringskontorene. Den første som ble ansatt i denne stillingen var ingeniørkaptein Henrik Christian Finne (1797-1870), men i 1952 ble Finne etterfulgt av Bergh, da det ble opprettet et vegingeniørkontor i Indredepertementet. I 1864 ble dette veikontoret gitt større faglig selvstendighet da det ble gjort om til et veidirektorat, med Bergh som første veidirektør.
Som veidirektør var Bergh en dyktig administrator med stor arbeidskapasitet. Han var faglig i forkant og holdt seg internasjonalt orientert gjennom flere studiereiser i utlandet hvor han ble kjent med nye prinsipper for veibygging, og som han anvendte på norske forhold.
Under Bergh ble veiprosjektene behandlet på en teknisk og systematisk måte, hvor det lå til grunn grundige analyser av trafikkforhold, trasé, veibredde, byggemåte, alternativer med mer. De grunnleggende prinsippene Bergh trakk opp har siden blitt fulgt i Statens vegvesen.
Etter hvert som Bergh fikk helseproblemer, ble samarbeidet med Hans Hagerup Krag (1829–1907) som hadde vært kontorsjef og stedfortreder siden 1865 stadig tettere. Krag overtok som veidirektør da Bergh døde i 1873.
Bergh ble utnevnt til ridder av St. Olavs Orden i 1862 og av den svenske Sverdordenen året etter.