Det norske forbundet av 1948

Fra lokalhistoriewiki.no
(Omdirigert fra «DNF-48»)
Hopp til navigering Hopp til søk
Faksimile fra Dagbladet 28. oktober 1950: utsnitt av artikkel om besøk i Norge fra den danske Foreningen av 1948, med tanke på opprettelse av en norsk avdeling av foreningen.

Det norske forbundet av 1948 (DNF-48) var en landsomfattende organisasjon som kjempa for homofiles rettigheter. Den ble grunnlagt i 1953, og var aktiv fram til den i 1992 gikk sammen med flere andre organisasjoner i Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring (LLH).

Bakgrunn

Bakgrunnen for navnet er at det i 1948 ble stifta en organisasjon for homofiles rettigheter i Danmark, og denne fikk navnet Forbundet af 1948. I 1949 tok to nordmenn kontakt med det danske forbundet, og i 1950 ble det holdt et konstituerende møte for en norsk forening. Samme år ble det også oppretta en svensk underavdeling av det danske forbundet. Den svenske foreninga fikk navnet RFSL, mens den norske foreninga fikk navnet Forbundet av 1948 - Norsk seksjon av det Danske Forbundet af 1948. Rolf Løvaas ble første leder. I 1953 ble foreninga frigjort fra den danske. Den ble en selvstendig organisasjon med egne vedtekter. Derfor regnes i ettertid 1953 som grunnleggelsesår.

Situasjonen var vanskelig for norske homofile i 1950-åra. Straffeloven av 1902 hadde i §213 et forbud mot mannlige homofile handlinger, med strafferamme på ett års fengsel dersom allmenne hensyn tilsa det. I praksis var dette en sovende paragraf; det var svært få saker som ble ført for retten. Et større problem var det at på grunn av denne bestemmelsen kunne man fritt diskriminere homofile blant annet på bolig- og arbeidsmarkedet. Loven omfatta ikke kvinner, men også de var utsatt for omfattende diskriminering.

Forbundets arbeid

En av de første utadretta aktivitetene var trykkinga av brosjyra Hva vi vil i 1951. Her ble det argumentert mot lovforbudet og mot at homofili ble sett på som en sykdom. Her ble også begrepet homofili introdusert for første gang på norsk. Tanken var at begrepet 'homoseksualitet' fokuserer sterkt på den seksuelle siden, mens homofili favner kjærlighet i et større perspektiv.

Gjennom 1950-åra arbeida DNF-48 for å få fjerna §213 i straffeloven, og de fikk høyesterettsadvokat Johan Bernhard Hjort til å fremme en sak for Stortinget. Hjort hadde, til tross for en fortid på ytterste høyre fløy, markert som seg som anti-fascist og forkjemper for kunstneres uttrykksfrihet, og han ble også en viktig forkjemper for homofiles rettigheter.

I 1957 ga Øystein Eckhoff ut boka Vi som føler annerledes: homoseksualiteten og samfunnet. Typisk for denne tida er at den ble utgitt under pseudonym - trusselen om straff og stigmatisering gjorde dette nødvendig. Eckhoffs samboer fra 1949 til 1966, Arne Heli, var også aktiv i DNF-48 fra starten.

Mot større åpenhet

Rundt midten av 1960-åra ble det lettere å arbeide for homofiles rettigheter. Forbundet var i 1965 representert i et radioprogram på NRK, og samme år holdt Det Norske Studentersamfund i Oslo en debatt der en Ivar Selholm deltok. Arne Heli fra DNF-48 bekrefta senere at det var han som opptrådte under pseudonymet Selholm. I 1966 ble Kim Friele leder for DNF-48. Hun ble den første som deltok i debatten under eget navn, og dette markerte at DNF-48 gikk fra å være et lukka forbund til å bli langt mer utadretta og offensivt. Friele var leder til 1971, og deretter generalsekretær til 1989.

Kampen mot straffelovens forbud mot mannlig homofili fikk i begynnelsen av 1970-åra vind i seilene. Det ble starta en lobbykampanke mot stortingsrepresentanter, og i 1972 førte dette til at paragrafen ble oppheva. Den neste store kampen som endte i seier var at Norsk Psykiatisk Forening i 1977 fjerne homofil som sykdomsdiagnose. I 1982 fulgte Sosialdepartementet opp og gjorde det samme.

70-åra: Ulike retninger

Som i mange andre aktivistorganisasjoner ble det i 1970-åra indre strid i DNF-48. En ny generasjon kom inn, og mange av de yngre medlemmene hadde tilknytning til AKP (m-l). Et forsøk på å trekke DNF-48 inn i ml-rørsla førte til at flere ml-ere ble ekskludert, og i 1976 ble Fellesrådet for homofile organisasjoner (FHO) grunnlagt. For flertallet i DNF-48 var det viktig at homosaken ikke ble gjort til en partipolitisk og ideologisk sak, men at alle kunne ha et forbund som kunne tale deres sak.

80-åra under AIDS-epidemien

I organisasjonens siste år satt Kjell Erik Øie som leder. I 1980-åra var HIV og AIDS en viktig sak; stigmatiseringa sykdommen førte til for homofile trua med å sette arbeidet mange år tilbake i tid. DNF-48 jobba både for å forhindre spredning av viruset og for å informere om realitetene. Det ble også jobba aktivt for å få innført registrert partnerskap i Norge, noe som skjedde i 1993.

I 1992 ble Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring oppretta, og DNF-48 ble da forent med Fellesrådet for homofile organisasjoner.

Litteratur